Forgiftning, oppstår når et giftig stoff i tilstrekkelig mengde trenger inn i kroppen og påvirker dens funksjon i skadelig retning, eller når det skjer en opphoping av et skadelig stoff som produseres av kroppen selv (se autointoksikasjon).

Ordet gift kan defineres som et kjemikalium eller stoff – gitt innvortes eller utvortes – som i gitte doser er helseskadelig eller farlig for det levende liv. De fleste stoffer, inklusive rent vann, kan føre til forgiftning forutsatt at tilført mengde er tilstrekkelig stor. Enkelte stoffer er i små mengder uten skadevirkning på organismen, eller de kan til og med ha en helbredende virkning på visse sykdommer. Større mengder av samme stoff kan ha drastiske følger. Avhengig av dosen kan samme stoff være næringsmiddel, legemiddel eller gift. Se toksikologi.

Forgiftning kan deles i akutt (vanligst) og kronisk forgiftning. Med akutt forgiftning forstås symptomer eller kliniske tegn som sees kort tid etter at en har vært utsatt for stoffet i et begrenset tidsrom eller hvor en enkelt dose av stoffet er tilstrekkelig til å utvikle symptomer/kliniske tegn. Med kronisk forgiftning forstås symptomer eller kliniske tegn som utvikles som følge av at en har blitt utsatt for stoffet kontinuerlig eller gjentatt over lang tid i mindre doser.

Den giftige (toksiske) dosen er den mengden hvor den spesielle giftige virkningen av et produkt begynner å vise seg. Den dødelige (letale) dosen er den minste mengden som kan føre til døden hos en voksen person. Begrepet LD-50 (letal dose 50) angis også ofte. LD-50 er den mengden av et giftig stoff, uttrykt i milligram, gram eller milliliter per kg kroppsvekt, som dreper 50 % av forsøksdyrene.

Man bruker også begrepet «terapeutisk indeks» (TI) eller virkningsbredde, som er forholdet mellom toksisk dose og terapeutisk dose i mennesker. Se terapeutisk indeks.

Andre faktorer som er med på å bestemme den giftige virkningen av et produkt, er: kroppsvekt, alder, kjønn, overfølsomhet (hypersensibilitet), tilvenning (toleranse), forsterkning ved andre stoffer (synergisme), svekking av andre stoffer (antagonisme) og bruksmåte (f.eks. inntak gjennom munnen eller innsprøyting i en blodåre).

Legemidler doseres ofte etter kilo kroppsvekt eller per kvadratmeter (m2) kroppsoverflate, fordi omsetningen av stoffet, dvs. nedbryting og utskillelse, varierer med personens størrelse.

Doseringen av legemidler til barn skjer også etter slike regler, men med unntak for stoffer som morfin, kodein m.fl., hvor dosene per vektenhet må være forholdsvis lavere enn hos voksne. Eldre personer er som regel mer følsomme for legemidler enn yngre.

Svangerskap krever spesielle hensyn, fordi enkelte stoffer går gjennom morkaken til fosteret.

Enkelte personer er overfølsomme overfor visse produkter (allergi, idiosynkrasi), slik at en normal dose kan ha alvorlige konsekvenser. Eksempler på slike produkter er morfin, salisylater, kokain, kinin, antibiotika (f.eks. penicillin).

Omvendt forekommer også nedsatt følsomhet (hyposensibilitet), det vil si en unormalt høy motstand mot giftige stoffer. Den kan være medfødt eller oppstå ved tilvenning. Med tilvenning eller toleranse menes redusert virkning av en gift når stoffet gis gjentatte ganger. Dette fenomenet påvirker giftigheten, fordi dosen må økes for å oppnå samme virkning. Noen ganger tåles da mengder som ellers er dødelige. Eksempler på slike stoffer er arsenikk, morfin, kokain, amfetamin og alkohol. Tilvenning oppstår altså etter gjentatt bruk og kan føre til avhengighet. Dette gjelder særlig nikotin, morfin og morfinlignende stoffer, f.eks. heroin, hvor avhengighet lett skapes. Ved visse sykdommer kan legemidler bli farlige fordi utskillelsesorganene (nyrene) eller det organet (leveren) som skal sørge for nedbrytingen av middelet, er angrepet.

Noen gifter skilles ut så langsomt at stadige opptak av små mengder til slutt kan føre til alvorlige forgiftninger (av f.eks. bly, digitalis, DDT, stryknin) fordi stoffene hoper seg opp i organismen.

