homøopati

Homøopati er en alternativ behandlingsform som primært baserer seg på ideene om at likt helbreder likt og at den minste dose er den beste.

Homøopatien er i liten grad akseptert innenfor kunnskapsbasert medisin, hovedsakelig av to grunner:

• Det er lite trolig at et medikament kan virke når det er så fortynnet at alle molekylene er borte.
• Det mangler gode, vitenskapelige undersøkelser som viser en effekt av det homøopatiske preparatet. Forskning tyder på at homøopatiske preparater ikke har noen effekt.

Behandlingsprinsippet ble beskrevet av den tyske legen Samuel Hahnemann (1755–1843) på slutten av 1700-tallet i boken Organon, som er homøopatiens grunnbok. Her beskriver Hahnemann en rekke prinsipper for behandling.

To av de viktigste er similius similibus curantur (likt helbreder likt) og doses minimae (den minste dose er den beste).

De symptomene som kunne observeres ved ulike sykdommer, ble ansett for å være et bilde av menneskets motstandskraft og altså ikke direkte forårsaket av sykdommen. Feber og diaré ble ansett som kroppens forsøk på å kvitte seg med sykdom. En måtte finne stoffer i naturen som kunne øke denne motstandskraften. Man lette derfor etter midler som gav tilsvarende symptomer når de ble gitt til friske personer. Middelet ble gitt i så svak dose som mulig for å unngå bivirkninger.

Homøopati er en av de mest brukte alternative behandlingsformene i Norge i dag, og Norske Homøopaters Landsforbund har ca. 400 fullverdige medlemmer (2009). I utlandet er homøopatiens stilling forskjellig fra land til land. I England fantes det 5 homøopatiske sykehus, men etter tap av støtte fra det offentlige omlegges flere av disse.

I Materia Medica er flere tusen midler beskrevet, og i Repertory er de organisert etter symptomer. Det vil si at for eksempel midler mot hudutslett er beskrevet ut ifra utslettets farge, lokalisasjon og grad av kløe. Ut ifra disse bøkene prøver homøopaten å danne seg et helhetsbilde av pasienten. Det kan ofte ta lang tid. Gjennomsnittlig konsultasjonstid hos homøopat er ca. 45 minutter. I begynnelsen av kuren kan enkelte få forbigående forsterkede symptomer. Det kaller homøopatene «førstegangsforverring». Denne forverringen inntrer angivelig når medisinen aktiverer motstandskraften.

Fortynningen av legemidlene skjer etter bestemte prinsipper og kalles potensering. Dersom utgangsstoffet fortynnes 1:10, kalles det desimalpotenser (D), mens fortynninger 1:100 kalles centesimalpotenser (C). Mellom hver fortynning rystes oppløsningen 100 ganger. Fortynningsgraden oppgis som f.eks. D30 = (10^–30) eller C200 = (100^–200).

Vitenskapen har en grense på D24 eller C12, det vil si Avogadros tall, hvor det ikke ansees som sannsynlig å finne et eneste gjenværende molekyl tilbake. Likevel hevder homøopatene at potensering er noe annet enn fortynning, og at de kan legge frem forskning som viser effekt på planter, dyr og mennesker. Gjennom tidene har homøopatene hatt flere forklaringsmodeller, fra mer esoteriske til kvantefysiske, men ingen har blitt vitenskapelig bevist eller dokumentert.

Homøopatiske medisiner brukes i dag mot en rekke sykdommer. De vanligste er hodepine, hudsykdommer, allergier (høysnue) og kroniske urinveislidelser. Homøopatiske medisiner er billige, og består av melkesukker. De selges på apotek og ansees ikke å kunne gi alvorlige bivirkninger.

• alternativ behandling
• kunnskapsbasert medisin
• kunnskap
• forskning