Kjertler, ansamlinger av celler som har spesialisert seg i å lage og/eller å utskille stoffer som de selv ikke trenger, men som har betydning for andre organer eller vev, eller eventuelt å skille ut avfallsprodukter. Kjertler forekommer hos alle dyrearter, og menneskekroppen inneholder flere titall av slike kjertelgrupper.

Kjertlene deles vanligvis inn i kjertler med innvendig utskillelse (lukkede eller endokrine kjertler) og kjertler med utvendig utskillelse (eksokrine kjertler).

Kjertlene utvikler seg i fostertilværelsen ved at epitelkledde overflater bøyer seg inn og vokser ned i bindevevet under. De åpne eller eksokrine kjertlene beholder forbindelsen med den epitelkledde overflaten (hud eller slimhinne) gjennom utførselsganger som fører sekreter til overflaten. De endokrine eller lukkede kjertlene danner sekreter (hormoner) som skilles direkte ut i blodet uten utførselsganger. Den enkleste kjerteltypen er et rørformet hulrom som er omgitt av kjertelceller som avgir sitt produkt (sekret) til hulrommet eller røret.

For at overflaten skal være så stor som mulig, kan kjertlene være foldet eller utstyrt med mange innposninger. De forgrenede kjertelrørene danner ofte blinde, utvidede ender, slik at kjertelen får et klaseformet utseende.

Eksokrine kjertler skiller ut sitt produkt i kroppshuler eller på kroppsoverflater. Vanligvis kaller man produktet sekret når det har en funksjon, og ekskret når det er noe organismen bare skal skille seg av med. Denne inndelingen er ikke absolutt. Galle er f.eks. både sekret og ekskret. Eksokrine kjertler kan også deles inn etter hvordan sekresjonen foregår. Fra de apokrine kjertlene er sekresjonsproduktene pakket inn i en del av plasmamembranen som løsner fra cellen (eks. apokrine svettekjertler). Ved sekresjon fra holokrine kjertler (eks. talgkjertler) går hele cellen i stykker. De vanligste eksokrine kjertlene er merokrine (også kalt ekkrine) hvor sekresjonsproduktene forlater cellen ved eksocytose uten å ta med deler av cellemembranen.

De sekretoriske kjertlene kan inndeles i flere grupper; ikke på grunnlag av oppbygningen, for de er alle nært beslektet, men på grunn av de forskjellige funksjonene som de har fått i løpet av menneskets utviklingshistorie, og de forskjellige stoffene som de skiller ut.

Én gruppe utgjør hudkjertlene: svettekjertlene, talgkjertlene og melkekjertlene (brystene).

En annen gruppe består av fordøyelseskjertlene, nemlig spyttkjertlene, magesekkens kjertler, bukspyttkjertelen, leveren (med galleblæren) og tarmkjertlene.

Ekskretoriske kjertler er kjertler som sørger for utskillelse av avfallsprodukter eller ekskreter.

Svettekjertlene kan sies å ha funksjon som en sekretorisk kjertel, fordi de utskiller væske for kroppens varmeregulering. Svetten er videre et avfallsprodukt eller ekskret. Svettekjertlene forekommer i denne formen bare hos pattedyr (varmblodige dyr). Hos primatene (aper, menneskeaper og mennesket) er de svært sterkt utviklet og forekommer over hele kroppen. Hos andre pattedyr forekommer de bare på bestemte deler av kroppen. En hund, for eksempel, taper ved varme mye mer væske via overfladisk åndedrett (pesing) enn via de få svettekjertlene som den har. Mennesket kan derimot under ekstreme omstendigheter utskille 6 liter væske per døgn via svettekjertlene.

Talgkjertlene munner ut i hårcellenes hårsekker. Talgkjertlene er et eksempel på såkalte holokrine kjertler, som kjennetegnes ved at kjertelcellene også går til grunne og utskilles. Ikke sjelden forekommer tilstopping av utførselsgangene til talgkjertlene, og dette kan føre til betennelse, sti og kviser.

Tårekjertlene er spesialiserte hudkjertler som sammen med talgkjertlene utgjør en naturlig beskyttelse av øyet. Den utskilte tårevæsken hindrer hornhinnen i å tørke ut.

Melkekjertlene anlegges hos begge kjønn allerede før fødselen som en ytterst fin kanal (melkegang) som forgrener seg under huden til et system av melkeganger, som alle ender i en pose. Under påvirkning av hormoner utvikles disse kjertlene videre under kjønnsmodningen hos jenter. Deres oppgave fullbyrdes i forbindelse med svangerskapet under påvirkning av laktasjonshormonet prolaktin, som produseres i hypofysens forlapp. Basisstoffene for melkeproduksjonen, altså proteiner, fett, karbohydrater, kalk, fosfor, jern, vitaminer, hormoner og enda noen andre stoffer, tilføres gjennom blodet. Morsmelk har en annen sammensetning enn enhver annen pattedyrmelk. Kumelk inneholder f.eks. betydelig mer protein og mineraler enn morsmelk. En kalv vokser da også mye fortere enn et spedbarn.

