Transfusjon, blodoverføring, er overføring av blodkomponenter eller plasmaprodukter fra menneske til menneske. 

Siden man stort sett ikke overfører blod, men bare deler (komponenter) av blod, er den gamle betegnelsen «blodtransfusjon» gått ut av bruk. I stedet anvendes «transfusjon», som entydig forteller at pasienten mottar en komponent eller produkt av blod fra menneske. Direkte overføring fra blodgiver til mottaker anvendes ikke lenger.

Giverens blod tappes i en plastpose tilsatt en løsning som hindrer at blodet koagulerer. Ved sentrifugering skilles de forskjellige komponentene i blodet fra hverandre og blodcellene overføres til plastposer med spesielle oppbevaringsløsninger mens plasmaposen dypfryses for å hindre at plasmaproteiner nedbrytes. Alternativt tappes større blodvolum med en separator ved aferese og aktuelle komponenter samles i plastposer som ved vanlig tapping, mens resten returneres til giveren.

Ved at blodet separeres i komponenter kan mottakeren få overført det han eller hun trenger, for eksempel erytrocytter (røde blodceller). Posen med dette innholdet plasseres i et stativ over mottakeren, og innholdet overføres dråpevis gjennom et slangesett med blodfilter og en kanyle som er ført inn i en vene hos mottakeren. Hvis en hurtig overføring er nødvendig, kan imidlertid blodet pumpes inn ved at posen legges inn i en oppblåsbar mansjett. En transfusjon kan derfor ta fra noen minutter til et par timer.

Basert på molekylære forskjeller på celleoverflaten (antigener), kan blod deles inn i forskjellige blodtyper, som for eksempel ABO-systemet. Dette er det viktig å ta hensyn til ved transfusjon.

Blodtypeantigener (egenskaper) kodes av 35 forskjellige blodtypesystemer. Syv systemer koder for karbohydrater, resten for proteiner. Det viktigste av blodtypesystemene er ABO-systemet. Antigenene i dette systemet finnes ikke bare på blodceller, men også på andre celler i kroppen. I tillegg finner man liknende egenskaper hos dyr, planter og mikroorganismer.   

For å danne antistoffer mot et antigen man ikke selv har, er det nødvendig å bli eksponert for det fremmede antigenet. Siden ABO-antigenene er utbredt i naturen, dannes det antistoffer mot de antigenene man selv mangler før toårsalder. For andre blodtypeantigener dannes normalt antistoffer først ved eksponering i forbindelse med immunisering på grunn av transfusjon eller svangerskap. Spesielt antigenene RhD og K fører lett til antistoffdannelse (henholdsvis hos cirka 50 og 10 prosent etter transfusjon).

Hvis mottaker har antistoffer som reagerer mot antigener fra donor, kan dette føre til en transfusjonsreaksjon.

Alvorlige transfusjonsreaksjoner kan oftest forebygges hvis en sørger for at donor og mottaker er forlikelige i ABO-systemet og for RhD-antigenet. Både anti-RhD og anti-K gir også alvorlig hemolytisk sykdom hos foster og nyfødte. I Europa brukes derfor oftest K negativt blod til kvinner i fertil alder. I tillegg til typebestemmelsen undersøkes mottakers blod på IgG (immunantistoffer) mot andre blodtyper enn ABO ved antistoffscreening.

Før en transfusjon kan finne sted, skal donors og mottakers blod være typebestemt. Det vil si at mottakers blod bestemmes for ABO og RhD, mens giver typebestemmes for betydelig flere blodtypeantigener. Dette for å kunne finne en forlikelig donor dersom mottaker har dannet immunantistoffer.

Har donor og mottaker forskjellige blodtyper, kan antistoffer i mottakerens blod ødelegge blodcellene i donors blod. Dette kan være veldig farlig, men unngås ved forlikelighetsprøver og antistoffscreening av mottakers blod før transfusjonen.

Ved enkelt forlik blandes donorblodceller med serum fra mottakeren for å sjekke at det ikke skjer sammenklumping. Dette gjøres dels som kontroll på typebestemmelsen, dels for å sikre seg at mottakerens serum ikke inneholder andre antistoffer, som kan føre til farlige reaksjoner. 

Dersom antistoffscreening ikke er utført de siste 96 timene eller det er påvist immunantistoffer tidligere, foretas også et utvidet forlik (ved såkalt indirekte antiglobulintest) mot giverens blodceller.

