aromaterapi

Eteriske oljer brukes til inhalasjon, i badevann, til massasje eller til omslag. Enkelte eteriske oljer brukes også innvendig. Disse oljene er fettløselige og absorberes lett fra hud og slimhinner. Det er vanlig at aromaterapi gis som en aromaterapeutisk massasje med aromatiske oljer som er blandet i en fetere massasjeolje.

Planteoljene er svært konsentrerte, og ansees av utøvere av aromaterapi å være virksomme selv i små mengder. Mange av oljene som brukes antas å ha antiseptiske egenskaper, blant annet einerolje, teak-treolje og furunålsolje. Noen oljer skal også stimulere flimmerhårene i lungene og virke slimløsende, for eksempel timian-, salvie-, fennikel- og isopolje. Flere av oljene skal stimulere blodsirkulasjon lokalt og gjennom det virke lindrende ved muskel- og skjelettsmerter. Oljene mest brukt til dette er kamfer, peppermynte- og einerolje.

Medisinsk virkning av aromaterapi er ikke dokumentert.

Aromaterapiens historie er gammel. Urter var blant de første midlene mennesket tok i bruk både for å forebygge og for å behandle sykdom. Destillasjon av aromatiske oljer fra planter er beskrevet både i gamle kinesiske og egyptiske skrifter som forteller om medisinsk bruk av planteoljer.

Perserne satte også pris på aromatisk vann som de destillerte blant annet fra rose og appelsin. Den arabiske filosofen Avicenna videreutviklet destillasjonsprosessen på 1000-tallet, og man fikk renere eteriske oljer. De første skriftlige beretningene om bruk av planteoljer i England stammer fra 1200-tallet. Fra da av og frem til 1800-tallet ble oljene mer og mer brukt som medisin, antiseptika og parfyme.

På 1900-tallet økte interessen for naturlige behandlingsmetoder, og etterspørselen etter planteoljer økte. Helbredende virkning av flere planteoljer ble ment observert, og oljene ble også tatt i bruk i massasje, skjønnhets- og hudpleiebehandling.

• alternativ behandling
• kunnskapsbasert medisin