gonoré

Gonoré har stor global utbredelse, men har vært sjelden i Norge og Norden de siste 30 årene. I 2017 ble det meldt inn 1 399 tilfeller mot 15 000 tilfeller i 1975. Tallet på smittede har imidlertid økt kraftig de siste 10 årene. Årsaken til dette er trolig at nordmenn reiser mer enn tidligere, og smittes i utlandet.

Noen grupper har høyere risiko for å bli smittet med gonoré. Dette gjelder menn som har sex med menn, sexarbeidere og deres kunder, samt dem som har hatt ubeskyttet samleie i land utenfor Norden.

Årsaken til sykdommen er infeksjon med gonokokkbakterien, som overføres ved direkte kontakt mellom slimhinner og mikrober, ved vaginalt og analt samleie, ved oralsex og under fødsel. Smitte kan også skje indirekte via fingre og sexleketøy, men bakterien overlever bare meget kort andre steder enn på slimhinner og smitter derfor for eksempel ikke via håndtrykk, håndklær eller toalettseter.

Smittefaren ved ett vaginalt samleie med smittet partner er om lag 50-70 prosent for kvinner og 20-30 prosent for menn.

Symptomene på gonoré opptrer som regel to til syv dager etter smitte (inkubasjonstid), samtidig er det mange som ikke får symptomer. En gonoréinfeksjon i skjede vil være asymptomatisk hos mange kvinner (rundt 50 prosent). Likeledes vil en gonoréinfeksjon i urinrør være asymptomatisk hos noen menn (omtrent ti prosent). Gonoréinfeksjon i anus og hals er oftest asymptomatisk.

Dette er de vanligste symptomene og tegnene ved en symptomatisk infeksjon:

• urinrør: svie/smerte ved vannlatning (dysuri), utflod (ofte gulgrønn farge) fra urinrør (urethra).
• skjede: økt mengde utflod med endret farge, svie/smerter ved samleie, blødning etter samleie eller utenom menstruasjon (metroragi)
• anus: kløe og svie/smerter, utflod
• hals: smerter og hevelse i svelg

Ubehandlet eller utilstrekkelig behandlet kan infeksjonen spre seg. Hos menn kan det oppstå betennelse i sædblærer, prostata, bitestikler og testikler. Hos kvinner kan infeksjonen spre seg til livmor, eggledere og eggstokker, og kan forårsake bekkeninfeksjon (salpingitt). Dette gir økt risiko for infertilitet, svangerskap utenfor livmoren (ekstrauterint svangerskap) og kroniske magesmerter. Bakteriene kan også spres med blodet til andre deler av kroppen og forårsake utslett og betennelse i ledd.

Bakterien kan overføres fra fødselskanalen til barnets øyeslimhinner under fødselen. Gonoré var tidligere en av de viktigste årsakene til infertilitet.

Prøver fra underlivet tas med en urinprøve fra menn og med en prøvepinne fra skjeden hos kvinner. En skjedeprøve utført av kvinnen selv regnes som minst like pålitelig som prøvetakning utført av lege ved en gynekologisk undersøkelse. Prøve fra hals og anus tas også med prøvepinne.

Sykdommen behandles med antibiotika. Vanligvis gis det en engangsbehandling med tabletter og en injeksjon.

Gonokokkene har en uttalt evne til å utvikle antibiotikaresistens. Dette har ført til bekymring for at det skal utvikle seg gonoréstammer som ikke lar seg utrydde med dagens tilgjengelige antibiotika.

Uten behandling varer den smittsomme perioden i 3–12 måneder. Det utvikles ingen immunitet.

Gonoré er en meldepliktig sykdom, omtalt i smittevernloven. Av dette følger det at helsepersonell har plikt til å behandle og følge opp pasienten, for å sikre at infeksjonen er tilstrekkelig behandlet. Dessuten har både helsepersonell og pasienten selv plikt til å drive smitteoppsporing.

Det finnes ingen vaksine mot gonoré. Kondom beskytter mot smitte.

• kjønnssykdom
• Neisseria gonorrhoeae.

• Folkehelseinstituttets Smittevernbok: Gonoré – veileder for helsepersonell
• Sex og samfunn: Gonoré – pasientinformasjon