Transpersoner er personer som har en kjønnsidentitet som er forskjellig fra det kjønn som er tillagt dem ved fødsel basert på kroppslige kjennetegn – og som står i deres fødselsattest og i øvrige identitetspapirer.

Ordene trans og transkjønnet handler slik om at en persons egenerfarte kjønnsidentitet eller kjønnstilhørighet er forskjellig fra hva kroppen angir. Mange vil ønske å uttrykke denne egenerfarte kjønnsidentiteten i blant annet klær, sminke, hårfasong og væremåte. 

Noen transpersoner opplever seg som hverken kvinne eller mann, eller også som begge deler; andre oppfatter seg som et tredje kjønn, mens atter andre overhodet ikke vil definere seg i noen kjønnskategori. Dermed utfordres oppfatninger om et todelt kjønnssystem med kvinne og mann som de to kategoriene.

Ordet transkjønnet er en oversettelse av det engelske «transgender».  Det finnes flere grader av opplevelser rundt kjønnstilhørighet. For noen kjennes det så sterkt som å være «født i feil kjønn» eller i «feil kropp» at de ønsker å få endret sitt kroppslige kjønnsuttrykk slik at det passer med det opplevde mentale kjønn. Det betegnes som transseksualitet, og transseksuelle personer, det vil si en som ønsker å transformere til det andre kjønn (sex). Det har imidlertid ingen ting å gjøre med en persons seksualitet, eller seksuelle legning. Transpersoner kan være skeivelesbiskeheterofile, bifile eller homofile.

Andre transpersoner kan ønske mindre omfattende behandling for sin kjønnsdysfori, de kan for eksempel ønske å få tilført hormoner for å få mer kvinnelige eller mannlige trekk, uten å gjennomføre kirurgiske inngrep. Atter andre vil bare av og til (eller også ofte) kle seg i et kjønnsuttrykk som er forskjellig fra det kjønn som står i fødselsattesten; de betegnes ofte som transvestitter.

Internasjonalt brukes «transgender» som et paraplybegrep for alle som er transseksuelle eller som har kjønnsoverskridende tilhørighet eller kjønnsuttrykk.  Ofte benyttes også begrepet «the transgender specter», for å beskrive mangfoldet blant mennesker som definerer seg som transpersoner. På norsk kan vi snakke om kjønnsmangfoldsspektret, eller transspektret.

«The transgender movement» eller transbevegelsen er betegnelsen på en internasjonal bevegelse som utfordrer den tradisjonelle oppfatningen om kjønn som bestående utelukkende av to kjønn: kvinne og mann. Bevegelsen arbeider for aksept av kjønnsvariasjoner, og for at trans skal få medisinsk behandling dersom de har behov for det, og i den utstrekning som de ønsker. De arbeider for anerkjennelse av, og respekt for, personers selvopplevde kjønnsidentitet, eller identiteter; det vil si at transpersoner skal kunne få endre sitt juridiske kjønn. De er aktive i vern mot diskriminering på grunn av kjønnsidentitet eller kjønnsuttrykk, og at menneskerettigheter også ivaretas for transpersoner.

Transbevegelsen er blitt en del av lhbt-bevegelsen (lesbiske, homofile, bifile og transpersoner) som er en paraply for personer som skiller seg fra majoriteten med hensyn til seksuell orientering og/eller kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk.

Begrepet «transgender» kom i bruk på 1980-tallet. Det er blitt brukt dels for å referere, på en verdinøytral måte, til personer med en kjønnsidentitet ulik deres kroppslige kjønnstegn, dels som uformell betegnelse på enhver som har en eller annen form for kjønnsidentitetstematikk. Men både i Norge og internasjonalt er det uenighet om hvem begrepet transpersoner skal dekke.

Dette gjelder særlig personer som har diagnosen transseksualisme. Mange av dem ønsker å legge kjønnstematikken bak seg når de har blitt kjønnsoperert/kjønnskonfirmert, og vil bli betegnet som «vanlige» kvinner og menn. Dette er posisjonen til pasientforeningen for kjønnsopererte kvinner og menn, Harry Benjamin Ressurssenter (HBRS). Andre (kjønnskonfirmerte) kvinner og menn med diagnosen transseksualisme velger å definere seg inn under paraplybegrepet transpersoner.  

Begrepsdiskusjonene finnes også innenfor forskningen. Innen sexologien har en for eksempel definert transpersoner som et paraplybegrep for personer som er transseksuelle, eller har kjønnsoverskridende identitet eller kjønnsuttrykk (f.eks. Dhjene mfl. 2010). Men det er også forskere som stiller spørsmålstegn ved hvorvidt en transseksuell person etter kjønnsbekreftende behandling (ofte betegnet som kjønnsskifte) skal inkluderes i transbegrepet. ‘Kjønnsskifte’ er ikke akseptabel terminologi for transpersoner: de skifter ikke kjønn, de får bekreftet den kjønnsidentiteten de alltid har hatt. For uteverden kan det se ut som kjønnsskifte, men ikke for vedkommende det gjelder.

Lov om juridisk kjønn trådte i kraft 1. juli 2016. Loven innebærer at personer over 16 år har rett til å endre juridisk kjønn uten at det stilles krav om en bestemt diagnose eller gjennomgått medisinsk behandling. Endring skal skje på bakgrunn av en erklæring fra søker om egen opplevelse av kjønn. Søknader om endring av juridisk kjønn behandles av Skatt nord (folkeregistermyndighet). 

Kvinne-til-mann (female-to male, FtM, TS-mann, transmann) brukes om en person som ved fødsel ble tillagt kvinnekjønn, men som har en mannlig kjønnsidentitet.

Mann-til-kvinne (Male-to female, MtF, TS-kvinne, transkvinne) brukes om en person som er blitt tillagt mannkjønn, men som har kjønnsidentitet som kvinne.

Disse betegnelsene brukes også om menn og kvinner som har gjennomgått kjønnsbekreftende kirurgi, såkalt SRS: Sex Reassignment Surgery, og de som undergår bekreftende behandling fra et kjønn til et annet, kroppslig og/eller juridisk.

Gender-queer (ev. se skeiv) kan forstås som en identitetsmarkør som brukes av personer hvis kjønnsidentitet og/eller kjønnsrolle ikke følger samfunnets tradisjonelle to-kjønnsforståelsen og normer, men det behøver på ingen måte å innbefatte kirurgiske eller andre behandlingsformen (hormoner mm).

Det er flere frivillige organisasjoner som samler personer med ulike former og grader for kjønnsdysfori, eller inkongruens. For noen foreninger, og medlemmene, er formålet primært sosial kontakt og fellesskap, for å klare seg i et samfunn og en kultur som ikke er spesielt trans-inkluderende.

For andre er formålet politisk aktivitet og å forsvare felles interesser vis-a-vis myndighetene. Sentrale organisasjoner er blant annet Foreningen for transpersoner Norge, Harry Benjamin Ressurssenter (HBRS), Transpolitiske utvalg under LHH, Transpolitisk utvalg i Skeiv Ungdom og Stensveen Ressurssenter.

  • Almås, E (2004). Sex og sexologi. Universitetsforlaget, Oslo
  • Almås og Benestad (2006). Sexologi i praksis, Universitetsforlaget, Oslo
  • Aars, Haakon (2011): Menns Seksualitet. Oslo: Cappelen Damm Akademisk
  • Benestad og Almås (2001). Kjønn i bevegelse, Universitetsforlaget, Oslo
  • Benestad (2004). Transekjønn og diagnose, Hertervig Forlag, Stavanger
  • Bockting, W. O. (1999). From construction to context: Gender through the eyes of the transgendered.
  • Bockting, W. O. (2008). Psychotherapy and the real-life experience: From gender dichotomy to gender diversity. Sexologies, 17(4), 211-224.
  • Commissioner for Human Rights, Council of Europe (2009): Human Rights and Gender Identity. Issue Paper, Strasbourg: Council of Europe Publishing
  • Commissioner for Human Rights, Council of Europe (2011): Discrimination on grounds of sexual orientation and gender identity in Europe. (2. Utgave). Strasbourg: Council of Europe Publishing
  • Dhejne, C. Ô., Katarina & Arver, Stefan. (2010). Transsexualism - diagnostik och behandling med Särskild tonvikt på hormonbehandling. I P. O. L. L. Löfgren-Mårtenson (red.), Sexologi (s. 214-227). Stockholm, Sweden: Liber.
  • Diamond, M. (2009). Human intersexuality: Difference or disorder? Archives of Sexual Behavior, 38(2), 172.
  • Knudson, G., de Cuypere, G., & Bockting, W. (2010). Recommendations for revision of the DSM diagnoses of gender identity disorders: Consensus statement of the world professional association for transgender health. International Journal of Transgenderism, 12(2), 115-118.
  • Helsedirektoratet (2011), Behandlingstilbudet til transseksuelle og transpersoner i Norge. Helsedirektoratets gjennomgang og vurderinger 2011 (er under arbeid, ikke offentlig)
  • Hvejsel, Betina (2009), En kritisk analyse av det danske sundhedsvæsens behandling af transseksuelle. WIMBS. http://www.wimbs.org/?vm=17319
  • Larsson, Sam, John Lilja & Bjørn Fossum i samarbeid med MB Bergström-Walan og M. Berg (2008), Vem får man vara i vårt samhälle? Om transpersoners psykosociala situation och psykiska hälsa. Östersund: Statens Folkhälsoinstitut
  • Regjeringens handlingsplan: Bedre livskvalitet for lesbiske, homofile, bifile og transpersoner 2009-2012.
  • Ruble, D. N. M., C.L., & Berenbaum, S.A. (2006). Gender development. I W. D. R. M. L. N. Eisenberg (red.), Handbook of child psychology (6th ed., s. 858-932). Hoboken, N.J.: John Wiley & Sons Inc.
  • Skeiv Ungdom (2009): Vanskelig å kjønne? Et hefte om kjønn og identitet. Oslo: Skeiv Ungdom
  • The World Professiona Association for Transgender Health (2011), Standards of Care for the Health of Transsexual, Transgender, and Gender Nonconforming People (7th ed.). Minneapolis: WPATH
  • The European Commission, Directorate-General for Justice (2012), Trans and intersex people: Discrimination on the grounds of sex, gender identity and gender expression. Brussel: European Commission
  • United Nations High Commissioner for Human Rights (2012), Born free and equal – Sexual orientation and gender identity in international human rights law. New York: United Nations.
  • Van der Ros, Janneke. Alskens folk : levevilkår, livssituasjon og livskvalitet for personer med kjønnsidentitets-tematikk. Oslo: Likestillingssenteret 2013 124 s. HIL

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.