Store norske leksikon

forgiftning

Forgiftning oppstår når et stoff i tilstrekkelig mengde påvirker kroppen og dens funksjoner på en skadelig måte. Forgiftning kan være forårsaket av kjemikalier, legemidler, rusmidler, næringsmidler eller naturstoffer.

Stoffer kan påvirke kroppens organer og funksjoner etter absorpsjon via ulike vev, for eksempel ved inntak og påfølgende absorpsjon via slimhinnene i tarmen. Inhalasjon og opptak via huden er andre aktuelle eksponeringsveier. Noen giftstoffer virker lokalt på huden, i lungene, på slimhinner eller i øynene. Forgiftning kan også skje etter injeksjon i kroppens ulike vev.

Gift kan defineres som et stoff som i tilstrekkelig dose er helseskadelig eller farlig for det levende liv. Læren om gifter kalles toksikologi. De fleste stoffer kan føre til forgiftning hvis den tilførte mengden er tilstrekkelig stor.

Mengden som gir forgiftning varierer betydelig mellom ulike stoffer. Små mengder av et stoff kan være helsebringende eller helt uten skadevirkning på organismen, mens mengder som overstiger toksiske dose, kan ha drastiske følger. For legemidler er dette illustrert som terapeutiske indeks.

Forgiftning kan deles i akutt og kronisk. Akutt forgiftning gir symptomer eller kliniske tegn etter eksponering for en enkelt dose eller i et begrenset tidsrom. Kronisk forgiftning gir symptomer eller kliniske tegn som følge av kontinuerlig eller gjentatte eksponeringer over lengre tid.

Den giftige eller toksiske dosen er den mengden der giftige effekter begynner å vise seg. Blir en person eksponert for en dose som er høyere enn den toksiske dosen, er det sannsynlig med tegn på forgiftning. Den dødelige eller letale dosen er den minste antatte mengden som kan føre til døden. Dosen en person er utsatt for, er en av de viktigste faktorene for å vurdere alvorlighetsgrad av en forgiftning.

For irriterende og etsende stoffer er konsentrasjonen i hovedsak av større betydning enn mengden. Et stoff kan være etsende over en viss konsentrasjon. Mengden eller volumet har indirekte betydning fordi det avgjør hvor stort vevsområde som blir eksponert.

Dose kan angis som mengde i for eksempel milligram, som konsentrasjon i prosent, volum av en løsning i milliliter eller som konsentrasjon i parts per million for gasser eller partikler i luft. For arbeidsmiljø er det satt grenseverdier.

Giftighet beskriver stoffets evne til å gi forgiftning. Høy giftighet er et relativt begrep som ofte er knyttet til lav toksisk dose og at effektene samtidig gir alvorlige konsekvenser for liv og helse. Et mål på giftighet er for eksempel LD50-verdi. Hvis LD50-verdien er lav er giftigheten høy.

Eksponeringsveien, eller måten stoffer kommer inn i kroppen på, har betydning for forløpet og alvorlighetsgraden av en forgiftning. Eksempler på eksponeringsveier er svelging, innånding, hudkontakt og injisering i vev. Noen stoffer er kun farlige fra enkelte eksponeringsveier. Potensielt kan alle eksponeringsveier gi både lokale skader og opptak i blodet med effekter i hele kroppen, også kalt systemiske effekter. Betydningen av eksponeringsveien varierer avhengig av stoffenes kjemiske egenskaper, virkemåte og kroppens håndtering av de ulike stoffene.

Stoffer som injiseres i blodet virker generelt raskere enn ved tilsvarende inntak og svelging. Huden kan virke som en barriere, men en rekke stoffer tas også opp i større eller mindre grad gjennom huden. Ved inhalasjon kan stoffer penetrere fra lungene til blodbanen i tillegg til å gi skader i selve lungevevet.

Barn har ofte høyere risiko for forgiftning enn voksne når de blir eksponert for sammen mengden av et stoff. Barn har lavere kroppsvekt og væskevolum, og de oppnår derfor teoretisk høyere vevskonsentrasjoner. Også andre viktige fysiologiske faktorer som vekst og utvikling av organer kan ha betydning. Regner man dosen i for eksempel mg/kg kroppsvekt, vil i mange tilfeller risikoen for forgiftning være tilnærmet lik for voksne og barn.

Eldre personer kan ha økt risiko for forgiftning av enkelte stoffer. Det gjelder for eksempel en del stoffer som påvirker hjerte- og karsystemet, som gir økt sannsynlighet for forgiftning og større negative konsekvenser av effektene. Fysiologiske endringer med alder, men også helse og underliggende sykdom, kan være bidragsytende for den økte risikoen.

Underliggende sykdom og helsetilstand kan ha stor betydning for risikoen for å utvikle forgiftning. For eksempel vil redusert nyrefunksjon øke risikoen for forgiftning betydelig for noen stoffer. Svekket helse gir i de fleste tilfeller generelt økt risiko. Underliggende sykdom kan gi andre fysiologiske forutsetninger og øker også sannsynligheten for at personer bruker terapeutiske legemidler, som i tillegg er en faktor som kan påvirke forgiftningsrisikoen.

Genetiske variasjoner som for eksempel gir ulik omdannelse av stoffer i kroppen gjennom metabolismen, kan gi tildels store individuelle forskjeller i risiko. Individuell følsomhet for virkningen av ulike stoffer kan være betydelig, også uten kjent fysiologisk årsak.

Med toleranse eller tilvenning menes redusert virkning av et legemiddel eller rusmiddel når stoffet gis gjentatte ganger. Toleranse påvirker giftigheten fordi dosen gradvis må økes for å oppnå samme virkning. Personer med høy toleranse kan tåle en dose godt som andre ville fått alvorlig forgiftning av. Fenomenet forekommer for enkelte legemidler og mange rusmidler, for eksemple opioider, benzopdiazepiner og alkohol.

Et stoff som sirkulerer i blodbanen, kan fjernes fra kroppen på forskjellige måter. Både kroppens omdannelse eller metabolismen og utskillelse kan være av betydning for forgiftningen. Det er vanlig at stoffer omdannes av enzymer for deretter å skilles ut gjennom nyrene. Andre stoffer kan skilles ut uforandret i nyrene eller via andre vev som lungene, huden og tarmen. For noen forgiftninger er det kroppens egne omdannelsprodukter som skaper selve forgiftningen, for eksempel for metanol, etylenglykol og paracetamol.

Langsom utskillelse kan være uheldig ved at stoffer blir værende i kroppen over lang tid. Enkelte tungmetaller som bly har langsom eliminasjon og kan føre til kronisk forgiftning.

Dekontaminering betyr å fjerne stoffer før de blir absorbert eller reagerer med vev. Ventrikkeltømming vil fjerne stoffer fra magesekken og kan utføres via ventrikkelskylling eller framkalling av brekninger, for eksempel med brekkmiddel.

Medisinsk kull vil binde mange svelgede stoffer i mage- og tarmkanalen slik at de fraktes ut i bundet form. Øyeskylling eller skylling av hud er viktig dekontaminering av irriterende og etsende stoffer. Dekontaminering er effektivt kort tid etter eksponeringen.

Enkelte stoffer kan fjernes fra kroppen via dialyse, og metoden er for eksempel aktuell ved forgiftning med digitalis og metanol. I sjeldne tilfeller er det aktuelt å alkalinisere urinen, det vil si å gjøre den mer basisk, eller forsere diuresen for å fjerne stoffer raskere fra kroppen.

Motgift eller antidot er legemiddelbehandling som reduserer mengden av eller motvirker giftvirkningen til et stoff. Nalokson, flumazenil og acetylcystein er eksempler på motgifter.

Symptomatisk støttebehandling på sykehus er en viktig del av forgiftningsbehandlingen, og ofte er dette eneste aktuell behandling. Symptomatisk behandling har som mål å korrigere symptomene som oppstår hos den enkelte pasient. Selv ved forgiftninger som behandles med motgift, er symptomatisk behandling nødvendig og essesielt.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.