AIDS er en samlebetegnelse på de aller alvorligste formene for hiv-infeksjon. Når kronisk hiv-infeksjon gir et så nedsatt immunforsvar at pasienten får visse alvorlige infeksjoner og/eller spesielle kreftsykdommer, defineres det som aids.

Aids forårsakes av viruset hiv (forkortelse for Human Immune Deficiency Virus) som er et retrovirus. Hiv infiserer visse hvite blodceller, blant annet de såkalte CD4+T-lymfocyttene, som er sentrale for kroppens immunologiske forsvar mot mikroorganismer. Uten behandling vil hiv-infeksjon i de aller fleste tilfeller føre til en gradvis ødeleggelse av pasientens immunsystem med utvikling av alvorlig immunsvikt og sykdom.

Aids kjennetegnes av visse infeksjonskomplikasjoner og/eller kreftsykdommer som særlig ses ved immunsvikt. Det er internasjonal enighet om hvilke komplikasjoner som slik skal kalles aidsdefinerende.

Eksempler på viktige aidsdefinerende infeksjoner er lungebetennelse med soppen Pneumocystis jirovecii, betennelse i spiserøret med soppen Candida, hjernebetennelse med parasitten Toxoplasma og betennelse i øyets netthinne med viruset CMV. Eksempler på aidsdefinerende kreftsykdommer er Kaposi sarkom og spesielle former for lymfekreft.

Disse komplikasjonene er oftest alvorlige med høy dødelighet, dels fordi diagnosen kan være vanskelig, dels fordi behandlingen ikke alltid er effektiv.

I USA stilles i tillegg aids-diagnosen når antallet CD4+T-lymfocyttene er under et visst nivå i blodet, uansett sykdomskomplikasjoner, men dette gjelder ikke i Europa.

Grunnlaget for aids-behandlingen er medikamentell behandling av hiv-infeksjonen og aktiv behandling og forebyggelse av aidsdefinerende komplikasjoner. Psykologisk støtteterapi er ofte viktig.

Ubehandlet vil flertallet av hiv-smittede utvikle aids, men dette kan ta mange år. Omtrent halvparten vil etter 10 år ha utviklet alvorlige immunsviktkomplikasjoner. Uten behandling har fullt utviklet aids meget høy dødelighet. Flertallet av pasientene dør etter 1-2 år dersom de ikke mottar aktiv behandling som inkluderer hiv-medikamenter.

Med dagens behandling er prognosen endret radikalt. Mange aids-pasienter vil kunne bli nærmest symptomfri under pågående behandling, forutsatt at denne ikke innsettes for sent.

Aids ble erkjent som et nytt sykdomsbilde i USA i 1981. Allerede i 1982 ble listen over aidsdefinerende sykdomskomplikasjoner utarbeidet, og det er senere gjort bare mindre endringer av denne. I løpet av 1983 og 1984 ble det påvist at hiv-viruset var årsak til aids, og smittemåtene ble ganske raskt klarlagt. I 1985 ble hiv-testen for antistoff tilgjengelig og fikk stor betydning for epidemiologisk arbeid, diagnostikk og forebyggelse av hiv-infeksjon. Våren 1987 ble AZT tilgjengelig, som det første medikament med en viss effekt på hiv-infeksjonen, om enn bare forbigående. I 1994 ble grunnlaget lagt for forebyggelse med AZT av smitte fra mor til barn før og under fødselen.  

I 1996 kom det store behandlingsgjennombruddet med bruk av kombinasjoner av minst tre ulike hiv-medikamenter og styring av behandlingen ved virusmåling i blod. Etter dette har antall dødsfall på grunn av aids falt drastisk i alle vestlige land med tilgang på moderne behandling. Også antall nye tilfeller av aids er gått sterkt ned på grunn av tidlig innsatt hiv-behandling.

Foreslå endring

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.