De forskjellige fordøyelseskjertlene i fordøyelseskanalen har til oppgave å omdanne kosten til stoffer som kan opptas i blodet (se også fordøyelse). Spyttkjertlene i munnen understøtter forbearbeidelsen av maten. Hele slimhinnen i munnhulen er utstyrt med spyttkjertler av forskjellig størrelse. De største, som er på størrelse fra et kirsebær til en plomme, er ørespyttkjertlene (som ligger like foran det ytre øre), videre underkjevespyttkjertlene (på inn- og undersiden av underkjeven) og tungespyttkjertlene (under tungen). Spyttkjertlene fungerer under påvirkning av nerveimpulser som opptrer automatisk (reflektoriske nerveimpulser). Under påvirkning av forventning kan man imidlertid også få tennene til å «løpe i vann». Dette betyr at kjertlene begynner å virke og utskille spytt allerede når man bare tenker på bestemte nærings- og nytelsesmidler – tilsvarende gjelder for øvrig også de andre kjertlene i fordøyelsessystemet. Det er da også av stor betydning for en god fordøyelse at sansene påvirkes av riktig tilberedt og delikat anrettet mat.

Væskene som utskilles av de forskjellige spyttkjertlene, har forskjellig sammensetning. De store ørespyttkjertlene utskiller store mengder vannaktig væske til fortynning av den finmalte maten, mens tunge- og kjevespyttkjertlene utskiller en slimaktig væske. Når man spiser en kavring, er det særlig ørespyttkjertlene som settes i arbeid; når man spiser et eple, er det hovedsakelig de underste kjertlene som fungerer. Spyttet inneholder bl.a. enzymet amylase, som omdanner stivelsen i kosten til sukker. Dette såkalte spyttfermentet er av stor betydning for vegetabilsk kost. Kjøttetere mangler dette enzymet og trenger det heller ikke. I spyttet hos et spedbarn forekommer det heller ikke – morsmelk inneholder ikke kjeder av sukkerarter. Ved slutten av ammeperioden (omkring åttende levemåned) begynner spedbarnet å sikle. Barnet er ikke i stand til å kontrollere den begynnende spyttfloden med de ennå svake musklene i munnen.

I slimhinnen i magesekken ligger magekjertlene, som utskiller magesaftene. Når det er mat i magesekken, produseres hormonet gastrin, som fører til at magesekkens kjertler danner mer magesaft. I magen er det ca. 100 kjertler per cm2, totalt ca. 5 mill. på hele innsiden av magen. Per døgn produserer disse magekjertlene 1,3–2 l magesaft, som inneholder enzymer, nemlig det proteinspaltende pepsin, og magesaften gjør også at ostestoffer i melk felles ut. Amylasen fortsetter å virke på karbohydratene. Spesielle kjertler utskiller saltsyre. Disse viktige fordøyelsessaftene i magen omdanner føden som kommer fra munnen i forbearbeidet tilstand, og sender næringselementene videre i en form som kan bearbeides videre i tarmen. Saltsyre er ikke noe enzym, men en vanlig sterk syre som omdanner pepsinet fra et passivt til et aktivt virksomt stoff. Dessuten gjør denne syren magesaften så sur at den virker bakteriedrepende, slik at kroppen beskyttes mot mange infeksjoner. Pepsinet bearbeider proteinet i kosten og omdanner det trinnvis til peptider (korte kjeder av aminosyrer).

Et fett måltid blir ofte liggende i magen i flere timer. Når for fet kost gir magen for store problemer, blir leveren varslet om å produsere galle, som skilles ut i tolvfingertarmen like nedenfor mageporten. Gallesyrene i gallen kan finfordele (emulgere) fettet, slik at det blir lettere fordøyelig. Proteiner og fett, som er tyngre å fordøye enn karbohydrater, får tynntarmen til å skille ut hormonene sekretin og kolecystokinin (enterogastroner) til blodet, og dette gjør at magesekkens bevegelser reduseres, og tolvfingertarmen får overført mat i passende tempo.

Den viktigste kjertelen i fordøyelseskanalen er bukspyttkjertelen (pankreas). Når saltsyre kommer ned i tolvfingertarmen, frigjøres enzymet sekretin, som stimulerer pankreas til å skille ut sitt sekret. Dette inneholder flere sterkt virksomme enzymer. Bukspyttkjertelen er en liten kjertel i fremre del av tarmen. Oppbygningen viser sterk overensstemmelse med spyttkjertlene, derav navnet bukspyttkjertel. Bukspyttkjertelsaften inneholder enzymer til å spalte proteiner, fett og karbohydrater.

Inne i bukspyttkjertelen ligger spredte grupper av celler som på grunn av sin isolerte stilling kalles celleøyer (Langerhans' celleøyer). Da de avgir sitt produkt (insulin) til blodomløpet, hører de til kjertlene med innvendig utskillelse.

Fordøyelsessaften fra bukspyttkjertelen tømmes ut i tarmen via et utførselsrør som munner ut umiddelbart bak utgangen fra magesekken. Der munner også utførselsgangen fra leveren (gallegangen) ut.

Leveren er den største kjertelen i kroppen. Den danner galle, som er en fordøyelsessaft som ikke inneholder enzymer. Den gule fargen kommer av bilirubin, som er et nedbrytningsprodukt av det røde blodfargestoffet (hemoglobin). Man kjenner ikke til noen aktiv rolle for bilirubin. Gallen spiller en stor rolle for fordøyelsen. Den setter i gang utskillelsen av enzymer i bukspyttkjertelen (omdanner det passive lipase til aktiv lipase), og emulgerer dessuten fett og omdanner det til en melkelignende væske (se også detergenter). Dessuten gjør gallesyrene fettdråpene klebrige, slik at disse fester seg på tarmveggen. Gallesaltene er også nødvendige for opptak av fettløselige vitaminer.

Tarmveggene inneholder flere millioner kjertelceller, som utskiller flere liter tarmsafter per døgn. Næringsgrøten gjennombløtes av denne tarmsaften, og ufordøyelige bestanddeler (frø, fibrer o.l.) omdannes til en tyktflytende masse som fortykkes i tykktarmen. Tarmsaftene inneholder tre typer enzymer, nemlig karbohydrat-, protein- og fettspaltende enzymer.

De endokrine kjertlene avgir sine produkter (hormoner) direkte til blodet. Enhver hormonproduserende kjertel utskiller ett eller flere hormoner. Mengdene som frigjøres til blodsirkulasjonen, er svært små og underlagt en meget streng kontroll for at den normale likevekten i kroppsfunksjonene skal opprettholdes. De stoffene som trengs til produksjonen av hormonene – f.eks. aminosyrer og kolesterol – må tilføres de endokrine kjertlene via blodomløpet.

Det er av avgjørende betydning for organismens funksjon at det er en velregulert vekselvirkning mellom sekresjonen av hormoner fra de endokrine kjertlene og de virkningene hormonene utøver i de ulike organene og vevene i kroppen. Hormonene er med på å regulere alle prosesser i organismen, og at de er til stede i korrekt mengde til riktig tid, er en betingelse for normal funksjon og utvikling av kroppen.

Flere ulike reguleringssystemer er i bruk for å opprettholde korrekt balanse i hormonproduksjonen og hormonsekresjonen. Viktig i denne sammenheng er f.eks. innbyrdes reguleringssystemer ulike kjertler imellom (feed-back-systemer), overordnede sentralnervøse impulser og det autonome nervesystem. De to sistnevnte systemene er med på bl.a. å justere hormonsekresjonen i forhold til ytre og miljøbestemte forhold. Det er også kjent at de endokrine kjertlenes funksjon kan påvirkes direkte av miljøfaktorer.

Hos mennesket og de fleste andre virveldyr inntar hypofysen en sentral plass i reguleringen av viktige hormonfunksjoner. Hypofysen består av to lapper, en forlapp (adenohypofysen) og en baklapp (nevrohypofysen) som er atskilt fra hverandre av det som av og til kalles midtlappen (pars intermedia). I forlappen dannes de såkalte trofiske hormonene som regulerer hormonproduksjonen i flere andre endokrine kjertler. Produksjonen og sekresjonen av disse trofiske hormonene er regulert gjennom et feed-back-system hvor både overordnede hypotalamiske frigjøringshormoner (releasing hormones, RH) og hormoner dannet i perifere endokrine kjertler som skjoldbruskkjertel, binyre og kjønnskjertler inngår. På denne måten reguleres grunnleggende funksjoner som vekst, modning og forplantning.

