homøopati

Artikkelstart

Homøopati er en alternativ behandlingsform som baserer seg på ideene om at likt helbreder likt og at den minste dose er den beste.

Faktaboks

Uttale: homøopatˈi
Etymologi: av gresk homoios, ‘lik’ og pathos, ‘sykdom’

Homøopatisk behandling regner med at legemidlene virker indirekte ved å gi svake stimuli (informasjoner) til kroppens styringssentere og dermed stimulere kroppens egne reguleringsmekanismer på en slik måte at motstandskraften mobiliseres optimalt. Dette skal i sin tur føre til at kroppen kan sette i verk akkurat de tiltakene som fører til best og mest varig resultat. En forutsetning for at homøopatisk behandling skal virke, skal være at kroppens reguleringsmekanismer er intakte så en liten stimulus kan føre til en riktig respons.

Homøopati er ikke akseptert innenfor kunnskapsbasert medisin.

Homøopatisk konsultasjon

Det legges vekt på å vurdere fysiske symptomer, følelsesliv og mental funksjon som et hele. Oppmerksomheten er konsentrert om hele det syke mennesket og ikke bare den enkelte sykdommen. Det kan ofte ta lang tid. Gjennomsnittlig konsultasjonstid hos homøopat er rundt 45 minutter.

Pasientens samlede symptomer kalles et symptombilde. Hos noen pasienter må man forsøke flere medisiner før man finner den som passer pasientens symptombilde best. Når denne er funnet, kan denne ifølge homøopatene ha en effekt som en individuell universalmedisin for de fleste av pasientens plager. En slik medisin har ikke bare en forebyggende effekt, men skal også kunne virke positivt på allmenntilstanden.

I begynnelsen av kuren kan enkelte få forbigående forsterkede symptomer. Det kaller homøopatene «førstegangsforverring». Denne forverringen inntrer angivelig når medisinen aktiverer motstandskraften.

Homøopatiske medisiner

Homøopatiske medisiner brukes i dag mot en rekke sykdommer. De vanligste er hodepine, hudsykdommer, allergier (høysnue) og kroniske urinveissykdommer. Homøopatiske medisiner er billige, og består av melkesukker. De selges på apotek og ansees ikke å kunne gi alvorlige bivirkninger. De brukes til mennesker i alle aldre og ved både akutte og kroniske sykdomstilstander. De brukes også i veterinærmedisin.

Fortynning

Fortynningen av legemidlene skjer etter bestemte prinsipper og kalles potensering. Dersom utgangsstoffet fortynnes 1:10, kalles det desimalpotenser (D), mens fortynninger 1:100 kalles centesimalpotenser (C). Mellom hver fortynning rystes oppløsningen 100 ganger. Fortynningsgraden oppgis som for eksempel D30 = (10^–30) eller C200 = (100^–200).

Naturvitenskapelig sett vil det ikke være et eneste molekyl igjen ved fortynner på D24 eller C12, det vil si Avogadros tall. Likevel hevder homøopatene at potensering er noe annet enn fortynning, og at de kan legge frem forskning som viser effekt på planter, dyr og mennesker. Gjennom tidene har homøopatene hatt flere forklaringsmodeller, fra mer esoteriske til kvantefysiske, men ingen har blitt vitenskapelig bevist eller dokumentert.

Produksjon

Produksjon av homøopatiske medisiner følger strenge regler og nøyaktig kontroll. Både GMP (Good Manufacturing Practice) og GLP (Good Laboratory Practice) følges her som i vanlig legemiddelindustri. I tillegg er det lagt stor vekt på å eliminere ulike forurensningskilder. Det finnes to EU-direktiver som beskriver produksjon, merking og forpakning av homøopatiske midler, et for veterinærhomøopati og et for humanhomøopati.

Naturvitenskapelig kritikk

Homøopatien er i liten grad akseptert innenfor kunnskapsbasert medisin, hovedsakelig av to grunner:

Det er lite trolig at et medikament kan virke når det er så fortynnet at alle molekylene er borte.
Det mangler gode, vitenskapelige undersøkelser som viser en effekt av det homøopatiske preparatet. Forskning tyder på at homøopatiske preparater ikke har noen effekt.

Utbredelse

I Norge er homøopater den største gruppen av utdannede alternativmedisinere, de fleste er organisert i Norske Homøopaters Landsforbund, den eldste av de alternativmedisinske yrkesorganisasjonene.

Homøopattittelen er ikke beskyttet i Norge og det er ingen godkjenningsordning

Det finnes homøopatiske sykehus i Tyskland, Frankrike og Storbritannia. Flere land tilbyr leger en etterutdanning på 2–3 år i homøopati. I Tyskland er det over 3000 leger som arbeider med homøopati som en av sine hovedterapiretninger, og i Frankrike får cirka 200 nye leger utdannelse hvert år. Man regner med at det er omkring 20 000 leger som arbeider med homøopati i Europa.

Homøopatisk medisin har også stor utbredelse i USA, Sør-Amerika, Russland og India. I flere land er homøopati et universitetsfag knyttet til medisinske fakultetene eller egne høyskoler.

Historikk

Hippokrates (cirka 460–377 fvt.) postulerte at «sykdom elimineres gjennom midler som kan fremkalle lignende symptomer». Paracelsus (1493–1541) hevdet også at «det samme må helbredes med det samme» (latin: similia similibus curentur).

Først med den tyske legen og farmasøyten Samuel Hahnemann (1755–1843) ble homøopatien satt i system. Hans bok Organon regnes som er homøopatiens grunnbok. Her beskriver Hahnemann en rekke prinsipper for behandling. To av de viktigste er nettopp similius similibus curantur (likt helbreder likt) og doses minimae (den minste dose er den beste).

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

Fagansvarlig for Alternativ behandling

Vinjar Fønnebø

Professor, UiT – Norges arktiske universitet