Stafylokokker, slekt av runde, grampositive bakterier.

Stafylokokker har en diameter på ca. 0,5–2,5 μm og opptrer i tetrader, klaser og hauger når de dyrkes i laboratoriet og inspiseres i mikroskopet. De er meget hardføre bakterier som kan leve både med og uten oksygen, og de kan formere seg ved temperaturer på 10–45 °C. De tåler inntørking og finnes i husstøv.

Stafylokokkene produserer forskjellige toksiner (giftstoffer) og vevsnedbrytende enzymer i tillegg til et hovedenzym, koagulase, som får blod fra mennesker og kaniner til å koagulere. Hvis bakterien får feste i huden, fremkaller de pusspreget betennelse og vevshenfall. Dette fører til at det dannes et pussfylt hulrom, abscess eller byll, som er avgrenset av et nett av fibrintråder og nydannet bindevev.

Stafylokokker deles inn i koagulase-positive og koagulase-negative stammer. De viktigste artene er Staphylococcus aureus (koagulase-positiv) og såkalte hvite stafylokokker (koagulase-negative). S. aureus (lat. 'gyllen stafylokokk'), gul stafylokokk, har navn etter sine gullgule kolonier. Den finnes på huden, i nesen, svelget og endetarmen hos friske personer. Fra sin plass i normalfloraen kan S. aureus under visse forhold, f.eks. en skade i huden, invadere deler av kroppen som er sterile eller har annen normalflora, og forårsake infeksjon. Den er derfor en av de viktigste patogene bakterieartene. S. aureus trives bedre hos noen personer enn hos andre. Årsaken til dette er ikke klarlagt.

Hvite stafylokokker (f.eks. S. epidermidis og S. albus) forekommer normalt på huden. S. saprophyticus kan forårsake urinveisinfeksjon, spesielt hos kvinner.

Stafylokokker er svært utbredt på kroppen og i miljøet. Smitten overføres som regel via uvaskede hender og stammer ikke sjelden fra pasientens nese eller for lenge brukte hansker på sykehus og institusjoner (se sykehusinfeksjon).

Stafylokokker vokser på blodagar, hvor mange typer gir karakteristisk hemolyse. Stafylokokker karakteriseres ved at de kan vokse ved 5 % salt (NaCl), noe som kan brukes til å skjelne dem fra de fleste andre bakterier. Ved dyrking danner de små, glatte og runde kolonier som gjerne er farget av bakteriens pigmenter.

Stafylokokkinfeksjoner er karakterisert ved puss, byller og abscesser. Stafylokokker er den vanligste årsaken til lokale hudinfeksjoner som filipenser, byller, konger osv. S. aureus kan også forårsake meget alvorlige infeksjoner som lungebetennelse, hjernehinnebetennelse, benbetennelse, endokarditt og sepsis (blodforgiftning). Disse stafylokokkinfeksjonene forekommer særlig hos eldre personer og pasienter som er svekket av annen sykdom, og er et problem på pleiehjem og sykehus. S. aureus kan dessuten ved hjelp av sine toksiner forårsake matforgiftning og toksisk sjokk-syndrom.

Koagulasenegative stafylokokker er normalt bare til stede som en del av normalfloraen, men kan føre til alvorlige infeksjoner hos immunsupprimerte pasienter, bl.a.. fordi er i stand til å feste seg til plastgjenstander som venfloner og venekatetre.

Tidligere kunne mange stafylokokkinfeksjoner behandles med vanlig penicillin, men på grunn av resistensutvikling (se methicillinresistens og kjemoresistens) må de nå ofte behandles med cefalosporiner, penicillinasestabile penicilliner, aminoglykosider eller vancomycin.

Foreslå endring

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.