Synapse, kontaktsted mellom en nervecelle og en annen nervecelle, en muskelcelle eller en kjertelcelle. Nervesystemets oppgave er å formidle signaler. Synapsene formidler overføringen av signalene til den neste cellen i signalveien. I sentralnervesystemet skjer dette som oftest fra den presynaptiske cellen til den postsynaptiske cellens dendritter (akso-dendrittiske synapser) eller cellelegeme (akso-somatiske synapser). På denne måten blir cellene i nervesystemet koblet sammen i komplekse nettverk av signalbaner, og nervefibrer danner kontakter med effektorceller ute i kroppen. Disse formidler og behandler den informasjonen som signalene inneholder. Vi finner i mange nervebaner også aksoner som ender på andre aksonterminaler (akso-aksonale synapser) og til og med dendro-dendrittiske synapser. Disse bidrar til å kontrollere signalformidlingen i de mer konvensjonelle synapsene. I dette kompliserte spillet er de synaptiske koblingene nøkkelelementer i signalbehandlingen som kontinuerlig finner sted i nervesystemet.

De presynaptiske terminalene er vanligvis tynne aksonprosesser. De utvider seg ofte til små knopper (boutoner) som er atskilt fra den postsynaptiske cellen ved en ganske smal synaptisk spalte. De terminale boutonene inneholder spesielle signalmolekyler (transmittersubstans) pakket inn i membrankledde såkalte synaptiske vesikler. Når nerveimpulsen i det presynaptiske aksonet har invadert aksonterminalene, vil disse depolariseres. Terminalmembranen inneholder ionekanaler for Ca++-ioner, og disse åpner seg i det millisekund terminalen er depolarisert. Derved strømmer Ca++-ionene inn i terminalen, og det settes i gang prosesser som får vesiklene med transmittersubstans til å smelte sammen med terminalenes overflatemembran. De tømmer dermed sitt innhold av transmittermolekyler ut i den synaptiske spalten hvor de diffunderer og binder seg til reseptormolekyler i den postsynaptiske membranen. Disse reseptorene er oftest koblet til ionekanaler i membranen. Dette forårsaker ionestrømmer og derved forandringer i membranpotensialet i den postsynaptiske cellen. Med dette er signalet overført fra den pre- til den postsynaptiske cellen.

Effektiviteten av signaloverføringen er meget forskjellig i de ulike typer av synapser. Hver av skjelettmuskelfibrene er innervert av bare én aksongren fra en motorisk nervecelle. Denne har til gjengjeld en stor kontaktflate på muskelfiberen (nevromuskulær endeplate). Når denne terminalen aktiveres av en nerveimpuls, vil dette føre til at så mange som 50–100 vesikler med transmittersubstans (i dette tilfellet acetylkolin; hver vesikkel inneholder noen tusen molekyler acetylkolin) tømmes i den synaptiske spalten og binder seg til acetylkolinreseptorer. Derved depolariseres muskelfiberen lokalt og tilstrekkelig til at det dannes en muskelfiberimpuls (i prinsippet lik en nerveimpuls), og denne brer seg ut over hele muskelfiberen. Slik vil en enkelt presynaptisk nerveimpuls aktivere hele det kontraktile apparatet i muskelfiberen.

På de fleste nerveceller er det hundre- eller tusenvis av presynaptiske terminale boutoner. Hver terminal har derfor en ganske liten kontaktflate, og hver presynaptisk impuls fører ofte til frigjøring av bare én, eller noen få, vesikler med transmittersubstans. Transmitter fra en enkelt bouton fører derfor vanligvis bare til en beskjeden forandring av membranpotensialet i den postsynaptiske cellen. Samtidig aktivitet i flere av synapsene på en gitt celle er derfor vanligvis nødvendig for at nerveceller skal aktiveres.

Virkningen av den frigjorte transmittersubstansen er vanligvis av kort varighet. Dette skyldes delvis at transmittersubstansen forblir bundet til reseptoren bare i noen få millisekunder, og delvis at synapsespaltene også inneholder enzymer som spalter og inaktiverer eller fjerner transmittersubstansen en kort tid etter at den er frigjort.