I nødssituasjoner, hvor det ikke er tid til typebestemmelse på mottakeren og forlikelighetsprøver, kan en bruke såkalt «kriseblod», som er erytrocyttkonsentrat fra blodgiver med blodtype O som er Rh(D) negativ (til kvinner i fertil alder også K negativ).

Elektronisk forlik forutsetter at både giver og pasient er typet i minst to separate blodprøver og at det hverken foreligger immunantistoffer i fersk (ikke er over 96 timer gammel) eller tidligere blodprøve. Et moderne elektronisk blodbanksystem gjør det da mulig å utlevere erytrocytter raskt.

Blodet består av plasma, som inneholder forskjellige proteiner, og celler: erytrocytter (røde blodceller), leukocytter (hvite blodceller), trombocytter (blodplater) og blodstamceller.

Blod kan deles opp i komponenter ved sentrifugering. I mange tilfeller har pasienten bare behov for én enkelt av disse komponentene. Da gir man bare denne komponenten, mens de øvrige blodkomponentene kan gis til andre pasienter. Slik blir giverens blod mer effektivt utnyttet. Blodstamceller høstes med separator på de større blodbankene.

Forut for enhver transfusjon må man nøye vurdere nytte kontra risiko, spesielt med tanke på mulighet for blodbåren smitte og immunologiske komplikasjoner.

Pasienter som er Jehovas vitner nekter å motta blod eller blodkomponenter. Store kliniske undersøkelser og erfaringer med denne pasientgruppen har vist at normalt ernærte mennesker har en betydelig reserve med hensyn til tap av erytrocytter, plasma og trombocytter, men tåler plutselige tap av blodvolum dårlig. Ved å samle opp pasientens blod under blødning ved operasjoner for så å gi det tilbake kan man ofte unngå å transfundere giverblod, noe som er spesielt viktig ved behandling av Jehovas vitner. 

I dag er det anbefalt å sette en nedre terskel for transfusjon av erytrocytter til friske ved 7 g/dL (normalverdier for menn: 13–17 g/dL, for kvinner: 12–15), mens terskelen ved hjerte-/karsykdom eller større plutselige blodtap settes til 8 g/dL. Livstruende situasjoner oppstår først ved erytrocyttverdier ned mot 3 g/dL.

  • Ved et akutt blodtap, for eksempel etter en ulykke eller under en operasjon, får pasienten først tilført saltvann og plasmaerstatningsvæsker. Erytrocytter gis ved de nevnte terskelverdiene.
  • Ved store akutte blodtap gis ofte både erytrocytter, plasma og trombocytter samtidig.
  • Har pasienten bare tapt væske (ved for eksempel alvorlige forbrenninger), som medfører risiko for sjokk, gir man saltvann, plasmaerstatning eller plasma.
  • Ved blodsykdommer med blødningstendens som skyldes mangel på trombocytter (blodplater), kan en transfundere konsentrerte, rensede trombocytter i suspensjon.

På 1600-tallet eksperimenterte leger både i Frankrike, England og Italia med transfusjon, fra dyr til dyr eller fra dyr til menneske. Resultatene var gjennomgående nedslående, og mange av pasientene døde. Transfusjon ble bannlyst av paven. I England var man utenfor pavens jurisdiksjon, og fødselslegen James Blundell gjorde nye forsøk på transfusjon omkring 1820, nå med menneskeblod. Etter at Karl Landsteiner beskrev ABO-systemet i 1900 fulgte innføring av kjemikalier som hindrer koagulasjon av blod og gradvis utvikling av oppbevaringsvæsker for blod. Dermed lå forholdene til rette for sikrere bruk av transfusjon som pasientbehandling. 

Blodbanker ble opprettet i de fleste vestlige land rett etter andre verdenskrig, og transfusjonsmedisinen utviklet seg raskt slik at transfusjon etter hvert ble en viktig del av behandlingen av mange ulike sykdommer.

Globalt tappes cirka 115 millioner enheter blod ved 13 000 blodbanker og opp mot 100 millioner enheter erytrocytter transfunderes. Omtrent 55 millioner poser plasma (á 250 mL) transfunderes, mens 45 millioner liter (90 prosent afereseplasma) blir industrielt smittesikret og fraksjonert til plasmaproteiner. Transfusjonsindustrien er blitt en global mangemilliardindustri.

I Norge er vi selvforsynt med transfusjon av knapt 200 000 enheter erytrocytter, trombocytter og omtrent 52 000 poser smittesikret plasma per år, mens vårt forbruk av intravenøst immunglobulin (IVIG) krever 160 000 liter plasma og må hovedsakelig dekkes ved import.

Foreslå endring

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.