intensivmedisin

De vanligste årsakene til at det oppstår behov for intensivmedisinsk behandling eller overvåking hos voksne og større barn er:

• større skader, som for eksempel trafikkulykker, fallskader, skuddskader
• organsvikt etter store, kompliserte operasjoner, som for eksempel store hjerte-, kar- og lungeoperasjoner, store bukoperasjoner
• alvorlige infeksjoner, som for eksempel sepsis og septisk sjokk

Behovet for intensivbehandling av barn i nyfødtperioden oppstår ofte i forbindelse med alvorlige medfødte sykdommer, lungesvikt ved for tidlig fødsel (IRDS) og ved infeksjoner.

Intensivbehandling og intensiv overvåking foregår oftest på intensivavdelinger, men også på postoperative avdelinger eller spesielle overvåkingsavdelinger.

Intensivmedisin er i Norge (2007) ingen formell legespesialitet. På de fleste norske sykehus er anestesileger primært ansvarlige for den intensivmedisinske behandlingen. På regionsykehusene kan leger fra andre spesialiteter ha hovedansvaret for intensivbehandling av spesielle pasientgrupper. Intensivbehandling er et lagarbeid, hvor leger fra flere forskjellige spesialiteter samarbeider om utredning, diagnose og behandling.

Intensivmedisin er sterkt preget av avansert teknologisk behandling og elektronisk overvåking, og stiller store krav til personalets kunnskap og erfaring. Det finnes en egen spesialutdanning i intensivmedisin for sykepleiere, og et eget utdanningsprogram for leger er etablert innen Skandinavia. Da intensivavdelinger på grunn av avanserte behandlingstilbud, komplisert utstyr og mange svært dårlige pasienter er meget arbeidsintensive, er antall leger og sykepleiere per pasient på intensivavdelinger vesentlig høyere enn på vanlige sengeavdelinger.

• anestesi
• intensivavdeling
• medisinsk overvåkning