Penicillin, antibiotikum (se antibiotika) som dannes av to arter av soppslekten Penicillium (penselmuggsopp): P. chrysogenum og P. notatum.

Penicillin griper inn i bakterienes oppbygging av nytt celleveggmateriale, slik at bakteriene sprenges og dør i løpet av noen delinger. Stoffet er derfor bare virksomt mot bakterier under deling, og det bør vanligvis ikke brukes sammen med andre antibiotika (f.eks. tetrasykliner) som hindrer bakterier i å dele seg.

Penicillin kan fremstilles syntetisk, men de enorme mengdene som brukes, produseres fortsatt ved dyrking av soppene i et næringssubstrat. Den kjemiske kjernen i penicillinmolekylet er 6-aminopenicillansyre. Til denne kjernen kan det være knyttet forskjellige sidekjerner som gir penicillinet spesielle egenskaper, og ved å tilsette dyrkningsvæsken bestemte stoffer kan man få soppene til å produsere særlig store mengder av en ønsket penicillintype. Man kan også forandre penicillinmolekylet med kjemiske og enzymatiske metoder og på denne måten bygge opp semisyntetiske (halvsyntetiske) penicilliner med spesielle egenskaper.

Det finnes forskjellige penicillintyper. De penicillinaseømfintlige typene som først ble utviklet, betegnes med bokstaver. G-penicillin (benzylpenicillin) er det opprinnelige penicillinet som var i Flemings soppkultur (se historieramme side XXX). Det har stor bakteriedrepende evne, men det nedbrytes av magesyren og kan bare brukes ved injeksjon. Til tabletter bruker man bl.a. V-penicillin (fenoksymetylpenicillin), som tåler syre. Senere er det laget ulike typer penicillinaseresistente penicilliner og penicilliner med bredere spekter, dvs. evne til å drepe flere typer bakterier.

Bakterier kan utvikle resistens (motstandskraft) mot penicillin og de fleste andre antibakterielle midler. F.eks. produserer visse stafylokokkstammer og også stammer av Neisseria gonorrhoeae (som forårsaker gonoré) et enzym, penicillinase (beta-laktamase), som nedbryter penicillin. Disse stammene kan bekjempes med halvsyntetiske penicilliner som er motstandsdyktige mot penicillinaser. Det finnes imidlertid andre former for penicillinresistens som ikke er så lette å unngå.

Penicillin er ikke giftig, men det kan forårsake allergiske reaksjoner, også hos mennesker som tidligere ikke har fått penicillin. De vanligste reaksjonene er utslett og elveblest (urticaria). Livstruende reaksjon (anafylaktisk sjokk) forekommer nesten bare ved injeksjon av penicillin og ikke ved bruk av stoffet i tablettform, men ved kjent overømfintlighet overfor penicillin må man velge et annet antibiotikum.

Penicillinaseresistente penicilliner er dikloxacillin, kloxacillin og meticillin. Disse brukes både til injeksjon og i tablettform. De brukes mest mot penicillinaseproduserende gule stafylokokker. Penicillinene ampicillin, amoxicillin og pivampicillin har særlig sterk effekt på såkalte gramnegative bakterier, f.eks. kolibakterier. Karbenicillin brukes spesielt mot Pseudomonas-infeksjoner. Azidocillin brukes spesielt ved luftveisinfeksjoner.

1928 beskrev Sir Alexander Fleming den bakteriedrepende virkning av muggsoppen Penicillium notatum og kalte det aktive stoff penicillin. Ernst B. Chain og Sir Howard Florey viste i 1940 at penicillin kan brukes til behandling av bakterieinfeksjoner, og det ble tilgjengelig i større mengder i 1942–43.

Foreslå endring

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.