Plastisitet, formbarhet. I medisinen brukes begrepet oftest i forbindelse med nervesystemet. Hovedmønsteret av våre nervebaner er genetisk bestemt og dannes, under normale forhold, likt hos alle individer. Fra fødselen av er imidlertid den videre utviklingen av nervesystemet i betydelig grad preget av individets samspill med sine omgivelser. Vi må lære hva våre sanseopplevelser betyr, og vi må tilegne oss ferdigheter som å sitte, gå, løpe og snakke ved intens trening og i samspill med miljøet omkring oss. Tilsvarende gjelder utvilsomt også for mer avanserte intellektuelle prosesser, selv om vår forståelse av disse foreløpig er mer begrenset. Tilegnelsen av alle disse ferdighetene skyldes den uttalte plastisiteten i nervesystemet. Denne egenskapen innebærer at nervesystemet er i stand til å finjustere signalveiene og signalbehandlingen i de aktuelle nervebanene.

De plastiske forandringene er avhengige av aktivitet i nervebanene og fører til at nervesystemet gjennomfører de aktuelle oppgavene mer effektivt og med større presisjon. En rekke ulike prosesser inngår i slike plastiske forandringer. Synaptiske koblinger (se synapse) kan styrkes eller svekkes, til og med nydannes eller elimineres. Resultatet er at signalformidlingen i nervebanene raffineres og derved fører til et mer effektivt samspill mellom organismen og omgivelsene.

Slik plastisitet er en meget fremtredende egenskap i nervesystemet ganske snart etter fødselen, og den er fortsatt meget uttalt i barneårene. Etter ungdomsperioden reduseres tydeligvis evnen til plastiske forandringer i hjernen. En betydelig rest er likevel fortsatt til stede i voksen alder. Dette er årsaken til at vi er i stand til å lære å løse nye oppgaver og å tilegne oss nye ferdigheter livet igjennom. De fleste opplever imidlertid ofte at læreevnen og hukommelsen svekkes i økende grad, ofte fra 60-årene og ut gjennom alderdommen.

På denne bakgrunn blir nervesystemets plastisitet stående som en helt sentral egenskap, som er forutsetningen for individets effektive interaksjon med omgivelser og medmennesker. Det understreker også den store betydningen av et aktivt og stimulerende miljø, spesielt i de tidlige barne- og ungdomsårene.

Nervesystemets plastisitet er en vesentlig faktor også i forbindelse med restitusjon etter skader i nervesystemet. En akutt skade av hjernen, f.eks. en hjerneblødning, fører ofte til markante funksjonelle defekter. I løpet av en ofte langvarig restitusjonsperiode kan de funksjonelle utfallene reduseres betydelig, iblant fullstendig. Viktige deler av restitusjonen skyldes nettopp hjernens plastisitet og ledsagende kompensatoriske endringer av signalformidlingen i gjenværende funksjonelt vev i og omkring den skadede nervebanen.

Se også hjerne, hjerneslag.

Foreslå endring

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.