MR-undersøkelse

Magnetresonans har fått stor utbredelse og betydning innen moderne medisin. Teknologiske fremskritt bidrar til stadig forbedret kvalitet på undersøkelsene. MR kan gi et detaljert bilde av hvilken som helst del av kroppen. I utgangspunktet skiller MR bedre mellom forskjellige typer bløtvev enn computertomografi (CT) og ultralyd. MR har derfor fått spesielt stor anvendelse ved undersøkelse av sykdommer i hjernen og sentralnervesystemet, og ved utredninger av bevegelsesapparatet med muskler, sener, knokler og ledd.

Det er utviklet teknikker som reduserer problemene med å undersøke tarmene og hjertet på grunn av bevegelser. Dette har bidratt til at MR brukes svært mye også ved undersøkelse av organene i buk- og brysthulen. Hjertekontraksjoner og blodgjennomstrømning kan vises med dynamiske "filmsnutter", og blodårer og blodstrømshastigheter måles med stor nøyaktighet. MR har derfor i mange tilfeller erstattet invasiv angiografi.

Det at MR ikke medfører ioniserende stråling gjør at den er en foretrukket metode ved undersøkelse av barn. Men det er en ulempe at undersøkelsen er relativt tidkrevende og at pasienten må ligge absolutt stille under bildeopptaket. For barn under 5-6 år kan det derfor være nødvendig med narkose for å få gjennomført undersøkelsen.

Den kraftige magneten i en MR-skanner danner et magnetfelt som gjør at hydrogenatomene i kroppen ordnes parallelt med det ytre magnetfeltet. Når undersøkelsen starter sendes det en kortvarig elektrisk strømpuls gjennom snodde elektriske kabler i maskinen. Derved dannes et kortvarig magnetfelt i kroppen. Magnetfeltet har gradert styrke i tre plan noe som gjør at ethvert punkt kan lokaliseres eksakt i rommet. Deretter sendes pulser av radiobølger inn i kroppen via antenner (spoler) som slutter rundt kroppsdelen som undersøkes.

Radiobølgene gjør at hydrogenatomene mottar energi og slås ut av likevekt. Når radiosignalet slås av faller hydrogen atomene tilbake i likevekt. Energien som frigis fanges opp av antennene før de sendes tilbake til datamaskinen som radiosignaler. Det er disse signalene som til slutt danner MR-bildet. Kroppen består av rikelig med vann så gode signaler mottas fra hele kroppen. Men tiden som hydrogenatomene bruker på å nå likevekt etter en radiopuls varierer med sammensetningen av molekyler og vevsstrukturen til hydrogenatomene. Dette forklarer hvorfor de forskjellige vevene i kroppen har ulike signal karakteristika, og hvorfor sykt vev har andre MR-signaler enn friskt vev.

Pasienten ligger på et bevegelig bord som kjøres inn i en tunnelformet magnet etter at radiografen har plassert en radioantenne omkring den kroppsdelen som skal undersøkes. Hodet ligger innenfor eller utenfor åpningen alt etter hvilken del av kroppen som undersøkes. Bordet vil ikke røre seg under bildeopptaket. Pasienten har hele tiden kontakt med personalet som også overvåker direkte og via en TV-monitor. Noen ganger kjennes en viss varmefølelse under bildeopptaket, men ingen smerter eller ubehag. Vifter sørger for at lufta er godt sirkulert inne i tunnelen.

Maskinen gir fra seg kraftige bankelyder under opptaket så pasienten får øreklokker hvor man eventuelt får beroligende musikk eller mottar beskjeder. Noen ganger vil det bli gitt kontrastvæske gjennom en tynn venekanyle i armen, men dette blir man informert om på forhånd. En undersøkelse kan være overstått på 20 minutter eller vare lengre dersom den er mer omfattende.

Man vil få skriftlig instruksjon på forhånd. Generelt bør man unngå koffeinholdig drikke før man skal inn i maskinen, og også unngå å ha smykker eller metall på kroppen. Kredittkort vil bli avmagnetisert i magneten og blir derfor tatt hånd om og låst inn i et eget skap. Det kan være relevant å ta med seg tidligere røntgen-, CT- eller MR-undersøkelser, hvis disse er tilgjengelig på en CD. En MR-undersøkelse er en sikker og ufarlig undersøkelse, men på forhånd skal man opplyse om eventuell diabetes, nyresykdom eller graviditet. Det er også viktig å opplyse om pacemaker, implantater og klips av metall, piercing eller kobberspiral. Hvis man plages med klaustrofobi kan man få noe beroligende på forhånd.

Den østerrikske fysikeren Wolfgang Pauli (1900–58) var den første som observerte atomkjerners magnetiske moment i 1924. Fysikerne Felix Block (1905–83) og Edward Purcell (1912–97) fikk Nobelprisen i fysikk 1952 for sitt arbeid med måling av kjernemagnetisk resonans og definisjon av begrepet kjernespinn.

Magnetresonans ble først benyttet til kjemisk analyse og strukturbestemmelse, kjernemagnetisk resonansspektroskopi. Magnetresonanssignaler fra dyr ble første gang målt i 1967, og metoden ble foreslått brukt til diagnostikk av sykdom hos mennesker. Først i 1973 lyktes det den amerikanske kjemikeren og informasjonsviteren Paul C. Lauterbur (1929-2007) å danne bilder ved hjelp av magnetresonanssignaler, og i 1976 ble de første magnetresonansbildene av levende mennesker publisert av den britiske fysikeren Sir Peter Mansfield (1933-2017).

• radiologi
• røntgenundersøkelse
• MRCP