rørknokkel

Rørknoklene er i prinsippet bygget opp som de øvrige delene av skjelettet. Det har et kompakt lag beinmasse (substantia compacta eller corticalis) av forskjellig tykkelse på overflaten, mens beinet inne i knokkelen gjerne har et «svampete», spongiøst utseende (substantia spongiosa). Denne kombinasjonen gjør knokkelen både sterk og forholdsvis lett. Se beinvev.

Leddendene er gjerne rørknokkelens lengdevekstsone og kalles epifyser, mens selve skaftet eller midtstykket er knokkelens diafyse eller corpus. Sonen mellom leddenden og skaftet kalles metafysen eller halsen (collum). Se også beinutvikling.

Siden rørknokkelen er et levende organ, tilpasser den seg den fysiske belastningen den utsettes for. Unge, fysisk aktive mennesker får derfor en tykkere og sterkere compacta-del enn gamle og inaktive. Hos voksne blir den spongiøse delen mer og mer tilbakedannet i området rundt midten av knokkelen, og finnes hos gamle til slutt bare i leddendene, noe som føre til bruddskader ved fall og liknende. Her er det rød beinmarg, mens det hule midtpartiet inneholder fett.

Mennesket har følgende rørknokler:

• overarmsbeinet (humerus)
• spolebeinet (radius)
• albuebeinet (ulna)
• mellomhånds-/metacarpalknoklene (ossa metacarpi)
• fingerknoklene/falangene (phalanges manus)
• lårbeinet (femur) – kroppens største rørknokkel
• skinnebeinet (tibia)
• leggbeinet (fibula)
• mellomfot-/metatarsalknoklene (ossa metatarsi)
• tåbeina (phalanges pedis)
• kragebeinet (clavicula)

• skjelettet
• knoklene
• beinmargen