Skjoldbruskkjertelens funksjon reguleres av det thyreotrope hormonet (TSH) som produseres i bestemte celler i hypofysen. Dette hormonet styrer produksjonen av tyroksin i skjoldbruskkjertelen. Hvis det dannes for mye tyroksin, vil frigjøringen av TSH fra hypofysen avta. Hvis det dannes for lite tyroksin, vil frigjøringen alternativt tilta. Det hypotalamiske frigjøringshormonet (TRH) deltar i denne reguleringsprosessen. Korrekt nivå av tyroksin er av stor betydning for en rekke kroppsfunksjoner, og større avvik fører til hyper- eller hypotyreose.

Binyrebarkens funksjon reguleres på tilsvarende vis. Fra hypofyseforlappen stimulerer det adrenokortikotrope hormonet (ACTH) produksjonen og sekresjonen av kortisol i binyrebarken, som står i et gjensidig balanseforhold med hverandre. Fra hypothalamus deltar CRH (corticotropin releasing hormone) i dette samspillet. Uttalte avvik i denne balansen fører til Cushings syndrom eller Addisons sykdom.

Gonadefunksjonen (kjønnshormonproduksjon og egg- henholdsvis spermieproduksjon) reguleres av hypofyseforlappshormonene luteiniserende hormon (LH) og follikkelstimulerende hormon (FSH) i samspill med gonadolibrin (Gn-RH) fra hypothalamus. I dette samspillet er det åpenbare endringer med alder, f.eks. i forbindelse med pubertet og overgangsalder.

For veksthormonets vedkommende er det også en aldersavhengig sekresjon fra hypofyseforlappen, der sekresjonen avtar etter at personen er utvokst. Dette hormonet reguleres ved et meget komplisert samspill mellom insulin-lik vekstfaktor type 1 (IGF-1), som dannes i flere organer, og de hypotalamiske hormonene veksthormonfrigjørende hormon (growth hormone releasing hormone, GH-RH) og somatostatin. Veksthormonmangel fører til veksthemning; for stor veksthormonproduksjon gir kjempevekst (gigantisme) eller akromegali.

Reguleringen av prolaktinsekresjonen er spesiell. Dette hormonet, som hos mennesket i hovedsak regulerer melkesekresjonen under amming, synes i motsetning til de øvrige hypofyseforlappshormonene kun å være regulert av et hemmende hormon fra hypothalamus, dopamin. Under svangerskapet synes imidlertid østrogene hormoner å ha en stimulerende effekt på prolaktinsekresjonen. Interessant er det at dette hormonet også finnes hos ikke-pattedyr, men man vet lite om hvilken funksjon hormonet har hos disse dyreartene.

Selv om ovenstående beskriver hovedreguleringsmekanismene for mange hormoner, påvirkes sekresjonen av de nevnte hormonene også av andre hormonsystemer. F.eks. påvirkes både veksthormon- og kortisolsekresjonen av pancreashormonene insulin og glukagon. Andre hormoner deltar også i finjusteringen av de endokrine kjertlenes funksjon.

Hypofysebaklapphormonene dannes ikke i baklappen, men transporteres fra hypotalamiske strukturer via nevrosekretoriske celler til baklappen. Herfra frigjøres hormonene til blodbanen. Antidiuretisk hormon (ADH) regulerer produksjonen av urin ved å påvirke reabsorpsjonen av vann i nyretubuli. Mangel på dette hormonet fører til diabetes insipidus. Oksytocin når også blodbanen fra baklappen. Dette hormonet virker på livmorveggen og er med på å regulere riene i den gravide livmoren.

En kjertel man ennå vet forholdsvis lite om, er epifysen (corpus pineale, epiphysis cerebri), men nyere forskning tyder på at denne kjertelen har en regulerende funksjon på ulike døgnrytmer. Flere substanser er påvist i kjertelen, men man vet lite om disse substansenes funksjoner. Et hormon som skilles ut fra epifysen er melatonin, som er med på å regulere søvnrytmen.

Enda mindre vet man om den endokrine betydningen av thymus (brisselen) som er et relativt stort organ hos barn og ungdom, men som så gradvis skrumper inn.

Man vet allerede mye om de endokrine kjertlene, om deres funksjoner, innbyrdes regulering og muligheter for medisinsk behandling, både i form av ren erstatningsbehandling med kroppens egne hormoner og modulerende tiltak. De endokrine kjertlene kan imidlertid utvikle ulike grader av autonomi som kan ødelegge den normale hormonbalansen. Et eksempel på ytre forhold som kan påvirke en kjertel er jodmangel, som kan føre til utvikling av struma.

Den medisinske behandlingen har som oppgave å gjenopprette kroppens normale hormonbalanse. Mens man har god kunnskap om hvordan hormonmangel- og overskuddstilstander skal behandles, kan det ofte være problematisk å finjustere hormonavvik på grunn av de mange og komplekse reguleringsmekanismene som daglig styrer de mange endokrine kjertlene.

Foreslå endring

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.