Noen ganger opptrer synergisme ved kombinasjon av legemidler. Med dette menes at virkningen av kombinasjonen er sterkere enn summen av produktene gitt hver for seg. Et viktig eksempel er den synergistiske virkningen av alkohol med forskjellige smertestillende midler, beroligende midler og sovemedisiner. Samtidig bruk av små mengder av disse midlene og et glass øl nedsetter oppmerksomheten, noe som innebærer en stor fare i trafikken enten man er bilfører eller fotgjenger.

Endelig er måten stoffet gis på og hvilken form det har, av betydning for forløpet av en forgiftning. Flytende substanser virker raskest, og stoffer som injiseres, virker raskere enn de som inntas gjennom munnen. Ved innånding føres gasser raskt fra lungen til hjernen, og symptomer på forgiftning kan komme i løpet av sekunder, avhengig av gassens virkemåte, vannløselighet og konsentrasjon.

Med unntak av etsende gifter kan en gift bare utøve sin virkning når den er kommet inn i blodomløpet.

Giften kan tas inn via munnen (oralt) eller via endetarmsåpningen (rektalt), sprøytes inn i kroppen i en muskel (intramuskulært), under huden (subkutant) eller i en vene (intravenøst). Men fremmede stoffer kan også trenge inn i organismen gjennom hud, lunger og slimhinner i kjønnsorganene og øynene. Luftveiene er inngangsport for gasser og flyktige væsker. Selv svært små mengder av en flyktig gift i luften kan raskt finne vei til lunger og blod pga. den store luftmengden som pustes inn per minutt (ca. åtte liter under normale omstendigheter) og lungeblærenes store overflate (100 m2).

I forbindelse med sikkerhet på arbeidsplassen har man fastsatt en maksimal akseptabel konsentrasjon for en lang serie giftige bestanddeler i atmosfæren (se grenseverdi). For gasser uttrykkes grenseverdiene som deler per million (ppm), for tåke, røyk og støv i milligram per kubikkmeter (mg/m3). Utsettes man i løpet av en åttetimersdag for konsentrasjoner over den maksimalt akseptable verdi, er det fare for ubehag eller helseskade. Den maksimale verdien for karbonmonoksid (CO) er f.eks. 50 ppm. Et åttetimers opphold i omgivelser med 100 ppm CO kan resultere i at så vidt meget blodfargestoff bindes til CO at synsevne og visse hjernefunksjoner påvirkes. Røyking av 10 til 20 sigaretter per dag har en tilsvarende virkning.

En gift som er kommet inn i blodomløpet, kan fjernes fra kroppen på forskjellige måter. Som regel vil legemidler og gifter delvis omdannes ved enzymatiske reaksjoner som hovedsakelig finner sted i leveren, for deretter å skilles ut gjennom gallen eller nyrene.

På et første stadium gjennomgår giften enkle kjemiske omdannelser. De primære metabolitter som dermed dannes, blir hovedsakelig bundet til produkter fra det naturlige stoffskiftet, slik at det oppstår sekundære metabolitter.

De primære metabolittene er ofte ennå virksomme, og de kan til og med være giftigere enn det opprinnelige produktet. Sekundære metabolitter er som oftest mer vannløselige og så forandret at de er blitt uvirksomme. De skilles ofte ut med urinen. I urinen utskilles det også ofte en del uforandrede eller delvis uforandrede gifter og primære metabolitter. Disse mekanismene er altså kroppens naturlige forsvar.

Enkelte gifter (arsenikk, brom, jod og sølv) utskilles også i en viss grad gjennom hud, hår og negler. Melkekjertlene kan skille ut visse stoffer (som nikotin, sovemidler, salisylater, kinin, sulfonamider, penicillin). Dette kan være av betydning ved amming.

Endelig kan også lungene utskille visse gifter. Det gjelder særlig for flyktige stoffer som f.eks. løsemidler, alkohol og metanol. Pustetesten (alkotest) ved mistanke om promille utnytter dette.

Behandlingen av forgiftninger består i tre hovedpunkter:

1. Rask og fullstendig fjerning av giften fra kroppen.

2. Om mulig nøytralisering av giftvirkningen.

3. Bekjempelse av forstyrrelser i kroppsfunksjonene som følge av forgiftningen, særlig åndedrettsforstyrrelser og bevissthetsforstyrrelser.

