sykepleieprosessen

Sykepleier og pasient
Sykepleieprosessen er en modell for hvordan en sykepleier møter en pasients problemer. Sykepleieprosessen kan deles inn i fem trinn: 1) datainnsamling, 2) problemformulering, 3) formulering av sykepleietiltak, 4) iverksetting av tiltak og 5) evaluering og justering.
Av .

Artikkelstart

Sykepleieprosessen er en stilisert beskrivelse av sykepleierens problemløsende arbeidsmetode for å kartlegge pasientens helsetilstand, identifisere pasientens sykepleierelevante helseproblemer og deretter planlegge å løse og løse dem.

Prosessen beskrives på litt ulike måter i faglitteraturen, men omfatter som regel følgende fem steg:

  1. datainnsamling
  2. problemformulering
  3. formulering av sykepleietiltak
  4. iverksetting av planen
  5. evaluering og justering

Selv om den oftest beskrives som en lineær, stegvis prosess, er den i prinsippet en kontinuerlig og sirkulær arbeidsmåte. Sykepleieprosessen omtales også som en mellommenneskelig prosess hvor samspillet med pasienten og eventuelt pasientens pårørende er viktig både for å få frem hvilke behov for sykepleie den enkelte har og for å gjennomføre sykepleietiltakene på en persontilpasset måte.

Opphav

Sykepleieprosessen ble omtalt i flere ulike sykepleieteorier allerede på 1950- og 1960-tallet. Ida Jean Orlando (1926–2007) var en av de første som beskrev sykepleieprosessen i boken The Dynamic Nurse-Patient Relationship: Function, Process and Principles i 1961. Hun la vekt på at relasjonen mellom pasienten og sykepleieren var en viktig forutsetning for å kunne gjennomføre sykepleieprosessen, fordi en viktig del av sykepleieprosessen er å avklare om pasienten opplever situasjonen og sine behov på samme måte som sykepleieren.

Datainnsamling

Det første steget i sykepleieprosessen omfatter en systematisk kartlegging av pasientens helsetilstand og hjelpebehov. Det finnes ulike retningslinjer som gir struktur til kartleggingen.

En systematisk og helhetlig kartlegging kan ta utgangspunkt i en «topp til tå»-kartlegging, i de ulike kroppssystemene (for eksempel hjerte-kar-systemet, muskel-skjelett-systemet) eller i menneskets grunnleggende behov (for eksempel ernæring, utskillelse, mobilitet, personlig hygiene). En helhetlig kartlegging kan være nødvendig når sykepleieren ikke kjenner pasienten fra tidligere. I andre situasjoner, kan en mer avgrenset kartlegging være mer relevant (for eksempel i en akuttsituasjon eller når pasienten søker hjelp for et avgrenset problem eller behov).

Det er utviklet en rekke kartleggingsskjemaer og instrumenter for å sikre systematisk kartlegging av pasientens helsetilstand og behov. Slike hjelpemidler kan også bedre kommunikasjonen mellom sykepleiere, og mellom sykepleiere og annet helsepersonell.

En viktig del av kartleggingen innebærer også å identifisere pasientens egne mestringsressurser og evne til å ivareta sin egenomsorg. Det er også viktig å kartlegge de ressursene pasienten har tilgang til i sin familie og i nettverket for øvrig.

Pasienten er en viktig del av prosessen, fordi pasienten kan ha andre oppfatninger av hva de trenger og hva som er galt med dem enn det helsepersonell har. En viktig del av denne fasen er derfor å undersøke om sykepleierens oppfatninger stemmer overens med pasientens. Det er avgjørende å ta utgangspunkt i pasientens oppfatning for å kunne hjelpe vedkommende og møte dennes behov.

Problemformulering

Det andre steget i sykepleieprosessen omfatter en presis formulering av pasientens problemer og behov for sykepleie. I noen sammenhenger omtales dette også som sykepleiediagnose. Dette steget bygger på en faglig fortolkning av dataene som er samlet inn i første steg. Informasjonen tolkes i lys av pasientens helsetilstand og funksjonsnivå, og sykepleieren identifiserer hvilke behov for sykepleie pasienten har. Det er svært viktig at formuleringen av behov eller problem utformes i nær dialog med pasienten og/eller pårørende der dette er mulig. Sykepleiediagnoser har til hensikt å standardisere begrepsbruken, slik at alle involverte oppfatter pasientens behov og problemer på samme måte. En standardisering kan også understøtte utformingen av en konkret pleieplan for pasienten ved at det formuleres standardiserte sykepleietiltak for hver sykepleiediagnose, basert på forskning og klinisk erfaring.

Formulering av sykepleietiltak

Det tredje steget i sykepleieprosessen omhandler formulering av en pleieplan, det vil si en spesifisering av hvilke sykepleietiltak som skal iverksettes for å løse pasientens problemer og/eller møte vedkommendes behov. En pleieplan kan omhandle både sykepleiespesifikke tiltak, slike som sykepleiere iverksetter utfra sin sykepleiefaglige kunnskap, og tiltak som sykepleieren gjennomfører, men som er forordnet av lege eller annet helsepersonell. Eksempler på sykepleiespesifikke tiltak er ikke-medisinske tiltak for å redusere smerte, kvalme og ubehag. Eksempler på forordnede tiltak kan være å gi medisiner, stelle sår og observere effekter av en bestemt behandling.

Sykepleieplanen kan også omhandle tiltak som er planlagt i fellesskap med andre i det tverrfaglige teamet, for eksempel spesielt næringsrik kost for pasienter i ernæringsmessig risiko utformet i samarbeid med klinisk ernæringsfysiolog, mobilisering og/eller gjenopptrening etter en operasjon eller sykdom utformet i samarbeid med fysioterapeut og ergoterapeut eller tilpasning av den medikamentelle behandlingen i samarbeid med lege og farmakolog for å redusere bivirkninger av medisiner.

Iverksetting av planen

De tre første stegene i sykepleieprosessen kan gjøres av en enkelt sykepleier eller være et teamarbeid, avhengig av pasientens situasjon, tidsrammen og situasjonen for øvrig. Iverksetting og gjennomføring av planen er derimot som regel et teamarbeid der en rekke sykepleiere og helsefagarbeidere kan være involvert.

Som regel trenger pasienten sykepleie over lengre tid og gjennom hele døgnet. Da kan ikke én sykepleier iverksette pleieplanen alene. Derimot må sykepleien utføres av de som til enhver tid er på vakt og har ansvar for pasienten. En konkret plan er nettopp hensiktsmessig for å unngå at sykepleien blir for avhengig av hvem som tilfeldigvis er på vakt. Samtidig må den som har ansvar for pasienten til enhver tid kartlegge situasjonen for å se om tilstanden og behovene endrer seg og i tilfelle justere problemformuleringer, sykepleiediagnoser og planen tilsvarende. Samtidig er en god og kontinuerlig oppfølging avhengig av at den som til enhver tid har ansvaret for pasienten følger opp planen som er lagt og justerer ved behov.

Evaluering og justering

Det siste steget i sykepleieprosessen omfatter evaluering av effekten av tiltakene, samt en justering av problemformuleringer/sykepleiediagnoser og tiltak etter hvert som pasientens behov endres eller hvis tiltakene ikke har den ønskede effekten.

Sykepleieprosessen i praksis

Sykepleieprosessen tilpasses den konkrete situasjonen pasienten og sykepleieren befinner seg i. Det vil si at sykepleiere ikke alltid gjennomfører den problemløsende prosessen på den systematiske og lineære måten som er beskrevet ovenfor. Snarere viser forskning at sykepleiere tilpasser sine resonnementer og beslutninger ut fra hvilken kunnskap og erfaringer de har, om de arbeider innenfor en akutt og kritisk kontekst eller i mer kroniske og langvarige pasientrelasjoner, samt om de arbeider i et tett tverrfaglig team eller innen en kontekst som primært består av pleiepersonale.

Akutte situasjoner

I akutte situasjoner er det viktig at sykepleiere fokuserer på de vitale funksjonene, nemlig sirkulasjon og respirasjon og opprettholdelse av kroppens indre miljø (homeostase). I ustabile situasjoner er det viktig å avdekke hva som forårsaker dette. Da må sykepleieren først og fremst avdekke om pasientens helse eller sykdomstilstand er i ferd med å forverre seg, og det blir viktig å kartlegge forhold som sykepleieren kan videreformidle til legen for å vurdere hvilke tiltak som bør iverksettes. Det finnes standardiserte vurderingsskjemaer for å kunne vurdere endringer raskt og videreformidle disse på en standardisert og presis måte til pasientens lege. Et slik vurderingsskjema er NEWS – National Early Warning Score.

Stabile situasjoner

I mer stabile situasjoner, og særlig når pasienten har behov for mer langvarig sykepleie, er en mer grundig og systematisk kartlegging helt avgjørende, der også pasientens psykiske og sosiale forhold kartlegges og trekkes inn i planlegging og gjennomføring av sykepleie.

Kritikk

Sykepleieprosessen har vært gjenstand for kritikk opp gjennom årene. Den amerikanske sykepleieren Virginia Henderson (1897–1996) argumenterte i 1982 for at begrepet «sykepleieprosessen» ikke gav mening, fordi den beskrev en generell problemløsningsmetode som kunne være like relevant i andre fag. Videre hevdet hun at å omtale den i entall, bestemt form (sykepleieprosessen) var misvisende, fordi sykepleiere må bruke ulike tilnærmingsmåter avhengig av pasientens situasjon og behov. Denne kritikken er i tråd med nyere forskning som viser at sykepleiernes kliniske resonnementer og beslutningsprosessen varierer avhengig av erfaring og ekspertise, den konkrete situasjonen, tiden til rådighet, om situasjonen er akutt eller ikke og om sykepleieren jobber alene eller sammen med andre.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Henderson, Virginia (1982). The nursing process – is the title right? Journal of Advanced Nursing, 7: 103-1O9.
  • Higgs, Joy; Jensen, Gail; Loftus, Stephen; Christensen Nicole (2018). Clinical Reasoning in the Health Professions. 4th edition, Elsevier Publishing.
  • Orlando, Ida Jean (1961). The Dynamic Nurse-Patient Relationship: Function, Process and Principles. New York: NLN (National League for Nursing) Classics in Nursing Theory.

Kommentarer (2)

skrev Morten Mikalsen

Jeg har forsøkt å finne opphavet til sykepleieprosessen. Noe av det jeg kommer over antyder at det hele er en forenkling av John Boyds OODA loop. Dette er personlig en modell som jeg foretrekker da OODA loopen tar høyde for å revurdere en hver tese og forsikre seg om at man har nok informasjon. David Kahneman nevner vel ikke OODA Loopen direkte i sin bok "Tenk Fort, Tenk Sakte" men han beskriver utfyllende om system 1 og 2 (intuitive og kognitive).

svarte Halvard Hiis

Hei, Morten. Takk for kommentaren. Vi har for tiden dessverre ingen fagansvarlig for sykepleie, men vi skal lete etter noen som kan gå gjennom artiklene og oppdatere dem. Den nye fagansvarlige vil ta hensyn til kommentaren din i oppdateringen av denne artikkelen. Vennlig hilsen Halvard Hiis, medisinsk redaktør

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg