Sykepleieteori, teori som beskriver hele eller deler av sykepleievirkeligheten, det vil si det som karakteriserer pasienten fra et sykepleieperspektiv, sykepleiepraksis, sykepleiens mål og den kontekst som påvirker pasienten og sykepleieutøvelsen.

Utviklingen av teorier for sykepleie har skutt fart i siste halvdel av 1900-tallet. En av de første til å utvikle en allmenn teori om sykepleie var den amerikanske sykepleieren Virginia Henderson.

I 1955 gav Henderson ut en lærebok som fokuserte på sykepleierens oppgaver med å identifisere og avhjelpe pasientens grunnleggende behov. Ikke bare de fysiske behovene ble tillagt vekt. Også psykiske, sosiale og eksistensielle behov ble omfattet av hennes teori.

Det overordnede målet skulle være å restituere pasientens selvstendighet, eventuelt bidra til en fredfull død. Hendersons tanker ble lagt til grunn for sykepleiens grunnprinsipper slik disse ble formulert av International Council of Nurses (ICN).

En annen som har påvirket teoriutviklingen innen sykepleie på en markant måte, er Ida Jean Orlando, som i begynnelsen av 1960-årene introduserte sykepleieprosessen. Flere andre forfattere har videreutviklet denne, blant andre Yura & Walch, Orem, Travelbee og Wiedenbach.

I Norge har Doris Carnevali preget tenkningen om sykepleieprosessen. Hun satte fokus på pasientens funksjonsevne og hvordan man kan gjenopprette og sikre en balanse mellom funksjonsevnen og de ytre krav som pasienten er stilt overfor.

For Carnevali står begrepet sykepleiediagnose sentralt. Dette er noe annet enn en medisinsk sykdomsdiagnose. Sykepleiediagnosen har som mål å gi sykepleieren en forståelse av pasientens situasjon slik at det kan utvikles en plan for sykepleietiltakene overfor den aktuelle pasienten.

Kari Martinsen fra Norge og Katie Eriksson fra Finland er blant de nordiske sykepleieteoretikere som har bidratt til teoriutviklingen i sykepleievitenskapen.

Kari Martinsen vektlegger i sin tilnærming at omsorg handler om relasjonen mellom to mennesker. Denne relasjonen bygger på fellesskap, solidaritet og gjensidighet uten at det foreligger forventninger om gjenytelser. Omsorgen viser seg gjennom praktisk handling og må bygge på en bevisst holdningsmessig begrunnelse.

Katie Erikssons omsorgsteori har visse likhetstrekk med Martinsens. Eriksson fokuserer på at omsorgen skal ha et helsefremmende formål. Hennes helsebegrep er vidt og bærer preg av å være en tilstand der man som menneske er hel og integrert, og stadig i forandring.

Verken Martinsen eller Eriksson gir uttrykk for at den omsorg som ytes av sykepleiere, prinsipielt sett er annerledes enn den omsorg som ytes av andre profesjonelle omsorgsarbeidere.

I dette perspektiv er det interessant å merke seg at det svenske begrepet vårdvetenskap (eng. caring science), som benyttes av Eriksson, synes å være noe mer omfattende enn det norske begrepet sykepleievitenskap.

Også innen sykepleievitenskapen har man hatt debatter om hvilket fundamentale vitenskapssyn som skal legges til grunn for fagutviklingen. Frem til midten av 1970-årene hadde det positivistiske vitenskapssyn stor påvirkning ved at man la vekt på forhold som kunne underlegges et entydig observasjonsprogram og således etterprøves på en objektiv måte.

I de siste 25 år har hermeneutiske og fenomenologiske ideer vært i sterk fremvekst. I dag må man kunne hevde at sykepleievitenskapen er preget av en ideologisk og metodisk pluralisme som er under sterk påvirkning fra humaniora og samfunnsvitenskapene.

I de siste årene har sykepleieforskningen også nærmet seg den kliniske medisinske forskningen. Blant annet er intervensjonsstudier og randomiserte, kliniske forsøk blitt mer vanlig innenfor sykepleiefaget.

Evidensbasert sykepleie er også en ny og voksende trend. Denne er inspirert av evidensbasert medisin og bygger på de prinsipper som er utviklet innen Cochrane-systemet.

Foreslå endring

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.