Fjerning av gift fra fordøyelseskanalen kan skje ved at man tilfører adsorberende stoffer som aktivt kull, ved brekninger og ved mageskylling (hvis det ennå er gift til stede i magen).

Utskillelsen via nyrene kan også økes, forutsatt at nyrene fungerer normalt, ved at urinproduksjonen økes (drikke mye vann, bruke diuretika (urindrivende midler) og ved innsprøyting av væsker i blodårer).

Ved forgiftning med sure organiske gifter (salisylater, barbiturater o.a.) er alkalisering av blod og urin med bikarbonat gunstig. Endelig finnes det også blodrensningsteknikker med såkalt kunstig nyre (dialysebehandling).

Fjerning av etsende gifter på hud og slimhinner, samt ved sprut i øyne, er viktig og vanskelig. Det dreier seg om sterke alkalier (natrium- eller kaliumhydroksid, ammoniakk) eller sterke syrer (svovelsyre, salpetersyre, saltsyre) som virker ødeleggende på hud og underhud. Behandlingen går ut på rikelig skylling med rent vann over lengre tid. Ved søl med flussyre skylles det straks rikelig med vann, og ved hudsøl gis i tillegg kalsium (som drikke i oppløsning og som lokal salve). Skylling fortsetter til legebehandling er iverksatt.

Giftvirkningen kan nøytraliseres med motgifter (antidoter) der dette finnes. Eksempel på antidot er nalorfin ved morfin- eller heroinforgiftning. Som kompleksdannende stoffer kan nevnes dimerkaptoravsyre (DMSA) (for arsen, bly og kvikksølv) og hydroksykobolamin (for cyanider).

Et utall stoffer kan forårsake forgiftninger. De fleste forgiftninger som behandles på norske sykehus, skyldes overdosering med legemidler. Nedenfor er de viktigste giftstoffene klassifisert som legemidler og narkotika, kjemikalier og naturstoffer (stoffer fra plante- og dyreriket).

Vanlige smertetillende, febernedsettende og betennelsesdempende legemidler. Av de legemidlene som er godkjent av myndighetene, gir paracetamol hyppigst forgiftninger på sykehus. I Norge dør likvel få av paracetamolforgiftning per år. Hvis pasientene kommer tidlig til sykehus, har vi en motgift (acetylcystein) som gjør at få pasienter får komplikasjoner i ettertid. Salisylatforgiftninger kan være alvorlige, men sees nå sjelden da bruken av acetylsalisylsyre som smertestillende førstehåndsmiddel har avtatt kraftig. Forgiftninger med betennelsesdempende legemidler (for eksempel ibuprofen) er sjelden alvorlige, men øker i antall i takt med økt tilgjengelighet.

Legemidler som virker på nervesystemet. I denne gruppen finner vi flere legemidler (for eksempel trisykliske antidepressiva) som gir opphav til alvorlige forgiftninger. De nyere legemidlene ved behandling av psykiske lidelser er mindre giftige, men ved større doser kan de også gi alvorlige forgiftninger Det fins ingen spesifikke motgifter ved disse legemiddelforgiftningene. Visse legemidler som virker beroligende og søvndyssende (som benzodiazepiner og lignende midler) kan ved overdosering føre til forgiftninger i form av depresjoner og respirasjonspåvirkning. Alvorlige forgiftninger kan behandles med godt resultat bl.a. med motgift hvis bare pasientene kommer tidsnok til sykehus.

Diverse legemidler. Raskt innsettende og livstruende forgiftninger sees med overdoser av klorokinforbindelser (mot malaria). Slike forgiftninger kan være spesielt farlige hos barn. Overdosering med visse salter av jern (jernpreparater med toverdig jern) kan føre til forgiftninger hos små barn. Teofyllin (ved lunge- og hjertesykdommer) er et legemiddel som har et smalt terapeutisk vindu og som kan gi alvorlige forgiftninger. Kvalme og brekninger etter høye doser av fluorider og fluorforbindelser kan sees hos barn. Men disse reaksjonene blir sjelden alvorlige og skyldes gjerne hjelpestoffet sorbitol i fluoridtabletter

Narkotika. I denne gruppen finner vi ulovlig innførte rusmidler som opiumforbindelser (heroin, morfinforbindelser), cannabisstoffer (hasjisj, marihuana), kokain, amfetamin, ecstasy, GHB, khat, hallusinogener (LSD) og fensyklidin samt legemidler godkjent av legemiddelmyndighetene som morfin, petidin, metadon og buprenorfin. Narkotikaforgiftninger er den gruppen av akutte forgiftninger som fører til flest døsfall i Norge, men tallet har vært fallende siden toppåret 2001. Nedgangen i antall dødsfall skyldes færre dødsfall med opiumsforbindelser da flere misbrukere har kommet over på legemiddelassistert rehabilitering (LAR). Symptomer og kliniske tegn ved narkotikaforgiftning varierer etter hva slags gruppe stoff som er anvendt. Stoffer som amfetamin, ecstasy og kokain virker sentralstimulerende på nervesystemet, LSD og cannabis gir hallusinasjoner, mens alle opiumforbindelser gir depressive effekter på nervesystemet (bl.a. pusteproblemer). Alle forgiftninger med opiumforbindelser har samme grunnbehandling, og hemmingen av respirasjonen (pusten) behandles først. Ved rask behandling med motgiften nalokson kan normal pust gjenopprettes ved forgiftninger med opiumsforbindelser.

Alifatiske og aromatiske hydrokarboner. I gruppen alifatiske hydrokarboner (eller petroleumsdestillater) finner vi bensin, petroleum, tennvæsker og lampeolje. De vanligste akutte forgiftningene i denne gruppen skyldes småbarn som prøver å drikke disse løsningene. Hovedproblemet er de lokale effektene i lungene (kjemisk lungebetennelse). De aromatiske hydrokarboner (benzen, toluen m.fl.) er mye anvendt som løsemiddel. Viktig er fremfor alt den langvarige, kroniske løsemiddelforgiftningen løsemiddelskade. Benzen virker inn på benmargen, hvor morcellene til blodcellene dannes. Kronisk benzenforgiftning er kjennetegnet ved blodmangel, dvs. anemi hvor det blir mangel på både røde og hvite blodceller.

Blåsyre (HCN) og cyanider. Blåsyre eller saltene av denne (cyanider) brukes i industrien (ekstraksjon av edle metaller, galvanoplastikk, herding av stål) og ved bekjempelse av skadedyr (f.eks. rotter og insekter). Den forekommer også i små mengder som amygdalin i bitre mandler og i steinene i kirsebær og aprikoser. Dette kan føre til forgiftning hos barn. Den dødelige dosen er meget liten, bare ca. 50 milligram. Giften hemmer enzymet ferrocytokromoksidase, et åndedrettsenzym, slik at oksygenet ikke lenger kan avgis til cellene. Offeret dør altså av oksygenmangel i cellene («indre kvelning»). Ved inntak av større mengder inntrer døden umiddelbart. Cyanider fins i brannrøyk som dannes ved mange branner. Det fins flere motgifter ved cyanidforgiftninger.

Etanol (alkohol) brukes som løsemiddel i industrien, men hovedsakelig som nytelsesmiddel. Øl inneholder 2–6 % etanol, vin 8–15 %. Man skiller mellom akutt forgiftning (rus) og kronisk forgiftning (alkoholisme). Etanol alene eller sammen med andre stoffer forårsaker ofte alvorlige akutte forgiftninger. I virkeligheten virker ikke etanol stimulerende, men deprimerende på hjernen, særlig på de intellektuelle funksjonene. Virkningen kan sammenfattes i følgende stadier:

1. Lettere opphisselse, tilsynelatende intellektuell pirring, pratsomhet og høyrøstethet, følelse av velbefinnende (eufori) og opphevelse av hemninger, noe som fører til impulsiv atferd.

2. Bevegelsene blir ukoordinerte.

3. Reaksjonstiden forlenges med 10 til 30 %, og man ser mindre tydelig.

4. Til slutt inntrer bevisstløshet.

De fire nevnte stadiene følger alkoholinnholdet i blodet. Etanol medfører depresjon og irritasjon av hjernen. Deretter følger en periode med bevissthetssvekkelse og søvnighet. Til slutt inntrer dyp bevisstløshet (koma) og eventuelt pustebesvær, som kan medføre døden. Det er farlig og ulovlig å kjøre bil med alkohol i blodet. Man blir mindre aktsom og overvurderer sin prestasjonsevne. I Norge er det straffbart å føre motorkjøretøy dersom man har et alkoholinnhold i blodet på over 0,2 ‰ (dvs. milliliter etanol per liter blod). Alkoholinnholdet i blodet er som regel maksimalt ca. 1 1/2 time etter inntaket, men etter kortere tid hvis man drikker på tom mage. Deretter synker alkoholinnholdet i blodet gjennomsnittlig med ca. 0,15 ‰ per time. Når man kjenner det omtrentlige tidspunkt for inntaket, kan man ut fra promillebestemmelse anslå den inntatte mengden alkohol med ganske stor sikkerhet.

Etylenglykol er en fargeløs, lite flyktig væske som inngår i frostvæske til biler. Etylenglykol virker berusende og nedbrytes til glykolaldehyd (giftig) via enzymet alkohol dehydrogenase på samme måte som etanol og metanol. Videre nedbrytning til den giftige glykolsyre og oksalsyre finner sted. Siden etylenglykolløsninger er svært utbredt, sees akutte forgiftninger ganske ofte. Fomepizol (eventuelt etanol) er egnet motgift.

Gjødselgass representerer en stor helserisiko ved husdyrhold i driftsbygninger med gjødselkjeller og flytende gjødsel uten riktig ventilasjon. Gassen har ført til flere dødsulykker både blant husdyr og mennesker. Gjødselgass består vesentlig av metan, ammoniakk og hydrogensulfid (H2S). Metan er eksplosivt, men ellers lite giftig. Ammoniakk er sterkt lokalirriterende på slimhinner. Hydrogensulfid (se nedenfor) er særdeles giftig og er hovedårsaken til forgiftningene.

Hydrogensulfid, H2S, lukter råttent egg og er særdeles giftig. Hydrogensulfid er en enzymgift som lammer cellenes stoffskifte på tilsvarende måte som blåsyre gjør. Ved ekstrem konsentrasjon, som kan opptre i skipslaster med bedervet fisk, i skipstanker med forråtnelse eller i gjødselkjellere, kan bevissthetstap inntre i løpet av få sekunder. Akutte forgiftninger med hydrogensulfid behandles symptomatisk med særlig vekt på tilførsel av oksygen og sikring av frie luftveier.

Karbonmonoksid («kullos») (CO) er en fargeløs og luktfri gass som oppstår ved ufullstendig forbrenning. Naturgass inneholder ikke karbonmonoksid, men det kan dannes ved forbrenning. Ovner fyrt med kull, gass, parafin eller propan danner karbonmonoksid når lufttilførselen er utilstrekkelig for fullstendig forbrenning.

Dødsårsaken ved innebrenning er ofte karbonmonoksidforgiftning. Gassen oppstår også ved eksplosiv forbrenning. Eksosen fra en bil kan inneholde opptil 10 % karbonmonoksid. Karbonmonoksid har en 200–300 ganger større bindingskraft (affinitet) for blodfargestoffet (hemoglobin) enn oksygen. Her dannes karboksyhemoglobin (HbCO), slik at blodfargestoffet, som normalt skal sørge for oksygentransporten, ikke lenger er tilgjengelig. Offeret dør av mangel på oksygen (anoksi). Ved akutt forgiftning kommer symptomene raskt med rastløshet, hodepine, svimmelhet, uklarhet, lammelser og bevissthetstap. Ved 40–50 % HbCO i blodet inntrer vanligvis døden. Behandlingen må skje raskt, og den består i tilførsel av frisk luft og om mulig oksygen. Behandling i trykktank kan være aktuelt. Se også karbonmonoksidforgiftning.

Metanol (tresprit). Forgiftning med metanol forekommer som regel fordi den forveksles med alkohol. Metanol smaker og lukter omtrent som alkohol og har en svak rusvirkning.

Giftigheten av metanol skyldes nedbrytingsprodukter (formaldehyd og maursyre) som medfører en svær syreforgiftning (acidose) og ofte blindhet hos dem som overlever. Døden skyldes åndedrettslammelse. Se metanolforgiftning.

Forgiftning med mineraler. Et utall metallforbindelser er giftige. Særlig kjent er arsen, bly, kadmium, thallium og kvikksølv. Noen (bly og kvikksølv) er særlig viktige ved at de medfører kronisk forgiftning, mens andre (arsen og thallium) er beryktet fordi de er blitt anvendt til drap. Arsen- og thalliumforbindelser har vært brukt til bekjempelse av rotter og andre skadedyr. Disse produktene tillates ikke lenger solgt fritt i Norge. Giftigheten avhenger av metallets art og i en viss grad av forbindelsen som det forekommer i. Forbindelsens løselighet er også av betydning. Uoppløselig kvikksølvklorid (kalomel) er for eksempel langt mindre farlig enn det godt løselige kvikksølvdiklorid (etsende sublimat). Metallforgiftninger er ikke så vanlig som tidligere da myndighetene gjennom flere år har arbeidet for å erstatte giftige metallforbindelser med mer miljøvennlige forbindelser.

