meticillinresistens

Meticillinresistens kodes av et såkalt hoppegen (transposonmediert) som kan overføres fra en stafylokokkbakterie til en annen, og gir en forandring i selve arvestoffet. Det fører til at proteinet som beta-laktam-antibiotika må binde seg til for å virke, blir forandret.

Mest kjent og fryktet er meticillinresistens hos gule stafylokokker (Staphylococcus aureus), forkortet MRSA. Gule stafylokokker er en svært utbredt bakterietype og det er derfor spesielt alvorlig når den forandres slik at ingen antibiotika av typen beta-laktam-antibiotika (penicilliner, cefalosporiner og monobaktamer) virker mot den.

Andre bakterier, for eksempel hvite stafylokokker, er ofte meticillinresistente ved ulike mekanismer. De er imidlertid vanligvis en del av normalfloraen og er derfor ikke så alvorlige.

Meticillinresistens hos gule stafylokokker kan behandles med antibiotika (vancomycin) som må tas intravenøst. Behandlingen kan ta lang tid. Ved bærertilstand må man oftest vente til koloniseringen går over av seg selv.

Meticillinresistens hos gule stafylokokker påfører helsevesenet store utgifter, fordi alle personer med bekreftet eller mistenkt resistens må isoleres så lenge de er innlagt i eller arbeider ved en institusjon.

For å kartlegge hvilke personer som har slik resistens, blir det ved hvert nyoppstått tilfelle utført screening av store grupper pasienter, helsepersonell og andre kontaktpersoner. Ved screening tas det prøve fra personens nese og fra perineum, «mellomkjøttet». Screening gjøres også av alt helsepersonell som har oppholdt seg i høyendemiske områder for MRSA i mer enn to uker og av pasienter som har vært i helseinstitusjoner i utlandet.

• MRSA
• antibiotikaresistens