Vi bruker fortsatt latinsk nomenklatur (fagord) når det gjelder anatomiske strukturer, selv om mange av ordene er "latinisert" etter gresk eller arabisk opprinnelse, mens andre kan være konstruksjoner fra nyere tid.

Mange av de betegnelsene vi fortsatt bruker oppsto sannsynligvis i Hellas i løpet av 4-500-tallet fvt. De er dels basert på folkelige uttrykk som kan ha blitt brukt i forbindelse med slakting av dyr, dels er de skapt av de første oldtidslegene som befattet seg med anatomiske studier, slike som Anaxagoras fra Lilleasia, Empedokles fra Sicilia, Diogenes fra Kreta, og den største av dem alle: Hippokrates fra Kos.

Det fantes legeskoler allerede på den tid, og i mangel av illustrasjoner forsøkte man å gi organene navn etter gjenstander man kjente fra dagliglivet, når de hadde en viss likhet med vedkommende organ. Eksempelvis fikk brystkassen navn etter de greske krigernes brystpanser (thorax). Skinnebenet så akkurat ut som en hyrdefløyte (tibia), mens det tynne leggbenet fikk navn etter en nål eller spenne (fibula).

I det tredje århundre fvt. flyttet senteret for gresk kultur og medisin seg fra de gamle hellenske landskapene, til Alexandria i Egypt, hvor legene Erasistratos og Herophilos ga viktige bidrag til anatomien, med beskrivelse av blant annet øyet, hjernen, blodkarene og tolvfingertarmen – som sistnevnte ga navn til. På den tid kjente man også til flere sykdommer, og både diabetes, tetanus, difteri og lepra var beskrevet og navngitt, nesten som idag.

Ved begynnelsen av vår tidsregning hadde romerne overtatt mye av de opprinnelige greske landområdene rundt Middelhavet. Likevel beholdt medisinen sin greske dominans, for selv om romerne var ledende innen lovgivning, krigføring og arkitektur, så interesserte de seg mindre for kunst, filosofi og vitenskap – herunder medisin. De importerte istedet greske leger og oversatte det som allerede var kjent fra det greske kulturområdet. På den måten kom medisinen til å få en merkelig blanding av av latinske og greske navn, noe vi fortsatt gjør bruk av den dag i dag. Vi bruker gjerne den latinske betegnelsen på selve organet, men anvender den greske på sykdommen som rammer det (og ofte også på den som er spesialist på behandling av sykdom i nettopp denne organgruppen). Eksempelvis er det latinske ordet for lunge pulmo, mens det greske er pneu, og vi sier derfor pneumoni om en lungebetennelse. Hjertet heter cor på latin, og cardia på gresk, slik at en hjertespesialist derfor kalles kardiolog.

Mye av den medisinske kunnskapen gikk tapt da det vestromerske riket gikk til grunne i løpet av de første århundrene evt., selv om restene av denne ble overtatt av klostrene som etter hvert ble grunnlagt rundt om i Europa. Men i øst fikk den arabiske kulturen mer og mer innpass, og allerede på 700-tallet hadde islam erobret både de tidligere greske koloniene i Det nære Østen, områdene langs Afrikas middelhavskyst, samt mesteparten av Spania. Innflytelsen den fikk kom også til å påvirke medisinsk behandling og nomenklatur gjennom oversettelser av de originale tekstene. Allerede på 900-tallet fantes det avskrifter av alle de viktigste medisinske verkene i både Damaskus, Kairo og Bagdad.

Ikke sjelden ble de opprinnelige tekstene misforstått, siden araberne ofte gjorde egne tilføyelser. Hovedpulsåren kalte de for eksempel for "årenes mor", og de to hjernehinnene (dura mater og pia mater) ble også kalt "mødre", siden de omsluttet og beskyttet hjernen. Men også klostrenes munker gjorde seg skyldige i feiltolkninger av den greske nomenklaturen når de skulle oversette den til latin. For eksempel fikk korsbenet, os sacrum ("det hellige ben"), sitt navn på tross av at den greske betegnelsen hieron osteon både betyr det "store" og det "hellige" benet. Selvsagt fant munkene det mest naturlig å velge det siste.

Det ble den flamske anatomen Andreas Vesalius (1514-64) som omsider fikk orden på den medisinske nomenklaturen, selv om mange av de ordene vi fortsatt bruker er av gresk-arabisk opprinnelse. Den nomenklaturen han anvendte i sitt epokegjørende verk De humani corporis fabrica (Om menneskekroppens oppbygning) fra 1543, har helt til vår tid i hovedtrekkene blitt beholdt.

Et anatomisk latinsk navn begynner med et substantiv som angir hva slags organ det er snakk om (vene, arterie, muskel etc.). Deretter følger et eller flere adjektiv som angir organets egenskap (hva gjør det?), karakter (lang? kort?) og beliggenhet (høyre? venstre?). Adjektivene bøyes etter substantivets kjønn.

Siden det etter hvert oppsto mange varianter av nomenklaturen, besluttet man å standardisere medisinens språk. Ved den 9. internasjonale anatomikongressen, holdt i Basel i 1895, kom man til en enighet om en rettskrivning som skulle gjelde for alle land, kalt Basler Nomina Anatomica (BNA). Denne har ved senere kongresser blitt revidert flere ganger, og i 1950 ble The International Anatomical Committee etablert for å arbeide kontinuerlig med standardisering av nomenklaturen. Reviderte ordlister (Nomina Anatomica) har siden blitt publisert med jevne mellomrom.

Dette har ført til at egennavn som før var mye brukt og ofte knyttet til anatomiske begreper, såkalte eponymer, nesten er forsvunnet. Istedet er navnene likevel i stor grad beholdt i klinikken, hvor det for eksempel er vanligere å snakke om Bekhterews sykdom (etter den russiske nevrologen og psykiateren Wladimir Bekhterew (1857-1927)), enn ankyloserende spondylitt, som tilstanden offisielt heter idag. Også innen bakteriologien har egennavnene fått innpass, for eksempel E. coli – egentlig Escherichia coli, etter oppdageren av bakterien, østerrikeren Theodor Escherich (1857-1911).

En egen form for nomenklatur finner vi ikke sjelden i engelskspråklig faglitteratur, hvor substantivet ikke kommer først, som i "vanlig" latin, men til slutt.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.