Flere titalls ulike substanser fungerer som transmittersubstanser i nervesystemet. Blant de vanlig forekommende er aminosyrene glutamat, glysin og GABA, acetylkolin, og flere forskjellige aminer (noradrenalin, adrenalin, dopamin og serotonin). Vanligvis produserer hver celletype sin bestemte transmittersubstans. Det er imidlertid også eksempler på at en celletype kan frigjøre to ulike transmittersubstanser, vanligvis i form av en nr. 2-transmitter (cotransmitter) som kan modifisere effekten av hovedtransmitteren.

Det er to hovedtyper synaptiske effekter når en transmittersubstans bindes til en postsynaptisk reseptor. I noen tilfeller aktiveres ionekanaler som fører til en depolarisering av den postsynaptiske cellen. Denne effekten kalles eksitatorisk (aktiverende) og vil, om depolariseringen er tilstrekkelig, føre til utløsning av en impuls i den postsynaptiske cellen. I andre synapser vil transmitter-/reseptorbindingen føre til en økning av membranpotensialet (hyperpolarisering) i den postsynaptiske cellen. Dette vil motvirke aktivering av cellen, og effekten kalles inhibitorisk (hemmende).

De fleste nervecellene i hjernen har hundre- eller tusenvis av synapser fra mange ulike kilder. Gjennomgående vil disse hjernecellene være aktive i moderat grad. For en gitt celle vil derfor forholdet mellom aktiviteten i eksitatoriske og inhibitoriske synapser på ethvert tidspunkt bestemme graden av aktivitet i den postsynaptiske cellen. Som nevnt produserer hver type nervecelle vanligvis en spesiell transmittersubstans. De fleste transmittersubstanser har imidlertid flere ulike typer reseptormolekyler, og det er disse som bestemmer om den postsynaptiske effekten vil være eksitatorisk eller inhibitorisk. Noen vanlige transmittersubstanser som f.eks. glutamat fører vanligvis til eksitasjon av den postsynaptiske cellen. Andre, som glysin og GABA, fører vanligvis til inhibisjon. Atter andre, som acetylkolin og aminene, har eksitatoriske postsynaptiske reseptorer i noen av sine nervebaner og inhibitoriske reseptorer i andre.

For enkelte typer av synapser er de postsynaptiske reseptorene ikke koblet direkte til ionekanaler, men i stedet til intracellulære enzymer som regulerer de postsynaptiske cellenes metabolisme, eksitabilitet og andre kritiske cellefunksjoner. Slike reseptorer kalles metabotrope reseptorer, og deres postsynaptiske effekter formidles bl.a. av intracellulære signalmolekyler som syklisk AMP og syklisk GMP (second messengers). Synaptisk transmisjon som formidles av slike metabotrope postsynaptiske reseptorer, er derfor betydelig langsommere enn ved de mer konvensjonelle synapsene, som er direkte koblet til ionekanaler. Ved noen av de metabotrope synapsene brukes også ulike nevropeptider (f.eks. substans P og enkefaliner) som transmittersubstanser. Signalformidlingen i hjernen blir på denne måten et samspill mellom et sett av meget kompliserte synaptiske prosesser.

I tillegg kommer at effektiviteten av de synaptiske prosessene er avhengig av cellenes aktivitetsnivå. Hvis en nervecelle aktiveres med korte intervaller, fører det ofte til en økning av synaptisk effektivitet (fasilitering). For andre celler kan det føre til en svekkelse (depresjon). I noen tilfeller kan effektene av slik kortvarig ekstra aktivitet vare lenge, og strekke seg over timer eller dager. Det er nå stadig bedre holdepunkter for at slike langvarige forandringer i synaptisk aktivitet er vesentlige mekanismer i forbindelse med hukommelses- og læringsprosesser.

De synaptiske transmittersubstansene og deres reseptorer spiller en nøkkelrolle i forbindelse med medikamenter som brukes i behandlingen av ulike sykdommer i nervesystemet. Slike nevrofarmakologiske medikamenter kan virke på ionekanaler, på transportprosesser og nedbrytning av transmittersubstanser. Andre kan aktivere eller blokkere bestemte synaptiske reseptorer, og de får med dette en utstrakt anvendelse i behandlingen av både nevrologiske og psykiatriske sykdomstilstander.

Foreslå endring

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.