Uttrykket global helse har ingen presis definisjon og brukes ofte synonymt med internasjonal helse.

De norske medisinerne John-Arne Røttingen og Harald Siem har definert internasjonal helse på følgende måte: Med internasjonal helse forstås internasjonal samfunnsmedisin, det engelsk/amerikanske begrepet international eller global public health. Samfunnsmedisinen er et fagområde som tilrettelegger samfunnsforholdene, basert på medisinsk og samfunnsvitenskapelig grunnlag, slik at befolkningen kan være ved god helse. Etterprøving av helsetiltak (evidence based medicine), kunnskap om hva som påvirker folkehelsen (determinanter) og måling av utbredelse av sykdom og faktorer som påvirker sykdom (epidemiologi) er viktige elementer. I den senere tid er også de politiske rammefaktorer trukket inn i bildet (the new public health).

Internasjonal helse, eller internasjonal samfunnsmedisin, berører de oppgavene som krever mellomstatlige løsninger, og som i noen tilfeller angår oss alle. Felles klassifikasjoner av sykdommer muliggjør forskning og sammenligninger, felles rapporteringsregler gir oversikt; utryddelsen av poliomyelitt vil få betydning for etterslekten i alle land, osv.

Internasjonal helse er av forståelige grunner nesten identisk med arbeidsprogrammet til Verdens Helseorganisasjon. I tillegg til Harald Siem og John-Arne Røttingen er forskeren Gunnar Kvåle en sentral pådriver for å styrke arbeidet for global helse i Norge. I 2003 beskrev de bakgrunnen for dette i Tidsskrift for den norske lægeforening.

Da Gro Harlem Brundtland var generalsekretær i Verdens helseorganisasjon (WHO) utnevnte hun en kommisjon for å se på sammenhengen mellom utvikling og miljø. Kommisjonen la fram sin rapport i 2001 og budskapet var at uten en betydelig ekstern finansiell bistand vil det være vanskelig for utviklingsland å komme ut av fattigdomsfellen, som bl.a. skapes av uhelse.

Det er nødvendig med en seksdobling av helsebistanden innen 2015. Dette utgjør likevel bare 0,1 % av bruttonasjonalproduktet (BNP) i de rike landene og vil ifølge beregninger kunne redde åtte millioner menneskeliv per år. Oversatt til økonomiske termer gir dette en «inntekt» som er seks ganger større enn investeringen.

Fattigdom skaper sykdom, og sykdom skaper fattigdom – en ond sirkel. En alternativ tolking som presenteres i rapporten, er en «positiv spiral» – hvor investering i helse er et middel for å få i gang en positiv økonomisk utvikling, og hvor en slik utvikling igjen vil bedre helsen. Bedret folkehelse er altså ikke bare et mål i seg selv, det er også et virkemiddel for å nå andre og bredere mål i samfunnet.

Samtidig med kommisjonens arbeid la det såkalte millenniumtoppmøtet med verdens ledende politikere i september 2000 frem ambisiøse globale utviklingsmål. Halvparten av de åtte tusenårsmålene og sju av 18 delmål er relatert til helse. En hovedårsak til at helsespørsmål har fått en mer sentral plass på den internasjonale politiske og økonomiske dagsorden er hiv/aids-pandemien, som med 40 millioner smittede – de fleste i det sørlige Afrika – er blitt en sosial, økonomisk og humanitær katastrofe som truer politisk stabilitet og global sikkerhet. Etter flere tiår med positiv vekst i forventet levealder og nedgang i barnedødeligheten, mister nå mange land i denne regionen i løpet av få år det man har brukt lang tid på å bygge opp.

De siste årene er det etablert store private fond, bl.a. Bill og Melinda Gates-stiftelsen og et globalt fond for å bekjempe de tre «fattigdomssykdommene» aids, malaria og tuberkulose (The Global Fund to Fight AIDS, Tuberculosis and Malaria). Det er også satt i gang samarbeid mellom offentlige og private institusjoner, bl.a. en global vaksineallianse (GAVI) og et internasjonalt aids-vaksineinitiativ (IAVI). Kampen for økt tilgang til antiretrovirale midler i fattige land i sør har vært viktig i denne utviklingen. Hiv/aids viser tydelig hvor sentral folkehelsen er for lands utvikling.

Den økte globaliseringen har også bidratt til å sette helsespørsmål på dagsordenen. Infeksjonssykdommer og risikofaktorer kjenner ingen landegrenser og er dermed felles globale utfordringer. Samtidig er informasjon og kunnskap i større grad blitt globale fellesgoder – i hvert fall i teorien. Globaliseringen har gjort ulikheter mellom land mer synlige. Arbeid for lik tilgang til forebygging og behandling av sykdom og dermed like muligheter til å oppnå god helse burde være et av globaliseringens sentrale elementer. Store forskjeller i folkehelsen mellom regioner og land er ikke forenlig med grunnleggende menneskerettigheter og kan gi grobunn for konflikter og terrorhandlinger. Kanskje vil global rettferdighet og bedret folkehelse være et bedre forsvar mot terror enn mer våpen og militærmakt. Verden bruker i dag 2,6 % av det samlede globale BNP på våpen og militærformål – 25 ganger mer enn WHO-kommisjonens anslag over kostnadsbehovet for å takle de største helseutfordringene.

Norge spiller en politisk og økonomisk rolle i forbedringen av helsetilstanden gjennom FN-systemet, internasjonale organisasjoner og bistandspolitikk. Forskningsmessig har Norges bidrag vært mer begrenset. Behovet for økt kunnskap er stort. Internasjonalt brukes kun 10 % av helseforskningsressursene på temaer knyttet til 90 % av sykdomsbyrden. I Norge benyttes bare 5 % av ressursene på felter som er relevante for helsetilstanden i utviklingsland. Det globale forum for helseforskning anbefaler at 2 % av helsebudsjettet i utviklingsland bør gå til forskning – Norge bruker kun 1,5 %.

Foreslå endring

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.