Hippokrates og Galenos, fremstilt i et freskomaleri fra 1200-tallet i Anagnikatedralen, Italia.

Hippokrates av /※. Gjengitt med tillatelse

Medisinens språk er den samlingen av ord og uttrykk som brukes i medisinen for å beskrive anatomiske strukturer og sykdommer. Vi bruker fortsatt latinsk nomenklatur (fagord) når det gjelder anatomiske strukturer, selv om mange av ordene er "latinisert" etter gresk eller arabisk opprinnelse, mens andre kan være konstruksjoner fra nyere tid.

Gresk nomenklatur

Mange av de betegnelsene vi fortsatt bruker oppsto sannsynligvis i Hellas i løpet av 4–500-tallet fvt. De er dels basert på folkelige uttrykk som kan ha blitt brukt i forbindelse med slakting av dyr, dels er de skapt av de første oldtidslegene som befattet seg med anatomiske studier, slike som Anaxagoras (omtrent 500–428 fvt.) fra Lilleasia, Empedokles (omtrent 494–434 fvt.) fra Sicilia, Diogenes fra Kreta, og den største av dem alle: Hippokrates (omtrent 460–377 fvt.) fra Kos.

Det fantes legeskoler allerede på den tid, og i mangel av illustrasjoner forsøkte man å gi organene navn etter gjenstander man kjente fra dagliglivet, når de hadde en viss likhet med vedkommende organ. Eksempelvis fikk brystkassen navn etter de greske krigernes brystpanser (thorax). Skinnebenet så akkurat ut som en hyrdefløyte (tibia), mens det tynne leggbenet fikk navn etter en nål eller spenne (fibula).

I det tredje århundre før vår tidsregning flyttet senteret for gresk kultur og medisin seg fra de gamle hellenske landskapene, til Alexandria i Egypt, hvor legene Erasistratos (omtrent 300–250 fvt.) og Herofilos (omtrent 335–280 fvt.) ga viktige bidrag til anatomien, med beskrivelse av blant annet øyet, hjernen, blodkarene og tolvfingertarmen – som Herofilos også ga navn til. På den tid kjente man også til flere sykdommer, og både diabetes, tetanus, difteri og lepra var beskrevet og navngitt.

Latinsk nomenklatur

Ved begynnelsen av vår tidsregning hadde romerne overtatt mye av de opprinnelige greske landområdene rundt Middelhavet. Likevel beholdt medisinen sin greske dominans, for selv om romerne var ledende innen lovgivning, krigføring og arkitektur, så interesserte de seg mindre for kunst, filosofi og vitenskap – herunder medisin. De importerte istedet greske leger og oversatte det som allerede var kjent fra det greske kulturområdet. På den måten kom medisinen til å få en merkelig blanding av av latinske og greske navn, noe som fortsatt er i bruk den dag i dag.

Vi bruker gjerne den latinske betegnelsen på selve organet, men anvender den greske på sykdommen som rammer organet, og ofte også på den som er spesialist på behandling av sykdom i nettopp denne organgruppen. Eksempelvis er det latinske ordet for lunge pulmo, mens det greske er pneumon, og vi sier derfor pneumoni om en lungebetennelse. Hjertet heter cor på latin, og kardia på gresk, slik at en hjertespesialist derfor kalles kardiolog.

Araberne

Mye av den medisinske kunnskapen gikk tapt da det Vestromerske riket gikk til grunne i løpet av de første århundrene etter vår tidsregning, selv om restene av denne ble overtatt av klostrene som etter hvert ble grunnlagt rundt om i Europa. Men i øst fikk den arabiske kulturen mer og mer innpass, og allerede på 700-tallet hadde islam erobret både de tidligere greske koloniene i Midtøsten, områdene langs Afrikas middelhavskyst, samt mesteparten av Spania. Innflytelsen den fikk kom også til å påvirke medisinsk behandling og nomenklatur gjennom oversettelser av de originale tekstene. Allerede på 900-tallet fantes det avskrifter av alle de viktigste medisinske verkene i både Damaskus, Kairo og Bagdad.

Ikke sjelden ble de opprinnelige tekstene misforstått, siden araberne ofte gjorde egne tilføyelser. Hovedpulsåren kalte de for eksempel for «årenes mor», og de to hjernehinnene (dura mater og pia mater) ble også kalt «mødre», siden de omsluttet og beskyttet hjernen. Men også klostrenes munker gjorde seg skyldige i feiltolkninger av den greske nomenklaturen når de skulle oversette den til latin. For eksempel fikk korsbenet, os sacrum («det hellige ben»), sitt navn på tross av at den greske betegnelsen hieron osteon både betyr det "store" og det «hellige» benet. Selvsagt fant munkene det mest naturlig å velge det siste.

Andreas Vesalius

En écorché med venstre arm hevet, sett fra venstre. Linjegravering av J. Tinney etter Anreas Vesalius, 1743.
Écorché Wellcome Collection. CC BY 4.0

Det ble den flamske anatomen Andreas Vesalius (1514–1564) som omsider fikk orden på den medisinske nomenklaturen, selv om mange av de ordene vi fortsatt bruker er av gresk-arabisk opprinnelse. Den nomenklaturen han anvendte i sitt epokegjørende verk De humani corporis fabrica (Om menneskekroppens oppbygning) fra 1543, har i hovedtrekkene blitt beholdt helt til vår tid.

Vår tids nomenklatur

Et anatomisk latinsk navn begynner med et substantiv som angir hva slags organ det er snakk om (vene, arterie, muskel og så videre). Deretter følger et eller flere adjektiv som angir organets egenskap (hva gjør det?), karakter (lang? kort?) og beliggenhet (høyre? venstre?). Adjektivene bøyes etter substantivets kjønn.

Siden det etter hvert oppsto mange varianter av nomenklaturen, besluttet man å standardisere medisinens språk. Ved den 9. internasjonale anatomikongressen, holdt i Basel i Sveits i 1895, kom man til en enighet om en rettskrivning som skulle gjelde for alle land, kalt Basle Nomina Anatomica (BNA). Denne har ved senere kongresser blitt revidert flere ganger, og i 1950 ble The International Anatomical Committee etablert for å arbeide kontinuerlig med standardisering av nomenklaturen. En viktig revisjon etter andre verdenskrig fant sted i Paris og resulterte i Parisiensia Nomina Anatomica (PNA) i 1955. Reviderte ordlister (Nomina Anatomica) har siden blitt publisert med jevne mellomrom, sist i 1998 (Terminologia Anatomica) med over 9000 navn.

Dette har ført til at egennavn som før var mye brukt og ofte knyttet til anatomiske begreper, såkalte eponymer, nesten er forsvunnet. Istedet er navnene likevel i stor grad beholdt i klinikken, hvor det for eksempel er vanligere å snakke om Bekhterews sykdom (etter den russiske nevrologen og psykiateren Vladimir Bekhterev (1857–1927)), enn ankyloserende spondylitt, som tilstanden offisielt heter idag.

En egen form for nomenklatur finner vi ikke sjelden i engelskspråklig faglitteratur, hvor substantivet ikke kommer først, som i "vanlig" latin, men til slutt.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg