magnetisk resonanstomografi (MRI)

Magnetisk resonanstomografi er en avansert radiologisk bildediagnostisk metode. I Norge er den bedre kjent som magnetisk resonans imaging (MRI) eller bare MR. Begrepet nukleær magnetisk resonans (NMR) brukes ikke lenger i radiologisk sammenheng siden «nukleær» kan gi assosiasjoner om kjerneladning og strålingsfare. MR gir ingen strålebelastning, i motsetning til tradisjonell røntgen og CT.

MR-teknikken er basert på fenomenet kjernemagnetisk resonans. Prinsippet er at atomkjerner har et spinn og en elektrisk ladning, og at atomkjerner som befinner seg i et eksternt magnetfelt kan tilføres energi til et høyere og mer ustabilt energinivå når de utsettes for elektromagnetiske radiobølger med en viss resonansfrekvens. Den energien som frigjøres i intervallet mellom de korte radiofrekvente pulsene, gjør det mulig å generere svært detaljerte bilder av kroppen ved hjelp av avansert databehandling.

Kjernemagnetisk resonans spektroskopi utnyttes til å studere fysiske, kjemiske og biologiske egenskaper og den molekylære sammensetningen ved et stoff samt stoffets evne til diffusjon. Bildediagnostisk kalles denne teknikken gjerne for MR spektroskopi (MRS). Teknikken er nyttig som et supplement til andre MR-bildedannende teknikker når man for eksempel skal vurdere vevssammensetningen av en svulst. Da er det vesentlig å gjøre en vurdering av om svulsten er ondartet, og i hvilken grad den har potensiale til å vokse raskt og til fjernspredning.

Den første MR-maskinen så sitt lys i 1977 i forbindelse med at Raymond Damadian bygget sin egen MR med bilder av brystkassen til sin assistent. Bildene var av såpass bra kvalitet at han kunne identifisere både hjertet, lunger, ryggsøylen og muskler. I årene som har fulgt har utviklingen eksplodert med stadig nye og mer avanserte sekvenser og teknikker. MR er i dag den desidert viktigste og mest presise diagnostiske metoden innenfor radiologifaget.