MRSA-bakterier
Antibiotikaresistente bakterier, MRSA, i laboratoriet på Veterinærinstituttet i Oslo.
MRSA-bakterier
Av /NTB Scanpix.
MRSA
MRSA (lilla) skannet med elektronmikroskop. Fargene er lagt på i et redigeringsprogram.
National Institute of Allergy and Infectious Diseases, NIH.
Lisens: CC BY NC 2.0
MRSA

MRSA, kunstig fargelagt.

National Institute of Allergy and Infectious Diseases, NIH.
Lisens: CC BY NC 2.0

MRSA er forkortelse for meticillinresistente Staphylococcus aureus, det vil si gule stafylokokker som er motstandsdyktige mot et antibiotikum som kalles meticillin og en lang rekke andre antibiotika.

Bakterien gir de samme infeksjonstypene som vanlige gule stafylokokker, det vil si hud- og sårinfeksjoner, infeksjoner i bein og ledd, lungebetennelse, sepsis (blodforgiftning) og av og til andre alvorlige infeksjoner. Slike infeksjoner er vanskeligere å behandle enn infeksjoner med bakterier som ikke er motstandsdyktige.

Bakterien forekommer relativt sjelden i Norge, men i mange land utenom Norden og Nederland er den utbredt i sykehus. Nytt er at bakterien også sprer seg utenfor sykehus.

Personer som har vært i kontakt med noen som har MRSA eller helsepersonell som har vært i utlandet i mer enn to uker, må screenes for MRSA.

Resistensutvikling og spredning

Meticillin er en type betalaktam-antibiotika som forstyrrer dannelsen av celleveggen hos grampositive bakterier. Gule stafylokokker blir metillicinresistente ved at de tar opp DNA fra resistente stafylokokkbakterier som inneholder genet mec A eller mec C.

Disse genene koder for penicillinbindende proteiner som bindes dårlig til betalaktam-antibiotika. Resultatet er at antibiotikumet ikke klarer å feste seg og virke, og celleveggsyntesen fortsetter. MRSA er også ofte resistent ovenfor andre klasser antibiotika.

Varianter av MRSA

Hos mennesker

I sykehusmiljøer kan høyt antibiotikaforbruk og tett kontakt mellom mennesker og pasienter som er utsatt for infeksjoner fremme utviklingen av resistens. Utbrudd av MRSA ble først et problem på sykehus (hospital-acquired MRSA, HA-MRSA), men på 1980-tallet kom de første tilfellene av MRSA som ikke hadde en kjent forbindelse til helseinstitusjoner. Dette er en variant som kalles community-associated MRSA (CA-MRSA) som kan forekomme i grupper med mye kontakt, som for eksempel i barnehager og i fengsler.

Antall MRSA-tilfeller smittet utenfor sykehus har økt de siste årene.

Hos dyr

Det finnes også en variant av MRSA som kalles dyreassosiert MRSA (livestock-associated MRSA, LA-MRSA). Bakterien er vanligst å finne hos svin, men kan også finnes hos fjørfe, storfe, småfe, hund, katt og hest. Den ble oppdaget hos norsk svin i 2012.

Dyreassosiert MRSA kan smitte over til mennesker, og videre mellom mennesker. Personer som er bærer av MRSA kan også smitte dyr. Bakterien er relativt vanlig i Europa, men på grunn av strenge nasjonale smitteverntiltak er forekomsten lav i Norge.

Smitte og sykdom

Mellom 20 og 40 prosent av befolkningen er bærere av gule stafylokokker, og mange kommer i kontakt med dem i løpet av livet. De finnes i nesen eller på huden, og hos friske personer fører de relativt sjelden til sykdom. Bakterien smitter hovedsakelig via kontaktsmitte, men av og til ved større infeksjoner også via luftbåren smitte.

