Transfusjon, blodoverføring, transfusjon, overføring av blodkomponenter eller plasmaprodukter fra menneske til menneske.

Giverens blod tappes i en plastpose og tilsettes et stoff som hindrer at blodet koagulerer. Ved sentrifugering skilles de forskjellige komponentene i blodet fra hverandre slik at mottakeren bare får overført det han eller hun trenger, for eksempel erytrocytter (røde blodceller). Posen med dette innholdet plasseres i et stativ over mottakeren, og innholdet overføres dråpevis gjennom en slange og en kanyle som er ført inn i en vene hos mottakeren. Hvis en hurtig overføring er nødvendig, kan imidlertid blodet pumpes inn. En transfusjon kan derfor ta fra noen minutter til et par timer.

Siden man stort sett ikke overfører blod, men bare deler (komponenter) av blod, er den gamle betegnelsen "blodtransfusjon" gått ut av bruk. I stedet anvendes "transfusjon", som entydig forteller at pasienten mottar komponent eller produkt av blod fra menneske.

Direkte overføring fra blodgiver til mottaker anvendes ikke lenger. 

Før en transfusjon kan finne sted, skal donors og mottakers blod være typebestemt.

Har donor og mottaker forskjellige blodtyper, kan antistoffer i mottakerens blod få blodcellene i donors blod til å gå i stykker. Dette kan være veldig farlig, men unngås ved omhyggelige forlikelighetsprøver før transfusjonen.

Det finnes 30 forskjellige blodtypesystemer, men de alvorlige transfusjonsreaksjonene kan forebygges hvis en sørger for at donor og mottaker har samme type innen ABO- og Rh-systemet. I tillegg til typebestemmelsen utfører en også en enkel forlikelighetsprøve, hvor en blander donorblodceller med serum fra mottakeren og ser om det finner sted sammenklumping. Dette gjør en dels som kontroll på typebestemmelsen, dels for å sikre seg at mottakerens serum ikke inneholder andre antistoffer, som kan føre til farlige reaksjoner.

Dessuten foretas en utvidet forlikelighetsprøve (ved såkalt indirekte antiglobulintest) for ytterligere å sikre at mottakeren ikke har antistoffer mot giverens blodceller. I nødsituasjoner, hvor det ikke er tid til typebestemmelse på mottakeren og forlikelighetsprøver, kan en bruke såkalt «kriseblod», som er erytrocyttkonsentrat fra blodgiver med blodtype O som er Rh(D) negativ.

Blodet består av plasma, som inneholder forskjellige proteiner, og celler: erytrocytter (røde blodceller), leukocytter (hvite blodceller), og trombocytter (blodplater).

Blod kan deles opp i komponenter ved sentrifugering. I mange tilfeller har pasienten bare behov for en enkelt av disse komponentene. Da gir man bare denne komponenten, mens de øvrige blodkomponentene kan gis til andre pasienter. Slik blir giverens blod mer effektivt utnyttet.

Ved et akutt blodtap (for eksempel etter en ulykke eller under en operasjon) får pasienten først tilført saltvann og erytrocytter.

Ved større blodtap gis ofte også plasma og trombocytter. Har pasienten bare tapt væske (ved for eksempel alvorlige forbrenninger), som medfører risiko for sjokk, gir man saltvann, plasmaerstatning eller plasma.

Ved blodsykdommer med blødningstendens som skyldes mangel på trombocytter (blodplater), kan en transfundere konsentrerte, rensede trombocytter i suspensjon.

På 1600-tallet eksperimenterte leger både i Frankrike, England og Italia med transfusjon, fra dyr til dyr eller fra dyr til menneske. Resultatene var gjennomgående nedslående, og mange av pasientene døde. Transfusjon ble bannlyst av paven. I England var man utenfor pavens jurisdiksjon, og fødselslegen James Blundell gjorde nye forsøk på transfusjon omkring 1820, nå med menneskeblod. Først omkring 100 år senere hadde østerrikeren Karl Landsteiner beskrevet blodtypesystemet ABO og flere andre hadde oppdaget antikoagulasjonskjemikalier og oppbevaringsvæsker for blod. Dermed lå forholdene til rette for sikrere bruk av transfusjon som pasientbehandling. 

Blodbanker ble opprettet i de fleste vestlige land rett etter 2. verdenskrig, og transfusjonsmedisinen utviklet seg raskt slik at transfusjon etter hvert ble en svært viktig del av behandlingen av mange ulike sykdommer. For tiden transfunderes det cirka 100 millioner enheter erytrocytter i verden hvert år, og cirka 40 millioner liter blodplasma blir fraksjonert til ulike proteinkonsentrater. Transfusjonsindustrien er blitt en global mangemilliardindustri.

I Norge transfunderes for tiden om lag 200  000 enheter erytrocytter per år, og det anvendes proteinkonsentrater fremstilt fra om lag 60 000 liter plasma.

Foreslå endring

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.