antibiotikaresistens

Antibiotikaresistens forekommer naturlig hos bakterier hvis bakterien mangler angrepsmålet for antibiotikumet. Slik naturlig resistens har alltid forekommet hos bakterier, og er ikke noe nytt.

Derimot er det nytt at stadig flere bakterier blir resistente og at mange av dem blir resistente mot flere ulike antibiotika (multiresistens). Overforbruk og uriktig bruk av antibiotika kan føre til utvikling av resistente bakterier. Når en bakterie som i utgangspunktet ikke er resistent mot et antibiotikum utvikler resistens, kalles det ervervet resistens.

Bakteriene kan utvikle resistens ved at det skjer en forandring i arvestoffet, en såkalt mutasjon. Da skjer det en endring i et gen som gjør bakterien motstandsdyktig. Disse genene kalles resistensgener.

Bakterier kan få overført resistensgener fra andre bakterier som allerede er motstandsdyktige. Dette kalles horisontal genoverføring. Opptak av fremmed DNA foregår på tre måter:

• Transduksjon, hvor bakteriofager eller bakterievirus overfører resistensgener.
• Transformasjon, hvor bakterien tar opp fritt DNA.
• Konjugasjon, hvor resistensgener overføres ved celle-til-celle-kontakt, altså når celler i en bakterie kommer i kontakt med celler hos en annen bakterie.

Hvis bakterien utsettes for det middelet den er resistent mot, så vil den ha en fordel. Den vil få flere avkom enn ikke-resistente bakterier, og egenskapen vil spre seg hurtig.

Bakterier som er resistente mot to eller flere typer antibiotika kalles multiresistente. Slike multiresistente bakterier kalles ofte «sykehusbakterier» da det er vanlig at de utvikler resistens mot flere typer antibiotika i sykehusmiljøer. De omfatter blant annet meticillinresistente gule stafylokokker, (MRSA), bakterier som bærer såkalte ekstendert spektrum betalaktamase (ESBL) og vancomycinresistente enterokokker (VRE).

Den viktigste årsaken til antibiotikaresistens er overbruk av antibiotika hos mennesker og dyr. Ukritisk bruk av antibiotika er et stort problem. For å forhindre eller utsette resistensutviklingen er det viktig at antibiotika kun blir brukt når det er nødvendig.

Når bakterier er blitt resistente, kan videre spredning skje

• gjennom kontakt mellom mennesker
• gjennom kontakt mellom mennesker og dyr
• til mennesker fra vann, mat og miljøet for øvrig
• gjennom internasjonal reisevirksomhet og handel med matvarer som bidrar til spredning av antibiotikaresistente bakterier

Antibiotikaresistente bakterier vil ofte etablere seg i den normale bakteriefloraen, for eksempel i tarmen (tarmflora). Personen blir da bærer av antibiotikaresistente bakterier. Bærere blir oftest ikke syke, men de kan bidra til spredning av antibiotikaresistente bakterier til andre.

Resistens er en global utfordring og kan føre til at infeksjoner blir mer langvarige, alvorlige og også dødelige. Utvikling av nye antibiotika har nærmest stoppet opp de siste 30 årene. Derfor er det få behandlingsalternativ når kjente antibiotika ikke virker. Når stadig flere bakterier utvikler resistens mot stadig flere antibiotika, øker det risikoen for at vi i fremtiden står uten livreddende behandling ved noen infeksjoner. Det betyr at bakterieinfeksjoner som i dag anses som ufarlige, kan bli svært vanskelige å behandle og i noen tilfeller livstruende.

En framtid uten effektive antibiotika er også en trussel mot moderne medisin. Blant annet vil en rekke kirurgiske inngrep, kreftbehandling og transplantasjoner bli vanskelig eller umulig å gjennomføre dersom sykehusene ikke kan tilby effektiv infeksjonsbehandling.

Internasjonalt blir det rapportert stadig flere tilfeller der pasienter har en infeksjon med bakterier som er motstandsdyktige mot alle tilgjengelige antibiotika. Dette gjelder også i Europa. Det fryktes at slike bakterier skal få fotfeste, særlig i helsetjenesten.

Heldigvis er situasjonen i Norge mer gunstig enn i de fleste andre land, men økt antibiotikabruk, reisevirksomhet, import av mat og spredning av resistente bakterier i matproduksjonen og miljø kan endre situasjonen.

Antibiotikaresistens er et globalt problem. I Norge har regjeringen innført en egen handlingsplan mot antibiotikaresistens, med mål om at bruken av antibiotika skal reduseres med 20 prosent innen 2022. Hvis verdenssamfunnet skal kunne møte denne utfordringen er det helt nødvendig med internasjonalt samarbeid. Det er helt essensielt at antibiotikabruken reduseres, først og fremst hos mennesker og dyr, men også i miljøet forøvrig.

