Et nevropeptid er et signalstoff som virker på nervesystemets funksjoner, bestående av korte (5-30) kjeder av aminosyrer (peptid). De dannes i nervecellelegemene som store polypeptider, men transporteres derfra via aksonet til nervecellens terminale ende, mens de underveis spaltes i mindre enheter. I nerveenden kan de ha direkte effekt på nervens synapser i form av vesikler (peptid-nevrotransmittere), eller ha indirekte modulerende effekter på nervesystemet (peptid-nevromodulatorer). Bare få nevropeptider synes selv å ha transmitterfunksjon.
Faktaboks
- Uttale
- nevropeptˈid
Et nevropeptid kan øke eller hemme effekten på cellens nevrotransmitter. Over 100 slike peptider er kjent. De er ikke bare påvist i sentralnervesystemet og det perifere nervesystem, men også i mange andre organer. De nevropeptidene som har blitt mest kartlagt er hormoner som virker på hypofysens funksjon; de er derfor ofte betegnet som nevrohormoner eller hypofysehormoner. Andre nevropeptider er de endogene opioidene (endorfinene) som har morfinlignende effekter. Nevropeptidene kan påvirke cellens metabolisme, og de kan fremkalle symptomer på stress og angst ved sterk fysisk eller psykisk belastning, eller dempe eventuell smerteopplevelse. Men de kan også forsterke følelsen av lykke eller glede i de rette omgivelsene. De nedbrytes langsomt og har derfor lang virkningstid. Det finnes også nevropeptider som regulerer andre viktige funksjoner som:
- hukommelse og læringsprosesser (ACTH, oksytocin, vasopressin)
- matlyst (nevropeptid Y, glukagon-lignende peptid)
- tørst
- kroppstemperatur
- søvn
- seksualfunksjoner
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.