Personer med svekket immunforsvar eller innlagt medisinsk utstyr (for eksempel katetre, dren og lignende) er ekstra utsatte for å få infeksjon med gule stafylokokker. MRSA kan gi de samme type infeksjoner som meticillinfølsomme gule stafylokokker, det vil si hud- og sårinfeksjoner, infeksjoner i bein og ledd, lungebetennelse, sepsis (blodforgiftning) og infeksjoner i indre organer. Slike infeksjoner er vanskeligere å behandle enn infeksjoner med bakterier som ikke er motstandsdyktige mot betalaktam-antibiotika.

De resistente stafylokokkene er ikke nødvendigvis mer sykdomsfremkallende enn andre gule stafylokokker, men krever behandling med spesielle typer antibiotika, som vancomycin. Det er urovekkende at også vancomycinresistent S. aureus, VRSA, er på fremmarsj. Resistens gjør behandlingen mindre effektiv, mer kostbar og kan medføre ytterligere resistens. Spredning av MRSA er derfor en alvorlig helsetrussel.

Forekomst og utbredelse

I mange deler av verden har det vært en økning i MRSA siden 1960 tallet. Utenfor Norden er mellom 10 og 50 prosent av gule stafylokokker dyrket fra blodprøver hos personer med infeksjon resistente mot meticillin. Bakterien er mest utbredt i deler av Asia og Amerika. I Sør-Europa er 25-50 prosent av S. aureus fra inntrengende infeksjoner meticillinresistente. Forekomsten av MRSA i Norge er i dag lav sammenlignet med de fleste andre land, og under én prosent av S. aureus fra kliniske isolater utviklet seg til MRSA. Det er i stor grad økt internasjonal reiseaktivitet og såkalt helseturisme som øker smittepresset mot Norge.

Frem til 2016 var det en betydelig økning i antall personer som fikk påvist en MRSA-infeksjon i Norge, men de siste årene har antall tilfeller holdt seg stabilt. Antall personer som har vært bærer av MRSA har økt hvert år frem til 2017. Bærere av MRSA bakterien viser ikke symptomer på sykdom, men har økt risiko for å få infeksjon og kan smitte andre med bakterien. I 2018 ble over 900 personer i Norge registrert med en MRSA- infeksjon, og over 1600 personer ble registrert som bærere av MRSA.

Historikk

Gule stafylokokker utviklet penicillinresistens på slutten av 1940-tallet. Som erstatning for penicillin ble antibiotikumet meticillin tatt i bruk på 1950-tallet, og MRSA ble oppdaget i England i 1961. Siden har MRSA vært et økende problem.

Overvåkning og smitteverntiltak

For helseinstitusjoner er det er utarbeidet anbefalinger om smitteverntiltak for å forebygge og redusere spredning av MRSA. Før innleggelse eller pasientrettet arbeid på sykehus screenes det for MRSA blant annet hos personer som det siste året har arbeidet eller vært pasient i helsetjeneste utenfor Norden, tidligere fått påvist MRSA, har bodd sammen med eller har hatt tett kontakt med en som har testet MRSA-positivt.

Utenfor helseinstitusjoner er det ingen restriksjoner eller tiltak for personer som er bærer av MRSA-bakterien. Det er imidlertid viktig at personer som er smittet og skal motta helsetjenester på forhånd melder fra om påvist MRSA til sykehuset.

For å kartlegge forekomst og utbredelse overvåkes MRSA av NORM og NORMVET (norsk overvåkingssystem for antibiotikaresistens hos mikroorganismer og dens tilsvarende for veterinærmedisin). NORM deltar i Det europeiske overvåkingssystemet for antibiotikaresistens EARS-Net, som er en del av det Europeiske smitteverninstituttet ECDC.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Litteratur

  • Urdahl, A.M., Norström,M.,Welde, V., Bergsjø, B., Grøntvedt, C.A.(2020). The surveillance programme for methicillin resistant Staphylococcus aureus in pigs in Norway 2019 ISSN 1894-5678, Report: Norwegian Veterinary Institute

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg