DNA i cellene utsettes konstant for skadelige stoffer, og må derfor repareres kontinuerlig for at det ikke skal oppstå varige skader (mutasjoner). Cellene har mange forskjellige DNA-reparasjonsmekanismer. To livsviktige enzymsystemer som tar seg av denne reparasjonen i cellen, er baseeksisjonsreparasjonssystemet, som fjerner og erstatter skadede nitrogenbaser, og nukleotideksisjonsreparasjonssystemet, som kan fjerne de fleste større skader som oppstår i DNA-molekylet.

Normalt vil DNA-reparasjonsmekanismene klare å korrigere de fleste skader som oppstår ved normale nivåer av stråling eller kjemiske stoffer som skader DNA. Ved svært intens påvirkning vil ikke reparasjonsenzymene ha kapasitet til å holde tritt med skadene, og permanent endring av DNA i cellen oppstår lettere. Mange slike endringer i en celle kan lede til utvikling av kreft eller til celledød. Arvelige sykdommer med svekket DNA-reparasjon (for eksempel Werners syndrom, xeroderma pigmentosum) gir ofte økt risiko for kreft eller for tidlig aldring. Se aldring, mutasjon.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.