transseksualisme

Transseksualisme beskriver en situasjon der en person oppfatter å ha en kjønnsidentitet som ikke samsvarer med det kjønn vedkommende er tilskrevet ved fødsel basert på ytre kjønnsorganer. Det vil for eksempel si at en person med kvinnelig kroppslig kjønn kan oppleve å ha en mannlig kjønnsidentitet. Tradisjonelt har transseksualisme beskrevet personer som går enten fra kvinne til mann eller fra mann til kvinne. En ny fellesbetegnelse for det fenomenet der det ikke er samsvar mellom tillagt kjønn ved fødsel og opplevd kjønn senere i livet er kjønnsinkongruens.

Faktaboks

etymologi:
av latin trans, ‘tvers over, på den andre siden’ og sexus, ‘kjønn’. (Oversettelsen av sexus til det norske ‘seksuell’ blir misvisende fordi dette ikke er å oppfatte som en seksualitet, men som en kjønnsoppfatning. )
også kjent som:
transkjønnet

Disse fenomenene har avstedkommet flere uttrykk så som å være «født i feil kropp» eller være en kvinne eller mann fanget i en manns eller kvinnes kropp. Senere beskrivelser med fokus på kropp er å være født med en kropp som trenger justering for å bli god å bo i. Det vil si at man oppnår større samsvar mellom kropp og identitet.

Historie

Som fenomen ble transseksualisme beskrevet av den tyske sexologen Magnus Hirschfeld (1868-1935) allerede tidlig på 1900-tallet. Etter hvert kom fenomenet også til å bli beskrevet som en medisinsk diagnose. Med innføringen av moderne diagnosebetegnelser fikk transseksualisme betegnelsen F64.0 i diagnosemanualen ICD. Her klassifiseres transseksualisme som en type kjønnsdysfori. Dysfori betyr smerte, fortvilelse eller annet betydelig ubehag. I det oppdaterte diagnosemanualen ICD-11 (som i 2020 ennå ikke er tatt i bruk i Norge) er transseksualisme fjernet fra kapittelet om psykiske lidelser, men for å sikre tilgang til behandling er fenomenet flyttet til et nytt kapittel om seksuell helse.

I dag brukes betegnelsen transseksualisme ikke lenger som en diagnostisk beskrivelse, men er erstattet av det mer åpne begrepet kjønnsinkongruens. Det begrepet dekker også de som verken opplever seg som kvinner eller menn, men som på forskjellige måter plasserer seg utenfor den enten-eller tenkningen som har preget kjønnsforståelsen i århundrer.

I Norge har det først og fremst vært Rikshospitalet som har foretatt diagnostisering av transseksualisme, og avgjordt om en person kvalifiserte til kjønnsbekreftende behandling.

Behandling

Nye norske rådgivende retningslinjer for behandling av og assistanse til personer som opplever kjønnsinkongruens er under utarbeiding. Det er grunn til å tro at disse retningslinjene vil være preget av to prinsipper:

1. Behandling/assistanse skal foregå på laveste effektive omsorgsnivå (LEON prinsippet)

2. Det skal tilstrebes minste effektive dose. Det vil si at dersom personen bare trenger støtte til hormonbehandling, skal det ikke stilles krav om mer.

Hittil har en utredning på Rikshospitalet tatt ett til flere år, og bestått av to hovedfaser: Pasienten må i første fase fylle ut av skjemaer og personlighetstester, og legene gir deretter en foreløpig diagnose.

Andre fase innebærer kliniske vurderinger, og oppfølging av pasienten mens en går gjennom såkalt «Real Life Test» (RLT), det vil si at en lever i sitt foretrukne kjønn, og får prøvd ut hvordan det kjennes å uttrykke seg som den kvinnen/mannen en identifiserer seg som.

Det er krevende: i Real Life Testen er identitetspapirene (pass, bankkort med mer) ikke i samsvar med ens kjønnsuttrykk. En må fortelle sine nære (og eventuelt kolleger/medstudenter/naboer og andre) at en ønsker å leve som et annet kjønn og de fleste møter både positive og negative responser. Omverden kan bli forvirret, føle seg lurt, noen opptrer truende, sjikanerende eller diskriminerende, mens mange andre tar godt i mot og viser stor forståelse.

I Real Life Testen starter gjerne også hormonbehandlingen slik at kroppen gradvis får trekk av det ønskede kjønn, og en går gjennom en slags ny pubertet. Etter testen, på ett til to år, har teamet på Rikshospitalet tatt den endelige beslutningen om en får diagnosen transseksualisme, og om det er medisinsk forsvarlig med justering av kjønnsorganene dersom det er ønsket. I de nye retningslinjene forventes det rom for større selvbestemmelse fra klientenes side.

Hormoner må tas hele livet for å sikre at kroppen opprettholder ønsket hormonbalanse. Kirurgiske inngrep kan omfatte alt fra reduksjon av adamseple eller fettsuging av hofter til ombygging av kjønnsorganer. Jo mer omfattende inngrepene er, jo større sjanse for komplikasjoner og behov for senere justeringer.

Mange som har gjennomført kjønnsbekreftende behandling, oppfatter seg selv som den kvinnen eller mannen de alltid har opplevd seg å være, og forventer at omverden behandler dem slik. Mange «forlater» da «trans-verden» og ønsker å leve som kvinner og menn. Andre er åpen om sin transhistorie og ønsker å hjelpe andre som opplever usikkerhet rundt sin kjønnsidentitet. Noen blir politisk aktive i trans-organisasjoner.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Litteratur

  • Bremer, Signe (2011): Kroppslinjer. Kön, transsexualisme och kropp i berättelser om könskorrigering, Makadam forlag, Stockholm Universitet
  • Green, Jamison (2004). Becoming a visible man. Vanderbilt University Press
  • Motmans, Joz ; Nieder,Timo O. & Walter Pierre Bouman (2019) Transforming the paradigm of nonbinary transgender health: A field in transition, International Journal of Transgenderism, 20:2-3, 119-125, DOI: 10.1080/15532739.2019.1640514

    Serano, Julia (2007). A transsexual woman on sexism and the scapegoating of femininity. Seal Press

  • Statens folkhälso institutt (2008): Vem får manb vara i vårt samhälle? Om transpersoners psykosociale situation og psykiska hälsa ved Sam Larsson m flere, (rapport 2008:25)
  • Stryker, Susan and Stephen White (2006): The transgender Studies Reader, Routledge
  • Van der Ros, Janneke. Alskens folk : levevilkår, livssituasjon og livskvalitet for personer med kjønnsidentitets-tematikk. Oslo: Likestillingssenteret 2013 124 s. HIL
  • Valentine, David (2007). Imagining transgender. An ethnography of a category, Duke University Press

Kommentarer (1)

skrev Tarald Stein

Det bør være ønskelig å begrense forvirringen på dette feltet. "Den kvinnelige transseksuelle, som altså føler seg som mann" bidrar ikke til større klarhet. Det gir liten mening (muligens med unntak av for legestanden) å omtale en person som identifiserer seg som mann og etter hvert ser mannlig ut, som kvinnelig eller kvinne. Man bør også nevne Rikshospitalets seksjon for transseksualisme i denne sammenhengen.

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg