brystkassen

Ribbeina (costae) er buede, smale, avflatede knokler, i alt tolv par både hos menn og kvinner. De deles inn i et hode (caput), en hals (collum) og et ribbeinslegeme (corpus). Hodet og halsen er baktil forbundet med brystvirvlene ved doble dreieledd, ett mot virvellegemene og ett mot tverrtaggene. Fortil er ribbeina forlenget ved hjelp av brusk. De vender alle litt nedover. De syv øverste øker i lengde, er direkte forbundet med brystbeinet og kalles gjerne «ekte» ribbein (costae verae). Det åttende, niende og tiende henger sammen i en felles bruskforbindelse med det sjuende ribbeinet og danner ribbeinsbuen (arcus costalis), mens de to nederste bare er festet baktil i ryggsøylen. De kalles «falske» eller «uekte» ribbein (costae spuriae). De fire–fem største, midterste ribbeina er ikke helt runde, men danner en liten «knekk» som markerer det laterale festet for den lange ryggstrekkermuskelen (musculus erector spinae) og kalles gjerne ribbevinkelen (angulus costae). På innsiden av de ti øverste ribbeina går det gjerne en konkav fure; her går det intercostalnerver og -blodkar. Hos noen mennesker (om lag fem prosent) finnes det et rudimentært ekstra ribbeinspar (halsribber) som er festet til den nederste halsvirvelen. Åpningen mellom ribbeina kalles intercostalrommet. Det er lukket av to muskellag, et ytre og et indre, samt bindevevshinner foran og bak. Det ytre muskellaget hjelper til ved innåndingen, og det indre ved utåndingen.

Brystbeinet (sternum) er en kort, flat knokkel som ligner på et romersk sverd. Derfor kalles den øvre delen «håndtaket», manubrium sterni, mens den midterste («kroppen») kalles corpus sterni. Den nederste spissen er av brusk og kalles processus xiphoideus. De tre delene er forbundet med uekte ledd som forbeines fra 50- til 70-årsalderen. Også den nederste brusken kan bli til bein. Brystbeinet består nesten bare av svampet beinsubstans (substantia spongiosa), og er derfor velegnet til beinmargspunksjon. Brystbeinet er forbundet til ribbeinsbruskene med ekte ledd, kun det øverste ribbeinsparet har et relativt stivt, uekte ledd (synchondrose).

Brystvirvlene (vertebrae thoracales) tilsvarer antallet av ribbein og betegnes Th1 til Th12. De har skrått bakovervendte tverrtagger med leddflater for ribbeinsbevegelsen, hvorved brysthulen utvides i både bredde og dybde når ribbeina beveger seg under inspirasjonen. Deres innbyrdes bevegelser er til en viss grad mulig i alle retninger, og skjer ved hjelp av små, steile leddflater (fasettledd) som vender bakover. Brystkassens øvre åpning (apertura thoracis superior) er begrenset baktil av første brystvirvel, på sidene av første ribbein og fortil av manubrium sterni. Gjennom denne åpningen passerer luftrøret, spiserøret, samt blodårer og nerver. Toppen av lungene stikker litt opp gjennom den. Den nedre åpning (apertura thoracis inferior) er begrenset av tolvte brystvirvel, nederste ribbeinspar, ribbeinsbuen og processus xiphoideus. Den dekkes av den store mellomgulvmuskelen (diafragma) som hever seg som en kuppel inn i brystkassen. Gjennom den passerer spiserør, nerver og blodkar til organene i bukhulen.

Brysthulen fylles for en stor del av lungene, én på hver side. I rommet mellom dem (mediastinum) finner vi hjertet, luftrøret, spiserøret, samt et stort antall blodkar og nerver. En viktig nerve er den tiende hjernenerven (nervus vagus), som gir parasympatiske impulser til organene i bryst- og bukhule. Dessuten finner vi nervus phrenicus som går til mellomgulvet. Også lymfenettets samleåre (ductus thoracicus) går gjennom mediastinum. Den kommer fra bukhulen og munner ut i de store venene over hjertet. Bak brystbeinet ligger brisselen (thymus). Den er av betydning for kroppens immunforsvar. Bak i brysthulen, langs hver side av ryggsøylen, går den sympatiske grensestreng (truncus sympathicus), som er mellomstasjon for de sympatiske nervefibrene fra ryggmargen til brysthulens organer.

På grunn av sin relative stivhet, samtidig som ribbeina kan heves og senkes, danner brystkassen et viktig pumpeverk for åndedrettet. Dette styres av muskulatur, dels mellom de bevegelige ribbeina og den faste halsvirvelsøylen eller skulderskjelettet, dels i bunnen av brysthulen. Viktige inspirasjonsmuskler er den lille brystmuskelen (musculus pectoralis minor) og trappemusklene (musculi scaleni). På undersiden danner det kuppelformete mellomgulvet (diaphragma) et undertrykk i brysthulen når muskelen strammes og blir flatere. Også mellom ribbeina er det muskulatur (musculi intercostales): ett lag på utsiden (musculus intercostalis externus) og ett på innsiden (musculus intercostalis internus). Det ytre laget når fortil bare frem til enden av ribbeina, slik at området mellom ribbeinsbruskene i stedet dekkes av stramt bindevev. Det indre muskellaget når helt frem til brystbeinet, men går bare til ribbevinkelen baktil, hvoretter mellomrommet dekkes av stramt bindevev også her. Fremre og bakre del av intercostalrommet dekkes altså av ett lag muskulatur og ett lag bindevev, mens sidene dekkes av et dobbelt muskellag.

Lungene henger fritt inne i brysthulen, de er kun festet ved lungeroten (hilus pulmonis). Lungeoverflaten er kledd med en tynn, gjennomsiktig hinne (pleura visceralis). Den går helt inn til lungeroten og brer seg derfra ut over innsiden av brystkassens vegg (pleura parietalis). På den måten blir lungene omgitt av en dobbel, sammenhengende hinne. Mellom de to hinnene er det fuktig, og de kan gli friksjonsfritt mot hverandre når lungene og brystkassen beveges. De tillater imidlertid bare forskyvninger sideveis; på grunn av adhesjonskreftene lar de seg ikke atskille. De bidrar dermed til å opprettholde et svakt undertrykk i brysthulen i forhold til atmosfæretrykket, slik at de elastiske lungene må følge med og utvide seg og alltid fylle hele rommet, uavhengig av brystkassens bevegelser, også når dens volum øker.

Med traktbryst menes en misdannelse hvor brystbeinet ligger dypere enn normalt, slik at avstanden mellom det og ryggsøylen blir mindre. Det motsatte kalles fuglebryst; da er brystbeinet mer fremstikkende enn vanlig. Ikke sjelden vil deformiteter av ryggsøylen (for eksempel skoliose) merkes på brystkassen som en asymmetri. I eldre tid var det vanlig å se ribbeina fortykket mot brusken, eller andre deformiteter som et uttrykk for alvorlig D-vitaminmangel («engelsk syke» eller rakitt).

• skjelettet
• knoklene