Antibiotika mot bakterielle infeksjoner virker ikke på virus. Legemidler mot bakterier blir altfor ofte brukt som behandling ved infeksjoner som oftest skyldes virus, som forkjølelse, ørebetennelse, bihulebetennelse, halsbetennelse og noen andre luftveisinfeksjoner. På slike infeksjoner har antibiotika ingen effekt. De fører heller ikke til lindring av plagene. Mange bakterielle infeksjoner går oftest over av seg selv og krever ikke behandling med antibiotika.

Forskning har vist at bruk av bredspektrede antibiotika, som er effektive mot mange ulike bakterier, gir mest resistens. Slike typer antibiotika skrives ut alt for ofte, og bidrar til den uheldige utviklingen. Man bør derfor velge smalspektrede framfor bredspektrede antibiotika, altså medisiner som er effektive mot et fåtall bakteriearter framfor mot mange ulike bakteriearter.

Et annet viktig tiltak er å begrense spredning av antibiotikaresistente bakterier. I helsevesenet gjøres dette gjennom utstrakt testing av personer som har vært på sykehus i land med høy forekomst av resistente bakterier. Når en person har fått påvist resistente bakterier, for eksempel MRSA, har sykehusene strenge rutiner for å begrense spredning.

Antibiotikaresistens er allerede i dag et problem innen helsevesenet. En infeksjon med antibiotikaresistente bakterier fører ofte til at det tar lengre tid for den enkelte pasient å bli frisk. Det kan føre til forlenget opphold i sykehus, og resultere i behandling med mindre effektive og ofte dyrere medikamenter enn vanlig.

I Norge har vi så langt klart å kontrollere forekomsten av antibiotikaresistens ved iherdige og omfattende smitteverntiltak i helseinstitusjoner. I fremtiden kan smittepresset etter hvert blir så stort at tiltakene ikke lenger er effektive.

Alle som har vært innlagt i sykehus utenfor Norden i løpet av de siste tolv månedene må testes om de er smittet med resistente bakterier før de får arbeide på eller legges inn på sykehus i Norge. MRSA er for eksempel veldig vanlig på sykehus utenfor Norden. Også helsepersonell som har jobbet i sykehus utenfor Norden må testes for smitte før de igjen kan begynne å arbeide i Norge.

Overvåking av antibiotikaresistens er nødvendig dersom helsetjenesten også i fremtiden skal kunne levere medisinsk behandling på en trygg måte. I Norge overvåkes antibiotikaresistens på flere måter:

Norsk overvåkingssystem for antibiotikaresistens hos mikrober (NORM) er et nasjonalt helseregister som overvåker resistens mot antibiotika i bakterier hos syke personer. Registeret rapporterer om forbruk av antibiotika og overvåker resistens hos de viktigste sykdomsfremkallende bakteriene hos mennesker.

Norsk overvåkingssystem for antibiotikaresistens hos mikrober – veterinærmedisin (NORM-VET) overvåker forekomsten av antibiotikaresistens blant bakterier fra dyr, fôr og næringsmidler i Norge.

Meldingssystem for smittsomme sykdommer (MSIS) overvåker et utvalg av infeksjoner forårsaket av resistente mikrober.

Hvis vi klarer å redusere bruken, er det grunn til å tro at de medikamentene vi har tilgjengelige i dag, også vil være nyttige i fremtiden. Men dette alene er ikke nok. Det er også helt nødvendig med forskning for å utvikle nye typer antibiotika.

For at dette skal lykkes, må vi finne angrepsmål hos bakteriene som ikke vil skade oss mennesker. Her er alle funksjoner som er ulike hos mennesker og mikrober interessante. For eksempel forskes det nå på transporten av lipopolysakkarider til overflaten hos gramnegative bakterier, antimikrobielle peptider og måter for å gjøre nåværende antibiotika mer effektive. I løpet av de siste 20 årene har også kunnskapen om bakterier økt. Blant annet vet vi nå at bakterier foretrekker å leve sammen i fellesskap. Disse små «bakteriebyene» kalles biofilmer. Disse kan også være interessante angrepsmål. Et slikt mål kan for eksempel være matrix, slimet som bakteriene fester seg til hverandre med i biofilmer.

Foruten utvikling av nye medisiner må vi også se på alternativer til antibiotika. En viktig faktor i kampen mot antibiotikaresistente bakterier er å unngå å bli syk. Da vil utvikling av vaksiner, immunstimulering og ivaretagelse av mikrobiomet være viktige brikker.

De aller fleste bakterielle infeksjonene er også forårsaket av bakterier som lever i en biofilm. Dersom vi kan forhindre at bakteriene fester seg til overflater, for eksempel katetre, vil vi også kunne forhindre at de forårsaker en infeksjon. Et annet alternativ er å bruke bakteriespisende virus, såkalte bakteriofager, mot bakterielle infeksjoner.

• bakterier
• antibiotika
• multiresistente bakterier
• MRSA
• biofilm
• bakteriofag