Arsen (As). Arsentrioksid (arsenikk, As2O3) er beryktet som kriminell gift (giftmord). Arsenforbindelser er i Norge nå blitt erstattet med andre mer miljøvennlige stoffer, og anvendes nå bare i industri og forskning. Visse krigsgasser bestod tidligere av organiske arsenforbindelser (Lewisite). Ved kronisk forgiftning oppstår fordøyelsesforstyrrelser med appetittmangel og tarmbetennelse, som gir vekselvise perioder med diaré og forstoppelse samt hudforandringer. Arsen utskilles bl.a. i neglene og håret, og det kan her oppspores ved hjelp av laboratorieprøver. Se også arsen.

Bly (Pb). Se egen omtale under bly og blyforgiftning. Også bruken av bly og blyforbindelser har gått sterkt tilbake, og akutte blyforgiftninger sees svært sjelden.

Kvikksølv (Hg). Se egen omtale under kvikksølv. Kvikksølvforgiftninger er nå meget sjeldne. Myndighetene har innført en meget sterk begrensning på bruken av kvikksølv i produkter. Metallisk kvikksølv er ikke giftig. Kvikksølvdamp som inhaleres, er giftig, graden avhenger av konsentrasjon og tid. Kvikksølv har vært brukt en del i industrien, f.eks. ved fremstilling av sprengstoff og innen elektrisk industri. Symptomene kan minne om blyforgiftning. Særlig karakteristisk er nyreskade som gir rikelig utskillelse av protein i urinen. Se også kvikksølvforgiftning.

Thallium (Th). Thalliumsalter anvendes fremdeles i en del land som middel til bekjempelse av rotter, men ikke i Norge. Den dødelige dosen anslås til 1–1,5 g. De mest karakteristiske symptomene er håravfall og nerveskader, ofte med sterke smerter.

Oksalsyre. Denne sterke syren og dens salter brukes som blekemiddel og rengjøringsmiddel for metaller i industri og husholdning (bl.a. til å fjerne rustflekker). Oksalsyre kan forårsake etseskade av hud og slimhinner. Forgiftning etter peroralt inntak av oksalsyre kan medføre magesmerter, åndenød, kramper og bevisstløshet. Antifrostprodukter (etylenglykol, se over) gir indirekte en oksalsyreforgiftning med nyreskade, fordi stoffet omdannes til oksalsyre i kroppen. Behandling som for metanolforgiftning, se over.

Insektmidler. De giftigste midlene kan deles inn i to serier: de organiske, klorerte forbindelsene (DDT, lindan, aldrin, dieldrin, endrin o.a.) og fosfostigminer (paration, malation, systox o.a.), som det finnes svært mange forskjellige produkter av.

Tiofosforsure estere gir opphoping av acetylkolin fordi enzymet kolinesterase hemmes. Acetylkolin dannes i kroppen som overføringsstoff for nerveimpulser. Normalt blir acetylkolin hurtig nedbrutt. Hvis omdanningen hemmes, inntrer forgiftning. Symptomene inntrer raskt med lammelse av åndedrett og muskler. Døden kan inntre i løpet av få minutter. På tross av strenge regler for omsetning og bruk skjer det hvert år noen få slike forgiftninger i Norge. Behandlingen er ganske effektiv hvis man kommer tidlig til. Den består av førstehjelp med atropin og deretter, så raskt som mulig, bruk av toksogonin.

Den dødelige dosen avhenger av hvilket middel det dreier seg om. De klorerte forbindelsene er lett oppløselige i fettvev og brytes bare langsomt ned. Ved akutt forgiftning sees skjelving, kramper og eventuelt åndedrettslammelser. Slike forgiftninger forekommer av og til i Norge og er ikke fullt så alvorlige som de som er nevnt foran.

