global helse

Internasjonal helse er av forståelege grunnar nesten identisk med arbeidsprogrammet til Verdshelseorganisasjonen (WHO). I tillegg til Harald Siem og John-Arne Røttingen er forskaren Gunnar Kvåle ein sentral pådrivar for å styrkja arbeidet for global helse i Noreg. I 2003 skildra dei bakgrunnen for dette i Tidsskrift for den norske lægeforening.

Då Gro Harlem Brundtland var generalsekretær i Verdshelseorganisasjonen, utnemnde ho ein kommisjon for å sjå på samanhengen mellom utvikling og miljø. Kommisjonen la fram rapporten sin i 2001, og bodskapen var at utan ein betydeleg ekstern finansiell bistand vil det vera vanskeleg for utviklingsland å koma ut av fattigdomsfella, som mellom anna blir skapt av uhelse.

Det er nødvendig med ei seksdobling av helsebistanden innan 2015. Dette utgjer likevel berre 0,1 prosent av bruttonasjonalproduktet (BNP) i dei rike landa og vil ifølgje berekningar kunna redde åtte millionar menneskeliv per år. Omsett til økonomiske termar gir dette ei «inntekt» som er seks gonger større enn investeringa.

Fattigdom skaper sjukdom, og sjukdom skaper fattigdom – ein vond sirkel. Ei alternativ tolking som blir presentert i rapporten, er ein «positiv spiral» – der investering i helse er eit middel for å få i gang ei positiv økonomisk utvikling, og der ei slik utvikling igjen vil betra helsa. Betra folkehelse er altså ikkje berre eit mål i seg sjølv, det er også eit verkemiddel for å nå andre og breiare mål i samfunnet.

Samstundes med arbeidet til kommisjonen la det såkalla millenniumtoppmøtet med dei leiande politikarane i verda i september 2000 fram ambisiøse globale utviklingsmål. Halvparten av dei åtte tusenårsmåla og sju av 18 delmål er relaterte til helse. Ei hovudårsak til at helsespørsmål har fått ein meir sentral plass på den internasjonale politiske og økonomiske dagsordenen, er hiv/aids-pandemien, som med 40 millionar smitta – dei fleste i det sørlege Afrika – har blitt ein sosial, økonomisk og humanitær katastrofe som trugar politisk stabilitet og global tryggleik. Etter fleire tiår med positiv vekst i forventa levealder og nedgang i barnedøyelegheita, mistar no mange land i denne regionen i løpet av få år det ein har brukt lang tid på å byggja opp.

Dei siste åra er det etablert store private fond, mellom anna Bill og Melinda Gates-stiftinga og eit globalt fond for å få bukt med dei tre «fattigdomssjukdommane» aids, malaria og tuberkulose (The Global Fund to Fight AIDS, Tuberculosis and Malaria). Det er også sett i gang samarbeid mellom offentlege og private institusjonar, mellom anna ein global vaksineallianse (GAVI) og eit internasjonalt aids-vaksineinitiativ (IAVI). Kampen for auka tilgang til antiretrovirale middel i fattige land i sør har vore viktig i denne utviklinga. Hiv/aids viser tydeleg kor sentral folkehelsa er for utviklinga i eit land.

Den auka globaliseringa har også bidrege til å setja helsespørsmål på dagsordenen. Infeksjonssjukdommar og risikofaktorar kjenner ingen landegrenser og er dimed felles globale utfordringar. Samstundes er informasjon og kunnskap i større grad blitt globale fellesgode – i alle fall i teorien. Globaliseringa har gjort skilnader mellom land meir synlege. Arbeid for lik tilgang til førebygging og behandling av sjukdom og dimed like høve til å oppnå god helse burde vera eit sentralt element i globaliseringa. Store skilnader i folkehelsa mellom regionar og land samsvarer ikkje med grunnleggjande menneskerettar og kan gi grobotn for konfliktar og terrorhandlingar. Kanskje vil global rettferd og betra folkehelse vera eit betre forsvar mot terror enn meir våpen og militærmakt. Verda bruker i dag 2,6 prosent av det samla globale BNP på våpen og militærføremål – 25 gonger meir enn anslaget til WHO-kommisjonen over kostnadsbehovet for å takla dei største helseutfordringane.

Noreg speler ei politisk og økonomisk rolle i forbetringa av helsetilstanden gjennom FN-systemet, internasjonale organisasjonar og bistandspolitikk. Forskingsmessig har Noregs bidrag vore meir avgrensa. Behovet for auka kunnskap er stort. Internasjonalt blir berre 10 prosent av helseforskingsressursane brukt på tema knytt til 90 prosent av sjukdomsbyrda. I Noreg blir berre 5 prosent av ressursane nytta på felt som er relevante for helsetilstanden i utviklingsland. Det globale forumet for helseforsking tilrår at 2 prosent av helsebudsjettet i utviklingsland bør gå til forsking – Noreg bruker berre 1,5 prosent.

• helse
• befolkningsstatistikk
• befolkningsstrategi
• familieplanlegging

Tidsskrift for Den norske legeforening: Språkspalten: Internasjonal helse og global helse – hva er forskjellen?