Transseksualisme beskriver en situasjon der en person oppfatter å ha en kjønnsidentitet som ikke samsvarer med det kjønn vedkommende er tilskrevet ved fødsel basert på ytre kjønnsorgan. Det vil for eksempel si at en person med kvinnelig kroppslig kjønn kan oppleve å ha en mannlig kjønnsidentitet. En ny fellesbetegnelse for det femonenet der det ikke er samsvar mellom tillagt kjønn ved fødsel og opplevd kjønn senere i livet er kjønnsinkongruens

Disse fenomenene har avstedkommet flere uttrykk så som å være født i feil kropp eller være en kvinne/mann fanget i en manns/kvinnes kropp. Senere beskrivelser med fokus på kropp er å være født med en kropp som trenger justering for å bli god å bo i. Det vil si at man oppnår samsvar mellom kropp og identitet.

Som fenomen ble transseksualisme beskrevet av den tyske sexologen Magnus Hirschfeld (1868-1935) allerede tidlig på 1900-tallet. Etter hvert kom fenomenet også til å bli beskrevet som en medisinsk diagnose. Med innføringen av moderne diagnosebetegnelser fikk transseksualisme betegnelsen F64.0 i diagnosemanualen ICD. Her klassifiseres transseksualisme som en type kjønnsdysfori. Dysfori betyr smerte, fortvilelse eller annet betydelig ubehag.

I dag brukes betegnelsen transseksualisme både for å beskrive fenomenet og som en diagnostisk beskrivelse. Det har skapt utfordringer fordi ikke alle som får diagnosen transseksualisme finner seg til rette som representanter for fenomenet med samme navn, og fordi ikke alle som oppfatter seg som transseksuelle ser dette som en medisinsk diagnose.

Transseksuelle/de som har transseksualisme vil gjerne ved hjelp av hormoner, kirurgi, sosiale og juridiske tilpasninger, gjennomgå en overgang fra en kjønnskategori til en annen. Noen transseksuelle ønsker imidlertid ikke å gjennomgå alle de mulige hormonelle og kirurgiske prosedyrene, men nøyer seg med hva de opplever som tilstrekkelig for dem.

I Norge er det først og fremst Rikshospitalet som foretar diagnostisering av transseksualisme, og som avgjør om en kvalifiserer til kjønnsbekreftende behandling, men dette kan endre seg etter at et ekspertutvalg har kommet med en innstilling til regjeringen. Innstillingen heter "Rett til rett kjønn, helse til alle kjønn".

Ubehaget med å leve med kroppen ujustert kan være meget stort. 

Behandling

I Norge henvises ca. 100-120 personer årlig til Rikshospitalet for utredning, og omtrent 20-25 av disse oppnår diagnosen F64.0, transseksualisme. Noen typiske kjennetegn på transseksualisme er, ifølge diagnosemanualen: a) særlig sterkt ubehag, b) vedvarende identifisering på tvers av kjønn, og/eller følelse av ikke å passe inn i kjønnsrollen som blir forventet, c) sterke begrensninger på sosiale og yrkesmessige områder [1].

Som regel tar en utredning ett-flere år på Rikshospitalet, og består av to hovedfaser: i fase 1 må pasienten fylle ut av skjemaer og personlighetstester, og legene gir en foreløpig diagnose.

Fase 2 innebærer kliniske vurderinger, og oppfølging av pasienten mens en går gjennom den såkalte «Real Life Test» (RLT), det vil si at en lever i sitt foretrukne kjønn, og får prøvd ut hvordan det kjennes å uttrykke seg som den kvinnen/mannen en identifiserer seg som.

Det er en krevende periode: i Real Life Testen er identitetspapirene (pass, bankkort mm) ikke i samsvar med ens kjønnsuttrykk. En må komme ut, det vil si fortelle sine nære (og eventuelt kolleger/medstudenter/naboer med mer) at en ønsker å leve som et annet kjønn. Omverden kan bli forvirret, føle seg lurt, og mange tillater seg å opptre truende, sjikanerende eller diskriminerende, selv om mange andre tar godt i mot og viser stor forståelse.

I Real Life Testen starter gjerne også hormonbehandlingen slik at kroppen gradvis får trekk av det ønskede kjønn, og en går gjennom en slags ny pubertet. Etter testen, på ett-to år, tar teamet på Rikshospitalet den endelige beslutningen om en får diagnosen transseksualisme, og om det er medisinsk forsvarlig også med justering av kjønnsorgenene om de det dreier seg om ønsker det.

Hormoner må tas hele livet for å sikre at kroppen opprettholder ønsket hormonbalanse. Nå er personen klar for topp og bunn kirurgi, henholdsvis brystforstørrelse eller brystfjerning, og rekonstruksjon av genitaliene. Dette er mange og svært omfattende inngrep, hvor en ofte senere må foreta nye justeringer.

Flertallet av personer som har gjennomført kjønnsbekreftende behandling, oppfatter seg selv som den kvinnen eller mannen de alltid har opplevd seg å være, og forventer at omverden behandler dem slik. Når også kjønnskjertlene (eggstokkene og testikler) er fjernet, og en er blitt ugjenkallelig ufruktbar, kan en få tildelt nytt juridisk kjønn i Norge, det vil si få registrert nytt personnummer og nytt fornavn i folkeregisteret; alle ID papirene blir gjort om i samsvar med ens kjønnsidentitet. I mange andre land får man nå ny juridisk kjønnsstatus bare fordi en selv ønsker det, uten krav om hormonbehandling eller kirurgi, også kalt selvbestemt kjønn.

Mange «forlater» da trans-verden og ønsker å leve som kvinner og menn. Andre er åpen om sin transhistorie og ønsker å hjelpe andre som opplever usikkerhet rundt sin kjønnsidentitet; noen blir politisk aktive i trans-organisasjoner.

Kilder

1. F64.0 i WHO’s internasjonale diagnosemanual ICD 10 (International Codes of Diseases).

Anbefalt litteratur

Bremer, Signe (2011): Kroppslinjer. Kön, transsexualisme och kropp i berättelser om könskorrigering, Makadam forlag, Stockholm Universitet

Green, Jamison (2004). Becoming a visible man. Vanderbilt University Press

Serano, Julia (2007). A transsexual woman on sexism and the scapegoating of femininity. Seal Press 

Statens folkhälso institutt (2008): Vem får manb vara i vårt samhälle? Om transpersoners psykosociale situation og psykiska hälsa ved Sam Larsson m flere, (rapport 2008:25)

Stryker, Susan and Stephen White (2006): The transgender Studies Reader, Routledge

Van der Ros, Janneke. Alskens folk : levevilkår, livssituasjon og livskvalitet for personer med kjønnsidentitets-tematikk. Oslo: Likestillingssenteret 2013 124 s. HIL

Valentine, David (2007).  Imagining transgender. An ethnography of a category, Duke University Press

Anbefalte lenker

    Foreslå endring

    Kommentarer

    30. januar 2011 skrev Tarald Stein

    Det bør være ønskelig å begrense forvirringen på dette feltet. "Den kvinnelige transseksuelle, som altså føler seg som mann" bidrar ikke til større klarhet. Det gir liten mening (muligens med unntak av for legestanden) å omtale en person som identifiserer seg som mann og etter hvert ser mannlig ut, som kvinnelig eller kvinne.
    Man bør også nevne Rikshospitalets seksjon for transseksualisme i denne sammenhengen.

    Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

    Du må være logget inn for å kommentere.