Celleforbindelser, spesialiserte kontakter mellom celler, og mellom celler og intercellulærsubstans. De har tre hovedoppgaver: 1) Mekanisk sammenhefting av celler så de ikke rives fra hverandre. 2) Forsegling mellom celler så de danner en sammenhengende barriere uten sprekker. 3) Direkte kommunikasjon mellom cellene.

Tilsvarende finnes det tre hovedgrupper av spesialiserte cellekontakter:

Adherenstypen. Disse har sin viktigste oppgave i å holde cellene sammen mekanisk. Cellemembranen er fortykket ved denne typen spesialisering, og det går filamenter fra den fortykkede delen av membranen og ut i cytoplasma, slik at membranen forankres solid til celleskjelettet. To undergrupper: desmosomer og hemidesmosomer, der forankringen skjer til intermediære filamenter, og adhesjonsbelter («beltedesmosomer») og fokale kontakter, der forankringen er til aktinfilamenter. De to førstnevnte i hver undergruppe formidler kontakt mellom naboceller og adhesjonsmolekylene er kadheriner, de to siste formidler kontakt til intercellulærsubstansen og adhesjonsmolekylene er integriner.

Okkludenstypen, eller lukkelister. Tynt belte som omgir epitelceller fullstendig, der membranene i naboceller ligger helt tett sammen, slik at stoffer hindres i å passere mellom cellene. Finnes bl.a. mellom cellene i tarmepitelet.

Nexus (lat. 'sammenknyting') eller rørkontakter. Forbindelse mellom nabocellenes cytoplasma ved hjelp av rørformede broer som går over intercellulærspalten og gjennom de to cellenes membraner. Tillater små molekyler og ioner å passere. Signalmolekyler samt elektriske signaler kan derved raskt overføres mellom celler og synkronisere deres aktiviteter. Finnes bl.a. i hjertemuskulatur, glatt muskulatur, epitelvev og nervevev.

Foreslå endring

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.