erytroblastose

De røde blodcellene tilhører forskjellige blodgrupper, dvs. de er forsynt med forskjellige antigener. Dersom blodceller fra ett individ kommer inn i et individ av en annen blodgruppe, vil de fremmede antigener føre til dannelsen av spesielle antistoffer, som virker oppløsende på de blodceller som er forsynt med vedkommende antigen. Erytroblastose skyldes at mor og barn tilhører forskjellige blodgrupper. Oftest gjelder blodgruppeulikheten det såkalte Rhesus- eller Rh-antigen. Hos 85 % av kaukasoide folk inneholder blodcellene dette antigenet, de er Rh-positive. Hos 15 % mangler det, de er Rh-negative.

Erytroblastose oppstår i svangerskap med Rh-negativ mor og Rh-positiv far. Fosteret kan arve Rh-antigenet fra faren. Under svangerskapet og særlig i tilslutning til fødselen eller ved abort kan små mengder blodceller trenge over fra fosterets til morens organisme. Rh-antigenet kan da fremkalle antistoffdannelse hos moren, og antistoffet går gjennom morkaken tilbake til fosteret og skader dettes røde blodceller. I en søskenflokk går oftest det første Rh-positive barn fri for sykdommen, fordi det som regel kreves flere svangerskap med Rh-positivt foster før antistoffmengden hos moren blir så stor at barnet skades. Men er først så meget antistoff dannet, vil sykdommen opptre hos alle følgende Rh-positive barn.

Erytroblastose er en meget alvorlig sykdom hvis barnet ikke får behandling. Det hender at barnet dør av blodmangel før fødselen. Vanligere er det at det fødes tilsynelatende friskt. Men i løpet av de første levedagene utvikler det seg en intens gulsott, som uten behandling ofte ender dødelig, eller som kan føre til hjerneskade (kjerneikterus) hvis barnet overlever. Ved riktig behandling er utsiktene for barnet gode. Behandlingen består dels i utskiftning av barnets blod straks etter fødselen, og om nødvendig flere ganger i løpet av de første levedagene. I tillegg benyttes ofte bestråling av barnet i naken tilstand med kraftig lys, som bidrar til å redusere gulsotten ved å påskynde elimineringen av gallefargestoffet.

For å bringe på det rene om det er grunn til å frykte for at et barn skal få sykdommen, blir foreldrenes Rh-forhold bestemt i begynnelsen av et svangerskap, og man undersøker om morens blod inneholder antistoffer som eventuelt kan skade barnet. Er faren Rh-positiv og moren Rh-negativ, vil det ofte være nødvendig å undersøke morens blod flere ganger under svangerskapet. Finnes antistoff, skal fødselen foregå på en fødeklinikk hvor det er mulighet for effektiv behandling. Har man pga. sterk antistoffdannelse grunn til å frykte alvorlig erytroblastose hos barnet, vil det ofte være riktig å avbryte svangerskapet noe før tiden, for å forhindre at fosteret dør. Ved å stikke en nål inn i fosterhulen kan man ta en prøve av fostervannet og derved avgjøre om fosteret er så sterkt angrepet at svangerskapet bør avbrytes. Er fosteret sterkt angrepet allerede tidlig i svangerskapet, før det er forsvarlig å avbryte dette, er det mulig å gi fosteret blodtransfusjon i mors liv. Ved å behandle Rh-negative kvinner med innsprøytning av konsentrert Rh-antistoff i tilslutning til hver fødsel av et Rh-positivt barn, kan man forebygge antistoffdannelse i morens organisme. Dette har redusert hyppigheten av Rh-erytroblastose i betydelig grad. Nå er hyppigheten av erytroblastose på grunn av uforlikelighet i ABO-blodgruppene hyppigere enn Rh-erytroblastose.