transperson

Artikkelstart

Transperson er en person som har en kjønnsidentitet som er forskjellig fra det kjønnet som ble registrert ved fødsel.

Ordene trans og transkjønnet betyr at en persons egenerfarte kjønnsidentitet eller kjønnstilhørighet er forskjellig fra hva kroppen angir. Mange vil ønske å uttrykke denne egenerfarte kjønnsidentiteten i blant annet klær, sminke, frisyre og væremåte. Andre transpersoner kan oppleve kjønnsdysfori og ønsker kjønnsbekreftende behandling.

Kjønnsinkongruens har ingen ting å gjøre med en persons seksualitet eller seksuelle legning. Transpersoner kan være skeive, lesbiske, heterofile, bifile eller homofile.

Transbevegelsen er en del av lhbt-bevegelsen (lesbiske, homofile, bifile og transpersoner) som er en paraply for personer som skiller seg fra majoriteten med hensyn til seksuell orientering og/eller kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk. Bevegelsen arbeider for aksept av kjønnsvariasjoner, og for at trans skal få medisinsk behandling dersom de har behov for det og i den utstrekning de ønsker.

Behandling

Mange personer som opplever kjønnsinkongruens vil ønske kroppsjusterende, kjønnsbekreftende behandling i varierende grad. For noen kjennes det så sterkt å være født i «feil kjønn» eller i «feil kropp» at de ønsker å få endret sitt kroppslige kjønnsuttrykk ved kirurgi slik at det passer med det opplevde mentale kjønn.

Andre transpersoner kan ønske mindre omfattende behandling, de kan for eksempel ønske å få tilført kjønnshormoner for å få mer kvinnelige eller mannlige trekk, uten å gjennomføre kirurgiske inngrep. Atter andre ønsker bare å kle seg i et kjønnsuttrykk som er forskjellig fra det kjønn som står i fødselsattesten; de betegnes ofte som transvestitter.

Kjønnstilhørigheter

Noen transpersoner opplever seg som verken kvinne eller mann, eller også som begge deler, se ikke-binær. Andre oppfatter seg som et tredje kjønn, mens atter andre overhodet ikke vil definere seg i noen kjønnskategori (agender). Dette utfordrer oppfatningen om et todelt kjønnssystem med kvinne og mann som de to kategoriene, kalt tokjønnsmodellen.

Internasjonalt brukes «transgender» som et paraplybegrep for alle som er transseksuelle eller som har kjønnsoverskridende tilhørighet eller kjønnsuttrykk. Ofte benyttes også begrepet «the transgender specter», for å beskrive mangfoldet blant mennesker som definerer seg som transpersoner. På norsk kan vi snakke om kjønnsmangfoldsspektret eller transspektret.

«The transgender movement» eller transbevegelsen er betegnelsen på en internasjonal bevegelse som utfordrer den tradisjonelle oppfatningen om kjønn som bestående utelukkende av to kjønn: kvinne og mann. De arbeider for anerkjennelse av og respekt for personers selvopplevde kjønnsidentitet eller identiteter; det vil si at transpersoner skal kunne få endre sitt juridiske kjønn. De er aktive i vern mot diskriminering på grunn av kjønnsidentitet eller kjønnsuttrykk og for at menneskerettigheter også ivaretas for transpersoner.

Begrepsbruk

Det engelske begrepet «transgender», på norsk transkjønn, kom i bruk på 1980-tallet. Det er blitt brukt dels for å referere, på en verdinøytral måte, til personer med en kjønnsidentitet ulik deres kroppslige kjønnstegn, dels som uformell betegnelse på enhver som har en eller annen form for kjønnsidentitetstematikk. Men både i Norge og internasjonalt er det uenighet om hvem begrepet transpersoner skal dekke.

Mange som har gjennomgått kjønnsbekreftende behandling ønsker å legge kjønnstematikken bak seg etterpå, og vil bli betegnet som «vanlige» kvinner og menn. Andre velger å definere seg inn under paraplybegrepet transpersoner.

Begrepsdiskusjonene finnes også innenfor forskningen. Innen sexologien er for eksempel transpersoner et paraplybegrep for personer som er transseksuelle, eller har kjønnsoverskridende identitet eller kjønnsuttrykk. Men det er også forskere som stiller spørsmålstegn ved hvorvidt en transseksuell person etter kjønnsbekreftende behandling (ofte betegnet som kjønnsskifte) skal inkluderes i transbegrepet. ‘Kjønnsskifte’ er ikke akseptabel terminologi for mange transpersoner som mener de ikke skifter, men får bekreftet den kjønnsidentiteten de alltid har hatt.

Juridisk kjønn

Loven om juridisk kjønn trådte i kraft 1. juli 2016. Loven innebærer at personer over 16 år har rett til å endre juridisk kjønn uten at det stilles krav om en bestemt diagnose eller gjennomgått medisinsk behandling. Endring skal skje på bakgrunn av en erklæring fra søker om egen opplevelse av kjønn. Søknader om endring av juridisk kjønn behandles av folkeregistermyndighetene. For barn mellom 6 og 16 år må foreldrene søke sammen med barnet.

Kvinne-til-mann, mann-til-kvinne og gender-queer

Kvinne-til-mann (female-to-male, FtM, TS-mann, transmann) brukes om en person som ved fødsel ble registrert som jente, men som har en mannlig kjønnsidentitet.

Mann-til-kvinne (Male-to-female, MtF, TS-kvinne, transkvinne) brukes om en person som ved fødsel ble registrert som gutt, men som har kvinnelig kjønnsidentitet.

Disse betegnelsene brukes også om menn og kvinner som har gjennomgått kjønnsbekreftende kirurgi, og de som gjennomgår bekreftende behandling fra et kjønn til et annet, kroppslig og/eller juridisk.

Gender-queer (se skeiv) brukes vanligvis som en identitetsmarkør av personer som har en kjønnsidentitet og/eller kjønnsrolle som ikke følger samfunnets tradisjonelle to-kjønnsforståelse og normer.

Transorganisering

Det er flere frivillige organisasjoner som samler personer med ulike former og grader for kjønnsdysfori eller inkongruens. For noen foreninger, og medlemmene, er formålet primært sosial kontakt og fellesskap for å klare seg i et samfunn og en kultur som ikke er spesielt trans-inkluderende.

For andre er formålet politisk aktivitet og å forsvare felles interesser vis-a-vis myndighetene. Sentrale organisasjoner er blant annet Foreningen for transpersoner Norge, Harry Benjamin Ressurssenter (HBRS), Transpolitiske utvalg i Foreningen FRI, Pasientorganisasjonen for kjønnsinkongruens (PKI), Transpolitisk utvalg i Skeiv Ungdom og Stensveen Ressurssenter.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Litteratur

  • Almås, E (2004). Sex og sexologi. Universitetsforlaget, Oslo
  • Almås og Benestad (2006). Sexologi i praksis, Universitetsforlaget, Oslo
  • Aars, Haakon (2011): Menns Seksualitet. Oslo: Cappelen Damm Akademisk
  • Benestad og Almås (2001). Kjønn i bevegelse, Universitetsforlaget, Oslo
  • Benestad (2004). Transekjønn og diagnose, Hertervig Forlag, Stavanger
  • Bockting, W. O. (1999). From construction to context: Gender through the eyes of the transgendered.
  • Bockting, W. O. (2008). Psychotherapy and the real-life experience: From gender dichotomy to gender diversity. Sexologies, 17(4), 211-224.
  • Commissioner for Human Rights, Council of Europe (2009): Human Rights and Gender Identity. Issue Paper, Strasbourg: Council of Europe Publishing
  • Commissioner for Human Rights, Council of Europe (2011): Discrimination on grounds of sexual orientation and gender identity in Europe. (2. Utgave). Strasbourg: Council of Europe Publishing
  • Dhejne, C. Ô., Katarina & Arver, Stefan. (2010). Transsexualism – diagnostik och behandling med Särskild tonvikt på hormonbehandling. I P. O. L. L. Löfgren-Mårtenson (red.), Sexologi (s. 214-227). Stockholm, Sweden: Liber.
  • Diamond, M. (2009). Human intersexuality: Difference or disorder? Archives of Sexual Behavior, 38(2), 172.
  • Knudson, G., de Cuypere, G., & Bockting, W. (2010). Recommendations for revision of the DSM diagnoses of gender identity disorders: Consensus statement of the world professional association for transgender health. International Journal of Transgenderism, 12(2), 115-118.
  • Helsedirektoratet (2011), Behandlingstilbudet til transseksuelle og transpersoner i Norge. Helsedirektoratets gjennomgang og vurderinger 2011 (er under arbeid, ikke offentlig)
  • Hvejsel, Betina (2009), En kritisk analyse av det danske sundhedsvæsens behandling af transseksuelle. WIMBS. http://www.wimbs.org/?vm=17319
  • Larsson, Sam, John Lilja & Bjørn Fossum i samarbeid med MB Bergström-Walan og M. Berg (2008), Vem får man vara i vårt samhälle? Om transpersoners psykosociala situation och psykiska hälsa. Östersund: Statens Folkhälsoinstitut
  • Regjeringens handlingsplan: Bedre livskvalitet for lesbiske, homofile, bifile og transpersoner 2009-2012.
  • Ruble, D. N. M., C.L., & Berenbaum, S.A. (2006). Gender development. I W. D. R. M. L. N. Eisenberg (red.), Handbook of child psychology (6th ed., s. 858-932). Hoboken, N.J.: John Wiley & Sons Inc.
  • Skeiv Ungdom (2009): Vanskelig å kjønne? Et hefte om kjønn og identitet. Oslo: Skeiv Ungdom
  • Stryker, S (2017). Transgender History. Seal Press.
  • The World Professiona Association for Transgender Health (2011), Standards of Care for the Health of Transsexual, Transgender, and Gender Nonconforming People (7th ed.). Minneapolis: WPATH
  • The European Commission, Directorate-General for Justice (2012), Trans and intersex people: Discrimination on the grounds of sex, gender identity and gender expression. Brussel: European Commission
  • United Nations High Commissioner for Human Rights (2012), Born free and equal – Sexual orientation and gender identity in international human rights law. New York: United Nations.
  • Van der Ros, Janneke. Alskens folk : levevilkår, livssituasjon og livskvalitet for personer med kjønnsidentitets-tematikk. Oslo: Likestillingssenteret 2013 124 s. HIL

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg