Familieplanlegging, i helsefaglig forstand alt organisert arbeid som gjelder:

1. Å begrense barnefødsler, noe som er en viktig oppgave internasjonalt.

2. Å regulere barnefødslene, både med hensyn til tidspunkt, antall og periode mellom hvert barn.

3. Å hjelpe mennesker med å få barn når det er hindringer i veien for dette i form av sterilitet, seksualproblemer eller sykdom som gjør befruktning, svangerskap og fødsel problematisk.

4. Å yte medisinsk bistand der det er tvil om hvorvidt et barn kan få arvelige eller andre lyter, ved genetisk veiledning, diagnose av eventuelle kromosomavvik så tidlig i svangerskapet at dette kan avbrytes, eller annen forebyggelse av fosterskader, f.eks. ved immunisering ved blodtypeuforlikelighet.

5. Å gi råd, veiledning og eventuelt behandling av seksuelle samlivsvansker. Hjelp til medisinsk familieplanlegging ytes således innen ulike deler av helsetjenesten: primærhelsetjenesten (allmennleger, helsesøstre, jordmødre), gynekologi, medisinsk genetikk, og også gjennom psykiatriske og psykologiske tjenestetilbud. Sentralt i familieplanleggingen står prevensjonsveiledningen (se prevensjon).

Familieplanlegging er et viktig forebyggende tiltak mot uønsket svangerskap og dermed mot avbrytelse av svangerskap (abort). Familieplanlegging har også medvirket til å senke spedbarnsdødeligheten, idet den har brakt barnefødslene inn på tidspunkter i morens liv og ved en alder og i et antall og en avstand fra hverandre som gir grunnlag for sunne og levedyktige barn. Den er således også et viktig forebyggende medisinsk tiltak. Det finnes en egen norsk forening for familieplanlegging som arbeider for denne saken både i utviklingsland og i industriland. Se også prevensjon.

Tanken om å redusere barnetallet er ikke ny. Mye tyder på at mennesker til alle tider har prøvd å øve kontroll med sin naturgitte fruktbarhet. De midler og metoder som har vært brukt, har variert betydelig, og virkningen av dem har langt fra alltid vært like effektiv. Eksempler på metoder til slik styring er avholdenhet, avbrutt samleie og langvarig diegivning.

Barnetallet gikk i de industrialiserte land ned før det fantes moderne prevensjonsmidler. Innføringen av hormonell prevensjon (p-pillene) og livmorinnlegg (spiralene) representerer likevel nærmest en revolusjon i familieplanleggingen, dels pga. midlenes pålitelighet og dels fordi bruken av dem ikke er direkte koblet sammen med den seksuelle handling.

Familieplanleggingstanken sprang opprinnelig ut av medisinske og helsemessige resonnementer. Ved å øke avstanden mellom fødslene og å redusere totalantallet barn ble morens helse skånet. Dermed fikk hun større muligheter til å ta seg av sine barn på en forsvarlig måte. Etter hvert ble økonomiske og sosiale momenter også trukket inn i familieplanleggingsideologien. Til sist hviler nå dette arbeid på den oppfatning at det er hvert enkelt menneskes grunnleggende rett selv å bestemme det antall barn som skal settes til verden og når dette skal skje (eng. reproductive rights), noe som ikke er like selvsagt i andre deler av verden som det fortoner seg hos oss.

Familieplanleggingstanken møtte til å begynne med stor motstand, særlig fra kirkelig hold. Det var f.eks. forbudt å gi befolkningen informasjon om preventive midler og man søkte å hindre dannelsen av kontorer hvor kvinner (og menn) kunne få praktisk veiledning og hjelp til anskaffelse av svangerskapsforebyggende midler.

Foreslå endring

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.