De vanligste nervegassene til krigføring er spesialutviklete plantevernmidler (insektmidler) av gruppen organofosfater. Disse tas opp både via lungene og gjennom huden, og tabun og sarin er de mest kjente eksemplene. Sarin er også kjent som et kjemisk terrormiddel brukt i undergrunnen i Tokyo i 1995 (ca. 700 til sykehus, 12 døde).

Gifter fra planter og dyr. En rekke planter og dyr inneholder gifter. Noen består av vegetabilske baser eller alkaloider, andre er proteinholdige gifter, såkalte toksiner, som kan komme både fra dyre- og planteriket. Se også giftplanter og soppforgiftning.

Svært giftige alkaloider er opiatene morfin og heroin (fra opium, den størknede melkesaften fra opiumsvalmue, Papaver somniferum), stryknin (revekake, Strychnos nux-vomica), atropin (giftig søtvier, bulmeurt og piggeple), kokain (kokablad), nikotin (tobakk), aconitin (munkehette) og ergotaminalkaloider (fra soppen Claviceps purpurea, som er en parasitt på rug).

Karakteristisk for akutt heroin- og morfinforgiftning er lammelse av åndedrettet. Effektiv motgift finnes (naloxon). Opiatene skaper avhengighet. Stadig større doser må til for å få samme virkning og resulterer i narkomani. Overdose av opiater er vanlig dødsårsak hos narkomane. Kommer man tidsnok til med effektiv naloxonbehandling, kan livet reddes. Abstinenssymptomer, f.eks. kramper, kan da opptre.

Strykninforgiftning medfører sterke muskelrykninger, kramper og åndedrettslammelse.

Atropin virker på det parasympatiske nervesystemet ved å hemme acetylkolin. Forgiftning fører til uro og hallusinasjoner, tørrhet av slimhinnene og store pupiller. Effektiv motgift finnes (fysostigmin).

Ergotaminalkaloider forekommer i soppen Claviceps purpurea, en parasitt på korn. Tidligere var soppen ansvarlig for hyppige matforgiftninger. Etter at man gikk over til å beise såkorn, er soppen blitt borte. Et halvsyntetisk stoff som er avledet av ergotaminalkaloidene, er LSD (lysergsyredietylamid), som sammen med andre beslektede stoffer fører til hallusinasjoner og andre bevissthetsforstyrrelser (de såkalte hallusinogener). Glykosider som virker på hjertet, er digitalis (revebjelle), strofantidin (strofantus), convallarin (liljekonvall) og oleandrin (oleander). Store doser av disse stoffene lammer hjertet.

Enkelte skjermplanter (bjørnekjeks, tromsøpalme) inneholder sterkt lokalirriterende plantesaft. Av andre ville planter som kan gi alvorlige forgiftning, skal nevnes selsnepe, skarntyde eller giftkjeks, samt tyrihjelm eller lushatt. Tyrihjelm har en mer giftig slektning i hageplanten storhjelm.

Giftige proteiner kan være av vegetabilsk eller animalsk opprinnelse, og de utgjør en særlig giftig gruppe. De viktigste er ricin (fra frøhylsen til ricinusbønnen), gift fra klapperslange og kobra og mange andre slanger (se også giftslanger). I Norge er giften fra huggorm den mest aktuelle. Se huggormbitt.

Selvpåførte forgiftninger. Barbiturater ble tidligere brukt som sovemedisiner og var da hyppig årsak til selvpåførte forgiftninger. Nå er slike oftest blandingsforgiftninger med alkohol, benzodiazepiner, antidepressiva eller andre medisiner som brukes ved psykiske lidelser. Det er ikke alltid direkte selvmordshensikt. Ofte er det impulshandlinger under rus ved akutte vanskeligheter i livet, men grenseoppgangen til reelle selvmordsforsøk er flytende, og selvpåførte forgiftninger skal alltid tas alvorlig. Det er et rop om hjelp fra et menneske i sjelelig nød. Neste gang kan det bli alvor.

Legemiddelforgiftninger hos barn. Skjødesløs oppbevaring av medikamenter og uoppmerksomme voksne fører hyppig til at barn prøver å ta legemidler. Barnesikre pakninger har bidratt til en reduksjon i risiko. Det er imidlertid sjelden at symptomene blir alvorlige. Det er relativt få barn som nå legges inn på sykehus pga. forgiftninger. Preparater som inneholder paracetamol eller jern, og andre legemidler som finnes i de fleste norske hjem, kan gi forgiftninger hos barn.

Foreslå endring

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.