Sepsis, også kalt blodforgiftning, er livstruende organsvikt utløst av sannsynlig eller påvist infeksjon.
Organsvikten er forårsaket av en ubalansert immunrespons som påvirker flere av kroppens vitale organer. Sepsis kan derfor gi svikt i blant annet respirasjon, sirkulasjon, koagulasjon, leverfunksjon, nyrefunksjon, og kan gi endret bevissthetsnivå. Denne type multiorgansvikt forekommer også ved andre alvorlige betennelsestilstander som ikke skyldes infeksjon.
For å avgjøre om pasienten fyller kriteriene for diagnosen sepsis, slik at rask behandling kan startes, er det etablert noen enkle kriterier for vurdering av organdysfunksjon.
Det ene systemet kalles SIRS (systemic inflammatory response syndrome) og har vært i bruk i lang tid. Det andre kalles SOFA (sequential organ failure assessment) og er nyere.
Internasjonalt anbefales i dag at man bruker en forenklet versjon av SOFA, som betegnes quickSOFA eller qSOFA, når man utenfor sykehus, i mottaksavdelinger og på ordinære sengeposter står overfor en pasient som man mistenker å ha sepsis.
Ifølge qSOFA-kriteriene har pasienten sepsis hvis pasienten har klinisk infeksjon og minst to av følgende tre kriterier oppfylt: Respirasjonsfrekvens over 22, endret mental status og systolisk blodtrykk under 100.
SOFA-kriteriene, som er anbefalt internasjonalt, er strengere enn SIRS-kriteriene, og det pågår en diskusjon i fagmiljøene om de nye SOFA-kriteriene fører til underdiagnostisering av sepsis. Det er viktig å være klar over at SIRS og SOFA er uspesifikke måleverktøy som kan slå ut ved andre alvorlige betennelsestilstander enn infeksjon, og som vil kreve andre spesifikke behandlingstiltak.
I de fleste tilfeller vil sepsis være utløst av bakterier, en sjelden gang av sopp, i blodet, og man tilstreber alltid å få tatt to eller flere blodkulturer før oppstart av antibiotikabehandling. Dette for å finne infeksjonsårsaken (agens), og for å fastslå hvilke antibiotika som er virksomme (etter resistensbestemmelse).
Infeksjonen har alltid en inngangsport (primærfokus), ofte i urinveier, luftveier, hud og tarmkanalen. Derfor tar man prøver fra disse lokalisasjoner, i tillegg til blodkulturer.
En rekke laboratorieprøver er aktuelle: CRP, hvite blodceller, SR, kreatinin, glukose, laktat med flere. Høy laktatverdi i blod er en sikker sepsismarkør.
Andre undersøkelser, som røntgenundersøkelser, er også nesten alltid aktuelle, men må ikke forsinke start av antibiotikabehandling.
Bortsett fra blodkulturer skal stabilisering og rask behandlingsstart alltid prioriteres framfor forsinkende prosedyrer.
Behandlingen kan grovt inndeles i antibiotikabehandling, organstøttende behandling og andre tiltak.
Antibiotika må raskt innsettes, helst etter at blodkulturer og andre mikrobielle prøver er tatt. Standardbehandling i Norge når utgangspunktet for infeksjonen er ukjent, er kombinasjonsbehandling med benzylpenicillin og et aminoglykosid. Det er viktig at antibiotika doseres høyt ved sepsis fordi distribusjonsvolumet for enkelte antibiotika er økt.
Har man et sikkert eller et antatt primærfokus som utgangspunkt for infeksjonen, må antibiotikaregimet justeres og ta sikte på å være effektivt mot bakterier som erfaringsmessig kommer fra det antatte primærfokus. Eksempelvis vil sepsis med bakterier fra urinveiene kreve et annet antibiotikaregime enn sepsis utgående fra infeksjon i tarmkanalen. Antibiotikaregimet vil også ofte bli justert når den ansvarlige mikroben er identifisert, det vil si når svar på blodkulturer og resistensbestemmelse foreligger.
Eksempler på ulike organstøttende tiltak som stabiliserer tilstanden og som er en essensiell del av behandlingen:
I noen tilfeller er det viktig å sanere primærfokus som et viktig ledd i behandlingen. For eksempel kirurgisk tømming av en abscess, dersom abscessen er sannsynlig utgangspunkt for bakteriene i blod.
Prognosen ved sepsis avhenger av mange faktorer, blant annet av bakteriologisk agens, hvor raskt effektiv behandling innsettes, den organstøttende behandlingen, pasientens alder og andre faktorer. Utvikles septisk sjokk, er prognosen dårlig, og flere undersøkelser viser en mortalitet på om lag 40 prosent.
Store medisinske leksikon
Kommentarer
Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.
Du må være logget inn for å kommentere.