Anestesi er et begrep som kan brukes om alle tilstander der en bevisst, normal og forventet opplevelse av berøring eller smerte fra et område av kroppen er blokkert. 

Bevisstløshet gir en slik tilstand av anestesi i hele kroppen, dessuten kan anestesi foreligge ved bedøvelse av nerver, ved visse skader eller sykdommer i nervesystemet, eller ved nedkjøling. Imidlertid blir anestesibegrepet vanligvis brukt i forbindelse med midlertidig og forbigående bevisstløshet og bortfall av følelse som er  utløst av anestesimidler.

Historie

Bruk av opioider, narkotiske urter og alkohol har vært brukt ved smertefulle tilstander siden tidlig historisk tid. Med konservativ praktisering av kristendommen i middelalderen ble mye av denne kunnskapen borte, inntil interessen igjen ble fornyet på 1800-tallet.

Lystgass ble kjent på denne tiden, først til forlystelse og kortvarig rus, men etter hvert som en svakt søvndyssende og bedøvende gass. Den første offentlige demonstrasjon av generell anestesi ble utført i Boston i 1846 av tannlegen William Morton, som demonstrerte virkningen av eter som bedøvende middel. Denne kunnskapen spredte seg meget hurtig, allerede året etter ble første eternarkose i Norge utført på Rikshospitalet i Oslo. Bruk av eter fortsatte frem til andre halvdel av 1900-tallet, selv om en rekke andre midler ble utprøvd. De aller fleste ble forkastet på grunn av farlige bivirkninger, slik som hjerterytmeforstyrrelser, allergi, lever- eller nyreskader.

Kokain kom i bruk på 1880-tallet som lokalbedøvelse, avløst av lidokain på 1940-tallet, oppfunnet i Sverige. Utover 1900-tallet kom også intravenøse anestesimidler i bruk, samtidig som eter fikk avløsning av moderne, sterke anestesigasser som halotan, enfluran, senere isofluran og de siste 20-30 årene også sevofluran og desfluran. Muskelavslappende stoffer, slektninger av den søramerikanske giften kurare, ble tatt i bruk rundt 1950-tallet.

Bruk

Anestesi er helt nødvendig for at kirurgiske inngrep skal kunne utføres uten smerter eller utløsning av potensielt livstruende fysiologiske reflekser i kroppen. Anestesi må skilles fra analgesi, som betyr smertelindring; enten delvis eller fullstendig, med eller uten blokkering av andre sansekvaliteter.

Inndeling

Anestesi kan deles inn i tre forskjellige typer avhengig av hvor i kroppen man blokkerer ledning av nerveimpulser fra et skadested eller operasjonssår inn til bevisst opplevelse i hjernen: lokalanestesi, regionalanestesi og generell anestesi.

Ved lokalanestesi blokkeres natriumkanaler i veggen på smertefibre og smertereseptorer ute i vevet, slik at smertefremkallende nerveimpulser ikke oppstår eller ledes videre. Til dette brukes lokal anestesimidler. Lokalanestesi vil vanligvis bli infiltrert med en tynn nål i det vevet man ønsker å bedøve, men kan også tilføres i avklemte vener, som plaster, krem, salve eller vandig løsning direkte mot vevet.

Ved regionalanestesi benyttes lokalanestetiske medikamenter, men man injiserer legemidlet på utvalgte steder hvor mange nervefibre samler seg. Man kan da med en enkelt eller få injeksjoner stoppe ledningen av potensielt smertefulle nerveimpulser fra et større område. Regionalanestesi deles gjerne inn i nerveblokader og sentrale blokader. Eksempel på nerveblokade kan være bedøvelse av en eller flere nerver fra underekstremiteten, som isjiasnerven, lårnerven, eller bedøvelse der fletningen av nerver fra hele armen samles i armhulen, under kragebeinet eller på halsen.

Med sentrale blokader menes spinal- eller epiduralanestesi, som begge innebærer at man stopper impulser i et stort antall nervefibre like før de ender inn i ryggmargen. Spinalbedøvelse innebærer et stikk med tynn nål inn i korsryggen til man treffer inn i spinalvæskerommet, og der sprøyter inn en liten mengde lokalanestesi som vanligvis vil gi borfall av all følelse fra midjen og ned.

Epiduralbedøvelse innebærer at man ikke stikker så dypt som ved spinalbedøvelse, men stopper når nålen er på utsiden av den tykke hinnen (dura) som omgir spinalvæskerommet. Epiduralbedøvelse kan settes i korsryggen, men også oppover i brystdelen av ryggsøylen, slik at man kan bedøve (anestesere) brystkassen eller øvre del av magen uten at beina blir bedøvet. Man kan også legge inn en tynn plastslange (kateter) epiduralt og etterfylle med legemidler for å gi sterk smertelindring gjennom flere dager, om ønskelig.

Ved generell anestesi bringer man pasienten inn i en bevisstløs tilstand, slik at nerveimpulser som kommer inn til ryggmargen og passerer videre oppover til hjernen, dempes og ikke oppleves som smertefulle. Begrepet narkose brukes også ofte om generell anestesi, men betyr egentlig overdose av narkotika. Selv om en del generelle anestesimidler er beslektet med, og til dels kan brukes som narkotika (som opioider og benzodiazepiner), vil narkosebegrepet ikke omfatte alle aspekter og muligheter innen moderne generell anestesi, og brukes derfor lite i fagsammenhenger.

Dempingen av nerveimpulsene ved generell anestesi skjer delvis i ryggmargen, noe som er viktig for å hindre muskelstramming og bevegelser, og i storehjernen, noe som er nødvendig for å gi bevisstløshet. Det er en rekke forskjellige medikamenter som alene eller i blanding kan gi generell anestesi: anestesigasser, opioide (morfinlignende) smertestillende midler, kraftige sovemidler og enkelte typer hallusinogene midler som ketamin. I tillegg kan det være nødvendig for enkelte typer kirurgi og prosedyrer å sikre ytterligere slapphet eller fullstendig lammelse i skjelettmuskulatur hos en bevisstløs pasient. Dette oppnås ved bruk av muskelrelakserende medikamenter av såkalt kurare-type, som har fått sitt navn etter den søramerikanske pilgiften kurare.

Anestesimetode, effekter og bivirkninger

Valg av anestesimetode gjøres i hvert tilfelle av operatør (kirurg) og anestesilege ut fra type inngrep, pasientens generelle helse og pasientens egne ønsker. Lokalanestesi velges gjerne til mer begrensede og overfladiske inngrep. Store doser lokalanestesi kan gi alvorlige bivirkninger (kramper, hjerterytmeforstyrrelse) hvis de kommer raskt ut i blodomløpet; derfor er det begrensinger knyttet til mengde som kan benyttes.

Regionalanestesi kan brukes ved inngrep på øyet, på ekstremitetene og nedre del av bukveggen og skrittet. Ved spinal eller epidural bedøvelse vil pasienter kunne oppleve blodtrykksfall og kvalme når bedøvelsen utvider blodårene i bena. En sjelden gang kan små rifter i sekken rundt ryggmargsvæsken gi forbigående hodepine. Felles for all anestesi som krever injeksjon via nåler er at disse en sjelden kan gang gi opphav til nerveskade, enten ved direkte skade fra nålen, høyt trykk i vevet etter injeksjon, eller utilsiktet injeksjon av stoffer som kan skade nerven.

Bevisstløshet ved generell anestesi innebærer at blodtrykket faller og at pusteevne reduseres eller bortfaller, slik at man ofte må benytte pustemaskin (respirator). Selv om moderne anestesimidler går raskt ut av kroppen og gir rask oppvåkning ved avsluttet inngrep, vil pasientene føle seg trette og noen gang beruset rett etter avsluttet anestesi. Kvalme var tidligere en hyppig komplikasjon, men er nå sjeldnere. Selve inngrepet man har fått utført vil oftest innebære smerte etterpå, slik at bruk av effektive smertestillende midler og metoder er viktig å få på plass før og under oppvåkningen.

Personell, utstyr og overvåking

I Norge skal all generell anestesi administreres og følges opp av godkjente anestesileger og anestesisykpleiere. Det er strenge regler og kontrollrutiner knyttet til klargjøring og bruk av lokaliteter, personell, utstyr, medikamenter, overvåking og dokumentasjon, som revideres av fagmiljøet med jevne mellomrom. Samme strenge regler knytter seg til bruk av regionalanestesi, men her kan også kvalifiserte operatører sette visse typer blokader.

Lokalanestesi til infiltrasjon kan benyttes av alle leger, under ivaretakelse av nødvendige sikkerhetsregler knyttet til skade fra nål, injeksjon eller store doser. Etter avsluttet inngrep er det definerte regler og rutiner for overvåking av pasienten, samt regler for når pasient kan utskrives fra henholdsvis overvåkningsenheten eller sykehuset.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

17. september 2015 skrev Kaia Vedlog Kveen

Hei! I dette avsnittet står det at pasienten faller i dypt søvn under generell anestesi. Er det ikke slik at pasienten trenger pustehjelp under generell anestesi, og derfor vil være bevisstløs og ikke i dyp søvn? For vil man ikke ved dyp søvn kunne puste selv?

Når konsentrasjonen av anestesimidler i hjernevevet blir høy nok til å oppheve meget sterke smerter (operasjonssmerter), vil pasienten samtidig være i dyp søvn, eller med andre ord i generell anestesi/narkose.

Vennlig hilsen Kaia Vedlog Kveen

26. april 2016 svarte Mari Paus

Hei! Beklager at spørsmålet ditt har blitt stående ubesvart. Vi har dessverre ikke noen fagansvarlig for dette området for øyeblikket, og får ikke svart ordentlig på spørsmålet ditt. Forhåpentligvis vil vi få en bedre artikkel på plass når vi har en fagansvarlig. Med vennlig hilsen Mari Paus

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.