rehabilitering av idrettsskader

Rehabilitering av en idrettsskade har som mål å få utøveren tilbake til ønsket aktivitetsnivå. Smerte og eventuell hevelse må behandles, og utøveren må gjenetablere bevegelighet, styrke, stabilitet, teknikk, koordinasjon og utholdenhet.

Rehabiliteringen kan inndeles i tre faser; akuttfasen, rehabiliteringsfasen og treningsfasen. Fasene overlapper ofte hverandre. Det er utøverens framgang og tilheling av skaden som avgjør hvilken fase utøveren er i, ikke hvor lang tid som har gått.

Behandling av idrettsskader er omtalt i en egen artikkel.

Akuttfasen varer fra noen dager til uker. Hovedmålet i denne fasen er å unngå forverring av skaden. Utøveren må derfor ofte redusere eller avstå fra vanlig trening og/eller konkurranse.

For akutte skader gjelder prinsippene for PRICE-behandling, som er en forkortelse for de engelske begrepene: beskyttelse (Protection), avlastning eller hvile (Rest), kuldebehandling (Ice), kompresjon med trykkbandasje (Compression) og elevasjon av den skadde kroppsdelen (Elevation). Hvor lenge en utøver er i akuttfasen avhenger av hvilken skade det dreier seg om og hvilken idrett han eller hun driver med.

• Les videre: behandling av idrettsskader.

Rehabiliteringsfasen varer fra uker til måneder og hovedmålet i denne fasen er å gjøre utøveren i stand til å trene normalt. Det vil si at utøveren skal trene opp normal bevegelighet, styrke og stabilitet.

Utøveren må i denne fasen utføre skadespesifikk trening i samråd med fysioterapeut eller annet helsepersonell. Valg av øvelser og treningsintensitet vil avhenge av skadens lokalisasjon, hvilket vev som er skadd og skadens alvorlighetsgrad. En generell anbefaling er at smerte og hevelse bør styre treningsmengden i denne fasen. Det kan likevel være nødvendig å tåle litt smerte, men det er viktig at smerte og hevelse ikke forverres fra en treningsøkt til den neste.

For å opprettholde generell styrke og utholdenhet bør utøveren, i tillegg til den skadespesifikke treningen, trene alternativt så lenge det ikke belaster skadestedet. Eksempler på alternativ trening kan være sykling, løping i vann eller svømming. Utøveren kan også utføre de deler av det ordinære treningsprogrammet som ikke belaster den skadde kroppsdelen. For eksempel kan en håndballspiller fint trene styrke av overkropp, mage og rygg selv om at han eller hun har en kneskade og derfor ikke kan løpe og delta i vanlig håndballtrening.

Når en utøver er smertefri og har gjenopprettet normal bevegelighet, styrke og stabilitet går han eller hun videre til treningsfasen. 

Treningsfasen varer fra noen uker til måneder. Hovedmålet i denne fasen er å komme opp på samme prestasjonsnivå som før skaden, tåle normal treningsmengde og belasting, samt tåle konkurransebelastning. Denne fasen er en kritisk fase for alle idrettsutøvere.

Tidligere skade er den viktigste risikofaktoren for å pådra seg en ny lignende skade. Dette kommer trolig av at mange utøvere går tilbake til full trening og konkurranse før de er fullstendig rehabilitert etter tidligere skade. Det sentrale i treningsfasen er at utøveren kommer seg gradvis fra kontrollert rehabilitering til øvelser som er mer idrettsspesifikke. Utøveren bør også gjennomføre en eller flere spesifikke tester med konkurranselignende belastning før deltagelse i konkurranse.

• idrettsmedisin
• trening
• behandling av idrettsskader