DNA i cellene utsettes konstant for skadelige stoffer, og må derfor repareres kontinuerlig for at det ikke skal oppstå varige skader (mutasjoner). Cellene har mange forskjellige DNA-reparasjonsmekanismer. To livsviktige enzymsystemer som tar seg av denne reparasjonen i cellen, er baseeksisjonsreparasjonssystemet, som fjerner og erstatter skadede nitrogenbaser, og nukleotideksisjonsreparasjonssystemet, som kan fjerne de fleste større skader som oppstår i DNA-molekylet.

Normalt vil DNA-reparasjonsmekanismene klare å korrigere de fleste skader som oppstår ved normale nivåer av stråling eller kjemiske stoffer som skader DNA. Ved svært intens påvirkning vil ikke reparasjonsenzymene ha kapasitet til å holde tritt med skadene, og permanent endring av DNA i cellen oppstår lettere. Mange slike endringer i en celle kan lede til utvikling av kreft eller til celledød. Arvelige sykdommer med svekket DNA-reparasjon (for eksempel Werners syndrom, xeroderma pigmentosum) gir ofte økt risiko for kreft eller for tidlig aldring. Se aldring, mutasjon.

Foreslå endring

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.