Anestesi, følelsesløshet, dvs. bortfall av alle bevisste sanseinntrykk inkludert smertesans (analgesi) fra hud og vev. Anestesi kan oppstå i forbindelse med skader, sykdomstilstander i nervesystemet, intoksikasjoner, nedkjøling og suggesjonsteknikker. I de fleste sammenhenger benyttes imidlertid anestesibegrepet om medikamentelt fremkalt anestesi, en form for anestesi som en oftest bruker for å hindre smerte og ubehag i samband med operasjoner, men som en også kan anvende ved andre smertefulle eller plagsomme behandlingsprosedyrer og undersøkelser. For medikamenter som fremkaller anestesi, se anestesimidler.

Medikamentell anestesi av hele kroppen fremkalles ved at anestesimedikamenter følger blodstrømmen til hjernen, der de forårsaker funksjonsforandringer som hindrer bevisst smerteoppfatning. Når konsentrasjonen av anestesimidler i hjernevevet blir høy nok til å oppheve meget sterke smerter (operasjonssmerter), vil pasienten samtidig være i dyp søvn, eller med andre ord i generell anestesi/narkose.

Anestesimidler kan være narkosegasser (inhalasjonsanestetika) som kommer inn i blodet via lungene når gassen blandes med inspirasjonsluften (inhalasjonsanestesi), eller medikamenter som sprøytes inn i årene (intravenøs anestesi). I enkelte situasjoner sprøytes anestesimidler inn i musklene (intramuskulært) eller i endetarmen (rektalt). Under innledningen av narkosen går pasienten ofte gjennom et eksitasjonsstadium som er preget av uro og økt refleksaktivitet, før søvnen blir tilstrekkelig dyp. Ettersom noen av narkosegassene virker lokalirriterende på luftveienes slimhinner, innebærer innledningsfasen av narkosen derfor en økt risiko for skadelige reflekser (larynxspasme), brekninger (med påfølgende aspirasjon til luftveiene, aspirasjonspneumoni) o.l. Det er derfor vanlig, spesielt hos voksne, at man innleder narkosen ved å gi et intravenøst søvnmiddel for så å tilføre narkosegass etter at pasienten har sovnet.

Ved lett til middels narkosedybde er pasientens egen respirasjon ofte tilfredsstillende. Ved kortere anestesier tilføres innåndingsgassene ofte via en ansiktsmaske, som dekker nesen og munnen. Dyp narkose vil gi vesentlig nedsatt egenrespirasjon, slik at ventilasjonen må understøttes (assistert ventilasjon) eller kontrolleres (kontrollert ventilasjon) med ventilasjonsbag eller respirator. Ved mange operasjoner i generell anestesi setter en derfor et plastrør ned i luftrøret (intubasjon) for å sikre at pasienten blir tilstrekkelig ventilert, og for å hindre at slim eller mageinnhold kommer ned i luftveiene. Dette gjøres kort etter at pasienten har sovnet, som en del av innledningen til anestesien. En bruker også i økende grad larynxmaske som føres ned i svelget. En slik maske representerer en mellomting mellom ansiktsmaske og trakealtube.

Under generell anestesi vil mange av organismens normale reguleringsmekanismer og reflekser være svekket eller satt helt ut av funksjon. De fleste anestesimidler har negative effekter på hjerte og/eller kar, og en generell utvidelse av blodkarene kombinert med forandringer i hjerterytmen eller funksjonen til hjertemusklene kan gi blodtrykksfall. Hos pasienter med hjerte- eller lungesvikt, eller andre alvorlige sykdommer, utgjør anestesi derfor en ekstra stor risiko. Nøye overvåking av spesialutdannet helsepersonell (anestesilege, anestesisykepleier) er påkrevd.

Anestesi av begrensede deler av kroppen fremkalles ved å blokkere nerveimpulser som signaliserer smerte og andre typer signaler (f.eks. berøring, temperatur og andre sansekvaliteter) i nerver eller i ryggmargen, før disse nerveimpulsene når hjernen. Den begrensede anestesien fremkalles vanligvis med lokalanestesimidler.

Nerveblokader kan inndeles i:

overflateanestesi, der medikamentet appliseres på slimhinner, hud eller øyne,

infiltrasjonsanestesi, der medikamentet injiseres i huden og underhuden i og omkring det området som skal opereres,

intravenøs blokade, der medikamentet injiseres i venesystemet (vanligvis i armen) etter at man har stengt av sirkulasjonen ved hjelp av en overtrykksmansjett (tourniquet),

perifere nerveblokader, der medikamentet injiseres i nærheten av større nerver eller nervepleksus (f.eks. blokade av plexus brachialis eller plexus cervicalis, nervus axillaris, nervus femoralis, interkostalnerver m.m.),

sentrale nerveblokader, der medikamentet injiseres i epiduralrommet (epidural anestesi) eller i selve spinalkanalen (spinal anestesi).

Ved de sistnevnte nerveblokadene blokkeres også nerveimpulsene til blodkarene. Disse blokadene leder derfor ofte til blodtrykksfall som skyldes utvidelse av blodkarene i det området som er bedøvet.

Hvilken anestesimetode og hvilke medikamenter en skal bruke, blir avgjort på grunnlag av hvilken prosedyre pasienten skal gjennomgå. I tillegg vil man vurdere pasientens helsetilstand og psykiske status. Dybden av søvnen (narkosedybden) ved generell anestesi velges i forhold til den typen inngrep eller behandling som skal foretas, dvs. hvor dyp søvnen, eller hvor kraftig skjermingen mot smerter og andre stimuli, trenger å være. Minimumskravet til den anestesimetoden og -teknikken som man velger, er at den skjermer pasienten mot smerte og ubehag.

Visse medikamenter og teknikker som anvendes til å fremkalle anestesi eller analgesi, brukes også til smertelindring under fødsler, i postoperativ fase eller ved andre smertetilstander, f.eks. ved posttraumatiske smerter, ved kreftsmerter og ved andre kroniske smertetilstander. Dette gjelder først og fremst teknikker for sentrale nerveblokader. Medikamenter som brukes for å fremkalle søvn under kirurgiske inngrep, anvendes også til mer eller mindre dyp sedasjon i forbindelse med undersøkelser og mindre inngrep. Disse medikamentene brukes i tillegg ved respiratorbehandling på intensivavdelinger.

Det er et flytende skille mellom anestesi slik begrepet vanligvis brukes i forbindelse med kirurgiske inngrep, og annen bruk av anestesimetoder og anestesimidler.

Foreslå endring

Kommentarer

17. september 2015 skrev Kaia Vedlog Kveen

Hei! I dette avsnittet står det at pasienten faller i dypt søvn under generell anestesi. Er det ikke slik at pasienten trenger pustehjelp under generell anestesi, og derfor vil være bevisstløs og ikke i dyp søvn? For vil man ikke ved dyp søvn kunne puste selv?

Når konsentrasjonen av anestesimidler i hjernevevet blir høy nok til å oppheve meget sterke smerter (operasjonssmerter), vil pasienten samtidig være i dyp søvn, eller med andre ord i generell anestesi/narkose.

Vennlig hilsen Kaia Vedlog Kveen

26. april svarte Mari Paus

Hei! Beklager at spørsmålet ditt har blitt stående ubesvart. Vi har dessverre ikke noen fagansvarlig for dette området for øyeblikket, og får ikke svart ordentlig på spørsmålet ditt. Forhåpentligvis vil vi få en bedre artikkel på plass når vi har en fagansvarlig. Med vennlig hilsen Mari Paus

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.