antibiotikaresistens

Resistens finnes naturlig hos bakterier, men forskning viser at utvikling og spredning av antibiotikaresistens har skjedd raskere enn normalt etter at man begynte å ta i bruk antibiotika for å behandle infeksjoner. På 1940-tallet ble sulfapreparater tatt i bruk i infeksjonsmedisin, men etter hvert utviklet bakteriene sulfaresistens.

Ikke lenge etter at penicillin ble tatt allment i bruk på 1950-tallet, fant man penicillinresistente bakteriestammer. Dette problemet ble løst ved å utvikle og bruke nye typer antimikrobielle legemidler. Fra 1980-tallet og frem til i dag har man imidlertid sett en stabil økning av resistente sykdomsfremkallende mikroorganismer, inkludert hele stammer med multiresistente bakterier. WHO anslår derfor at antimikrobiell resistens er et av de største problemene i globale helsespørsmål.

Antibiotikaresistens forekommer naturlig hos bakterier hvis bakterien mangler angrepsmålet for antibiotikumet. Slik naturlig resistens har alltid forekommet hos bakterier, og er ikke noe nytt.

Derimot er det nytt at stadig flere bakterier blir resistente og at mange av dem blir resistente mot flere ulike antibiotika (multiresistens). Overforbruk og uriktig bruk av antibiotika kan føre til utvikling av resistente bakterier. Når en bakterie som i utgangspunktet ikke er resistent mot et antibiotikum utvikler resistens, kalles det ervervet resistens.

Det er flere nye egenskaper og forhold som kan gjøre en bakterie resistent mot et antibiotikum.

Den viktigste årsaken til antibiotikaresistens er overforbruk av antibiotika hos mennesker og dyr. Ukritisk bruk av antibiotika er et stort problem. For å forhindre eller utsette resistensutviklingen er det viktig at antibiotika kun blir brukt når det er nødvendig og at typen antibiotika man velger er så spesifikk som mulig.

For å undersøke om en bakterie er antibiotikaresistent må bakterien identifiseres, og det gjøres en såkalt resistensbestemmelse. Dette er et viktig steg i å velge riktig behandling. Resistente bakterier kan overføres fra menneske til menneske, fra dyr til mennesker og fra mat, drikke og miljøet. Spesielt reising over lange avstander gjør bakterier i stand til å spre seg i mye større grad enn før.

Antibiotikaresistente bakterier vil ofte etablere seg i den normale bakteriefloraen, for eksempel i tarmen (tarmflora). Personen blir da bærer av antibiotikaresistente bakterier. Bærere blir oftest ikke syke, men de kan bidra til spredning av antibiotikaresistente bakterier til andre.

Antibiotikaresistens er en global utfordring som tar mange liv. I Europa er det 33 000 mennesker som dør som følge av antibiotikaresistente bakterier hvert år. På verdensbasis er forekomsten av antibiotikaresistens økende, og stadig flere infeksjoner blir vanskeligere eller umulig å behandle. Dette gjelder blant annet sykdommer som tuberkulose, lungebetennelse, blodforgiftning, gonoré og matbårne infeksjoner.

Internasjonalt blir det rapportert stadig flere tilfeller der pasienter har en infeksjon med bakterier som er motstandsdyktige mot alle tilgjengelige antibiotika. Dette gjelder også i Europa. Det fryktes at slike bakterier skal få fotfeste, særlig i helsetjenesten.

Situasjonen i Norge er mer gunstig enn i de fleste andre land, men økt antibiotikabruk, reisevirksomhet, import av mat og spredning av resistente bakterier i matproduksjonen og miljø kan endre situasjonen.

Bakterier som er resistente mot to eller flere typer antibiotika kalles multiresistente. Slike multiresistente bakterier kalles ofte «sykehusbakterier» da det er vanlig at de utvikler resistens mot flere typer antibiotika i sykehusmiljøer. De omfatter blant annet meticillinresistente gule stafylokokker, (MRSA), bakterier som bærer såkalte ekstendert spektrum betalaktamase (ESBL) og vancomycinresistente enterokokker (VRE).

I tillegg til bakterier er det andre sykdomsfremkallende mikroorganismer som over tid har utviklet antimikrobiell multiresistens. Dette gjelder blant annet soppen Candida med undertyper, hiv og malariaparasitten Plasmodium.

For å motvirke videre resistens utarbeides det internasjonale og nasjonale overvåkningssystemer, handlingsplaner og behandlingsprogrammer. For malaria og HIV anbefaler Verdens Helseorganisasjon (WHO) for eksempel at når resistensnivåer når ti prosent bør man endre nasjonal behandlingsstrategi. Når det gjelder Candida er det spesielt viktig å nøyaktig identifisere soppen, og gi behandling på bakgrunn av resistensbestemmelse.

Antibiotikaresistens er et globalt problem og det har aldri forekommet så høye nivåer av antibiotikaresistens som det gjør i dag. WHO utviklet i 2015 en global plan mot antibiotikaresistens som inneholder krav til medlemsland om å utvikle nasjonale tiltak. I Norge har regjeringen innført en egen handlingsplan mot antibiotikaresistens, med mål om at bruken av antibiotika skal reduseres med 20 prosent innen 2022. Hvis verdenssamfunnet skal kunne møte denne utfordringen er det helt nødvendig med internasjonalt samarbeid.

Det er helt essensielt at antibiotikabruken reduseres, først og fremst hos mennesker og dyr, men også i miljøet forøvrig. Unødig bruk av antibiotika inkluderer både feil- og overforbruk. Antibiotika mot bakterielle infeksjoner virker ikke på virus. Legemidler mot bakterier blir altfor ofte brukt som behandling ved infeksjoner som oftest skyldes virus, som forkjølelse, ørebetennelse, bihulebetennelse, halsbetennelse og noen andre luftveisinfeksjoner. På slike infeksjoner har antibiotika ingen effekt. De lindrer heller ikke plagene. Mange bakterielle infeksjoner går oftest over av seg selv og krever ikke behandling med antibiotika.

Man bør også begrense bruk av bredspektrede antibiotika, som er effektive mot mange ulike bakterier, og gir mest resistens. Slike typer antibiotika skrives ut alt for ofte, og bidrar til den uheldige utviklingen. Man bør derfor velge smalspektrede framfor bredspektrede antibiotika, altså medisiner som er effektive mot et fåtall bakteriearter framfor mot mange ulike bakteriearter.

Det å forhindre at infeksjoner oppstår og spres er et viktig tiltak for å forebygge utvikling og spredning av antibiotikaresistens. Dette kan oppnås ved god hygiene og smittevern.

Antibiotikaresistens er allerede i dag et problem innen helsevesenet. En infeksjon med antibiotikaresistente bakterier fører ofte til at det tar lengre tid for den enkelte pasient å bli frisk. Det kan føre til forlenget opphold i sykehus, og kreve behandling med mindre effektive og ofte dyrere legemidler enn vanlig.

I Norge har vi så langt klart å kontrollere forekomsten av antibiotikaresistens ved iherdige og omfattende smitteverntiltak i helseinstitusjoner. I fremtiden kan smittepresset etter hvert bli så stort at tiltakene ikke lenger er effektive.

Alle som har vært innlagt i sykehus utenfor Norden i løpet av de siste tolv månedene må testes om de er smittet med resistente bakterier før de får arbeide på eller legges inn på sykehus i Norge. MRSA er for eksempel veldig vanlig på sykehus utenfor Norden. Også helsepersonell som har jobbet i sykehus utenfor Norden må testes for smitte før de igjen kan begynne å arbeide i Norge.

Overvåking av antibiotikaresistens er nødvendig dersom helsetjenesten også i fremtiden skal kunne levere medisinsk behandling på en trygg måte. I Norge overvåkes antibiotikaresistens på flere måter:

NORM og NORM-VET (norsk overvåkingssystem for antibiotikaresistens hos mikroorganismer og dens tilsvarende for veterinærmedisin) er nasjonale helseregistre som overvåker resistens mot antibiotika i bakterier hos mennesker, dyr, fôr og næringsmidler i Norge. Registeret rapporterer om forbruk av antibiotika og overvåker resistens hos de viktigste sykdomsfremkallende bakteriene hos mennesker.

Meldingssystem for smittsomme sykdommer (MSIS) overvåker et utvalg av infeksjoner forårsaket av resistente mikrober.

Hvis vi klarer å redusere bruken, er det grunn til å tro at de medikamentene vi har tilgjengelige i dag, også vil være nyttige i fremtiden. Men dette alene er ikke nok. Det er også helt nødvendig med forskning for å utvikle nye typer antibiotika.

For at dette skal lykkes, må vi finne angrepsmål hos bakteriene som ikke vil skade oss mennesker. Her er alle funksjoner som er ulike hos mennesker og mikrober interessante. For eksempel forskes det nå på transporten av lipopolysakkarider til overflaten hos gramnegative bakterier, antimikrobielle peptider og måter for å gjøre nåværende antibiotika mer effektive.

I løpet av de siste 20 årene har også kunnskapen om bakterier økt. Blant annet vet vi nå at bakterier foretrekker å leve sammen i fellesskap. Disse små «bakteriebyene» kalles biofilmer. Disse kan også være interessante angrepsmål. Et slikt mål kan for eksempel være matrix, slimet som bakteriene fester seg til hverandre med i biofilmer.

Foruten utvikling av nye medisiner må vi også se på alternativer til antibiotika. En viktig faktor i kampen mot antibiotikaresistente bakterier er å unngå å bli syk. Da vil utvikling av vaksiner, immunstimulering og ivaretagelse av mikrobiomet være viktige brikker.

De aller fleste bakterielle infeksjonene er også forårsaket av bakterier som lever i en biofilm. Dersom vi kan forhindre at bakteriene fester seg til overflater, for eksempel katetre, vil vi også kunne forhindre at de forårsaker en infeksjon. Et annet alternativ er å bruke bakteriespisende virus, såkalte bakteriofager, mot bakterielle infeksjoner.

• bakterier
• antibiotika
• multiresistente bakterier
• MRSA
• biofilm
• bakteriofag

• Cassini A, Högberg LD, Plachouras D et al. Attributable deaths and disability-adjusted life-years caused by infections with antibiotic-resistant bacteria in the EU and the European Economic Area in 2015: a population-level modelling analysis. Lancet Infect Dis 2019; 19: 56–66.
• Ponnu Padiyara, Hajime Inoue and Marc Sprenger. 2018. Global Governance Mechanisms to Address Antimicrobial Resistance Infectious Diseases: Research and Treatment Volume 11: 1–4