Antibiotikaresistens er bakteriers evne til å motstå effekten av antibiotika. Oppdagelsen av antibiotika er en av vår tids viktigste medisinske funn og har sammen med økt velstand gitt store forbedringer i folkehelse og levealder. Stadig flere bakterier er nå i ferd med å bli motstandsdyktige, resistente, mot de antibiotika vi har til rådighet. Det betyr at bakteriene har klart å endre seg slik at antibiotikumet har mistet sin effekt og ikke lenger dreper eller hemmer bakteriene. Antibiotikaresistens er nå et alvorlig problem som sprer seg raskt og som er en stor utfordring for helsevesenet.

Tilsvarende som for antibiotikaresistens hos bakterier, kan også sopp, virus og parasitter utvikle resistens mot henholdsvis antimykotika, antiviralia og antiprotozoale legemidler.

Resistens er en global utfordring og kan føre til at infeksjoner blir mer langvarige, alvorlige og dødelige. Utvikling av nye antibiotika har nærmest stoppet opp de siste 30 årene. Derfor er det få behandlingsalternativer når kjente antibiotika ikke virker. Risikoen for at vi i fremtiden står uten livreddende behandling ved noen infeksjoner øker. Det betyr at bakterieinfeksjoner som i dag anses som ufarlige, kan bli svært vanskelige å behandle og i noen tilfeller livstruende.

En framtid uten effektive antibiotika er også en trussel mot moderne medisin. En rekke kirurgiske inngrep, kreftbehandling og transplantasjoner vil bli vanskelig eller umulig å gjennomføre dersom sykehusene ikke kan tilby effektiv infeksjonsbehandling.

Årsaker til antibiotikaresistens

Den viktigste årsaken til antibiotikaresistens er overforbruk av antibiotika hos mennesker og dyr. Ukritisk bruk av antibiotika er et stort problem. For å forhindre eller utsette resistensutviklingen er det viktig at antibiotika kun blir brukt når det er nødvendig, og at typen antibiotika man velger er så spesifikk som mulig (smalspektret antibiotika).

For å undersøke om en bakterie er antibiotikaresistent må bakterien identifiseres, og det gjøres en såkalt resistensbestemmelse. Dette er et viktig steg i å velge riktig behandling. Resistente bakterier kan overføres fra menneske til menneske, fra dyr til mennesker og fra mat, drikke og miljøet. Spesielt reising over lange avstander gjør bakterier i stand til å spre seg i mye større grad enn før.

Antibiotikaresistente bakterier vil ofte etablere seg i den normale bakteriefloraen, for eksempel i tarmen (tarmflora). Personen blir da bærer av antibiotikaresistente bakterier. Bærere blir oftest ikke syke, men de kan bidra til spredning av antibiotikaresistente bakterier til andre.

Forekomst og utbredelse

Antibiotikaresistens er en global utfordring som tar mange liv. I Europa dør anslagsvis 33 000 mennesker som følge av antibiotikaresistente bakterier hvert år. På verdensbasis er forekomsten av antibiotikaresistens økende, og stadig flere infeksjoner blir vanskeligere eller umulig å behandle. Dette gjelder blant annet sykdommer som tuberkulose, lungebetennelse, blodforgiftning, gonoré og matbårne infeksjoner.

Internasjonalt blir det rapportert stadig flere tilfeller der pasienter har en infeksjon med bakterier som er motstandsdyktige mot alle tilgjengelige antibiotika. Dette gjelder også i Europa. Det fryktes at slike bakterier skal få fotfeste, særlig i helsetjenesten.

Situasjonen i Norge er mer gunstig enn i de fleste andre land, men økt antibiotikabruk, reisevirksomhet, import av mat og spredning av resistente bakterier i matproduksjonen og miljø kan endre situasjonen.

Historikk

Resistens finnes naturlig hos bakterier, men utvikling og spredning av antibiotikaresistens har skjedd raskere enn normalt etter at man begynte å ta i bruk antibiotika for å behandle infeksjoner. På 1940-tallet ble sulfapreparater tatt i bruk i infeksjonsmedisin, men etter hvert utviklet bakteriene resistens mot sulfapreparatene.

Ikke lenge etter at penicillin ble tatt allment i bruk på 1950-tallet, fant man penicillinresistente bakteriestammer. Dette problemet ble løst ved å utvikle og bruke nye typer antimikrobielle legemidler. Fra 1980-tallet og frem til i dag har man imidlertid sett en stabil økning av resistente sykdomsfremkallende mikroorganismer, inkludert hele stammer med multiresistente bakterier. Verdens helseorganisasjon (WHO) anslår derfor at antimikrobiell resistens er et av de største problemene i globale helsespørsmål.

Naturlig og ervervet resistens

Antibiotikaresistens forekommer naturlig hos bakterier hvis bakterien mangler angrepsmålet for antibiotikumet. Slik naturlig resistens har alltid forekommet hos bakterier, og er ikke noe nytt.

Derimot er det nytt at stadig flere bakterier blir resistente og at mange av dem blir resistente mot flere ulike antibiotika (multiresistens). Overforbruk og uriktig bruk av antibiotika kan føre til utvikling av resistente bakterier. Når en bakterie som i utgangspunktet ikke er resistent mot et antibiotikum utvikler resistens, kalles det ervervet resistens.

Utvikling og spredning av antibiotikaresistens

Det er flere nye egenskaper og forhold som kan gjøre en bakterie resistent mot et antibiotikum.

Inaktivering av virkestoffet

Bakterien kan ødelegge eller endre antibiotikumet slik at det ikke lenger fungerer. Dette skjer ved at enzymer produsert av bakterien bryter ned antibiotikumet.

Fjerne antibiotika fra bakterien

Bakteriene kan pumpe antibiotika ut av bakteriecellen. På den måten blir det for lite antibiotika igjen inni bakterien til å hemme veksten eller drepe bakterien.

Forhindre at antibiotika slipper inn i bakteriecellen

Bakteriene kan forhindre antibiotikumet i å trenge inn i bakteriecellen. Dette gjør at middelet ikke når angrepsmålet. Bakteriene gjør dette ved å gjøre cellemembranen mindre gjennomtrengelig for antibiotikumet, eller ved å endre celleveggen.

Endre angrepsmålet for antibiotikumet

Hvert antibiotikum vil angripe et spesifikt molekyl i en bakterie, for eksempel et protein eller DNA/RNA. I utviklingen av resistens kan bakterien lage nye eller øke antallet målmolekyler slik at antibiotika bindes svakere til målmolekylet.

Bakteriene kan utvikle disse motstandsdyktige egenskapene ved at det skjer en forandring i arvestoffet, en mutasjon. Da skjer det en endring i et gen som endrer bakteriens egenskaper og gjør bakterien motstandsdyktig. Disse genene kalles resistensgener. Bakterier kan få overført resistensgener fra andre bakterier som allerede er motstandsdyktige. Dette kalles horisontal genoverføring. Opptak av fremmed DNA foregår på tre måter:

  • Transduksjon: bakteriofager eller bakterievirus overfører resistensgener
  • Transformasjon: bakterien tar opp fritt DNA
  • Konjugasjon: resistensgener overføres ved celle-til-celle-kontakt, altså når celler i en bakterie kommer i kontakt med celler hos en annen bakterie. Resistensgenene kommer i form av plasmider, som er sirkulære, enkeltstående pakker med små mengder DNA.

Hvis bakterien utsettes for det middelet den er resistent mot, vil den ha en fordel. Den vil få flere avkom enn ikke-resistente bakterier, og egenskapen vil spre seg hurtig.

Multiresistens

MRSA
MRSA (lilla) skannet med elektronmikroskop.
National Institute of Allergy and Infectious Diseases, NIH.
Lisens: CC BY NC 2.0

Bakterier som er resistente mot to eller flere typer antibiotika kalles multiresistente. Slike multiresistente bakterier kalles ofte «sykehusbakterier» da det er vanlig at de utvikler resistens mot flere typer antibiotika i sykehusmiljøer. De omfatter blant annet:

  • meticillinresistente gule stafylokokker (MRSA)
  • bakterier som bærer såkalte ekstendert spektrum betalaktamase (ESBL)
  • vancomycinresistente enterokokker (VRE)

I tillegg til bakterier er det andre sykdomsfremkallende mikroorganismer som over tid har utviklet antimikrobiell multiresistens. Dette gjelder blant annet soppen Candida med undertyper, hiv og malariaparasitten Plasmodium.

For å motvirke videre resistens utarbeides det internasjonale og nasjonale overvåkningssystemer, handlingsplaner og behandlingsprogrammer. For malaria og hiv anbefaler Verdens Helseorganisasjon (WHO) for eksempel at når resistensnivåer når ti prosent, bør man endre den nasjonale behandlingsstrategien. Når det gjelder Candida er det spesielt viktig å nøyaktig identifisere soppen, og gi behandling på bakgrunn av resistensbestemmelse.

Forebygging

Antibiotikaresistens er et globalt problem og det har aldri forekommet så høye nivåer av antibiotikaresistens som det gjør i dag. Verdens helseorganisasjon utviklet i 2015 en global plan mot antibiotikaresistens som inneholder krav til medlemsland om å utvikle nasjonale tiltak. Hvis verdenssamfunnet skal kunne møte denne utfordringen er det helt nødvendig med internasjonalt samarbeid.

Det er helt essensielt at antibiotikabruken reduseres, først og fremst hos mennesker og dyr, men også i miljøet for øvrig. Unødig bruk av antibiotika inkluderer både feil- og overforbruk. Antibiotika virker bare mot bakterielle infeksjoner, ikke mot virusinfeksjoner. Legemidler mot bakterier blir altfor ofte brukt som behandling ved infeksjoner som oftest skyldes virus, som forkjølelse, ørebetennelse, bihulebetennelse, halsbetennelse og noen andre luftveisinfeksjoner. På slike infeksjoner har antibiotika ingen effekt. Mange bakterielle infeksjoner går oftest over av seg selv og krever heller ikke behandling med antibiotika.

Man bør også begrense bruk av bredspektrede antibiotika, som er effektive mot mange ulike bakterier, og gir mest resistens. Slike typer antibiotika skrives ut alt for ofte, og bidrar til den uheldige utviklingen. Man bør derfor velge smalspektrede framfor bredspektrede antibiotika.

Det å forhindre at infeksjoner oppstår og spres er et viktig tiltak for å forebygge utvikling og spredning av antibiotikaresistens. Dette kan oppnås ved god hygiene og smittevern.

Antibiotikaresistens i helsevesenet i dag

Antibiotikaresistens er allerede i dag et problem innen helsevesenet. En infeksjon med antibiotikaresistente bakterier fører ofte til at det tar lengre tid for den enkelte pasient å bli frisk. Det kan føre til forlenget opphold i sykehus, og kreve behandling med mindre effektive og ofte dyrere legemidler enn vanlig.

I Norge har vi så langt klart å kontrollere forekomsten av antibiotikaresistens ved iherdige og omfattende smitteverntiltak i helseinstitusjoner. I fremtiden kan smittepresset etter hvert bli så stort at tiltakene ikke lenger er effektive.

Alle som har vært innlagt i sykehus utenfor Norden i løpet av de siste tolv månedene må testes for om de er smittet med resistente bakterier før de får arbeide på eller legges inn på sykehus i Norge. MRSA er for eksempel veldig vanlig på sykehus utenfor Norden. Også helsepersonell som har jobbet i sykehus utenfor Norden må testes for smitte før de igjen kan begynne å arbeide i Norge.

Overvåking av resistens i Norge

Overvåking av antibiotikaresistens er nødvendig dersom helsetjenesten også i fremtiden skal kunne levere medisinsk behandling på en trygg måte. I Norge overvåkes antibiotikaresistens på flere måter:

NORM og NORM-VET (norsk overvåkingssystem for antibiotikaresistens hos mikroorganismer og dens tilsvarende for veterinærmedisin) er nasjonale helseregistre som overvåker resistens mot antibiotika i bakterier hos mennesker, dyr, fôr og næringsmidler i Norge. Registeret rapporterer om forbruk av antibiotika og overvåker resistens hos de viktigste sykdomsfremkallende bakteriene hos mennesker.

Meldingssystem for smittsomme sykdommer (MSIS) overvåker et utvalg av infeksjoner forårsaket av resistente mikrober.

Utvikling av nye antibiotika

Hvis vi klarer å redusere bruken, er det grunn til å tro at de medikamentene vi har tilgjengelige i dag også vil være nyttige i fremtiden. Men dette alene er ikke nok. Det er også helt nødvendig med forskning for å utvikle nye typer antibiotika.

For at dette skal lykkes, må vi finne angrepsmål hos bakteriene som ikke vil skade oss mennesker. Her er alle funksjoner som er ulike hos mennesker og mikrober interessante. For eksempel forskes det nå på transporten av lipopolysakkarider til overflaten hos gramnegative bakterier, antimikrobielle peptider og måter for å gjøre nåværende antibiotika mer effektive.

I løpet av de siste 20 årene har også kunnskapen om bakterier økt. Blant annet vet vi nå at bakterier foretrekker å leve sammen i fellesskap. Disse små «bakteriebyene» kalles biofilmer. Disse kan også være interessante angrepsmål. Et slikt mål kan for eksempel være matrix, slimet som bakteriene fester seg til hverandre med i biofilmer.

Alternativer til antibiotika

Biofilm
Biofilm dannet av en koloni med bakterien Pseudomonas aeruginosa.
Av .
Lisens: CC BY NC 2.0

Foruten utvikling av nye medisiner må vi også se på alternativer til antibiotika. En viktig faktor i kampen mot antibiotikaresistente bakterier er å unngå å bli syk. Da vil utvikling av vaksiner, immunstimulering og ivaretagelse av mikrobiomet være viktige brikker.

De aller fleste bakterielle infeksjonene er også forårsaket av bakterier som lever i en biofilm. Dersom vi kan forhindre at bakteriene fester seg til overflater, for eksempel katetre, vil vi også kunne forhindre at de forårsaker en infeksjon. Et annet alternativ er å bruke bakteriespisende virus, såkalte bakteriofager, mot bakterielle infeksjoner.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Litteratur

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg