Idrettsskade, skade oppstått i forbindelse med idrett. Idrettsskader rammer i hovedsak bevegelsesapparatet, dvs. muskler, sener, ledd og skjelett, og oppstår så vel under trening som i konkurranser. Skadespekteret er forskjellig fra idrettsgren til idrettsgren, og det varierer også med hvilket nivå idretten drives på.

De vanligste idrettsskadene er de såkalte bløtdelsskadene, dvs. skader som rammer de bløte delene av bevegelsesapparatet. Bruddskader forekommer selvsagt både som akutte brudd og som såkalte tretthetsbrudd, men disse vil ikke omtales her. Rent praktisk deles bløtdelsskadene ofte inn i akutte skader og belastningsskader. De best trente utøverne er ofte de som har lavest risiko for å bli skadet. Korrekt teknikk bidrar også til å redusere skadefrekvensen. Det er viktig å øke treningsdosene gradvis og å sørge for god restitusjon etter harde treningsøkter. Bruk av korrekt beskyttelsesutstyr kan også redusere faren for akutte skader.

Akutte skader er forårsaket av et akutt direkte eller indirekte traume som overstiger vevets tålegrense og derfor forårsaker en skade. Eksempler på dette er ankelforstuing (se ankelforstuing), muskelstrekk (se hamstringstrekk) og leddbåndskade. Slike skader sees i alle idretter, men opptrer særlig hyppig i de såkalte kollisjonsidretter som håndball, ishockey og fotball.

Har man fått en akutt idrettskade, gjelder følgende prinsipper for behandlingen: 1) Korrekt førstehjelp (PRICE, se nedenfor). 2) Intensiv behandling av den skadete struktur og samtidig vedlikehold av kroppens øvrige funksjoner. 3) Idrettsspesifikk rehabilitering med vekt på tilbakevending til idrettsarenaen.

1) Førstehjelp. Ved enhver akutt idrettsskade oppstår en skade av vev som medfører større eller mindre blødninger inne i vevet. Vevsskaden og blødningen forårsaker en betennelsesreaksjon (se betennelse) i vevet. Betennelsen er kroppens reparasjonsprosess, men fordi den fører til hevelse (på grunn av blødningen og innsiving av vevsvæske), smerter, rødhet, varme og nedsatt funksjon, vil den i mange tilfeller representere et problem for den skadete utøveren.

Førstehjelpen tar sikte på å begrense blødningen, noe som i neste omgang vil begrense betennelsesreaksjonen. Førstehjelpen er viktig de første 48–72 timer, og den gjøres ved en behandling som på engelsk har fått kodeordet PRICE.

P står for beskyttelse (protection). Det skadete stedet må beskyttes mot ytterligere skade, og det er spesielt viktig de første 48 timer. Grunnen er at i denne perioden vil det fortsatt kunne sivblø inne i det skadde vevet.

R står for ro (rest). Skadestedet skal holdes i ro. Begrunnelsen er den samme som oppgitt under beskyttelse.

I står for nedkjøling (ice). Nedkjøling virker først og fremst smertedempende. Ved å redusere temperaturen på skadestedet vil også blødningen bli mindre. Man kan bruke knust is, kjølepakninger eller kjølespray til dette. Man bør kjøle ned i hvert fall de første 4–8 timer, eller så lenge det gjør vondt. Dette kan gjøres ved at man kjøler ned 20–30 minutter hver 3. til 4. time.

C står for kompresjon (compression). Man legger en trykkbandasje rundt skadestedet. Den må ikke legges så stramt at man struper sirkulasjonen. Kompresjon er det viktigste tiltaket for å stoppe blødningen og på den måten redusere betennelsen. Kompresjonen bør opprettholdes de første 48–72 timer.

E står for hevning (elevation). Det skadede stedet skal holdes høyt (over hjertehøyde). Blodtrykket blir da lavere på skadestedet, og man minsker blødningen.

Det er viktig at førstehjelpen settes i gang så raskt som mulig. Ofte vil det være riktig å starte nedkjøling og anlegge kompresjon umiddelbart – endog før man har en sikker diagnose. Man må bare sikre seg at skaden ikke er så alvorlig at utøveren umiddelbart bør sendes til sykehus. Man har da tid til å vente på effekten av førstehjelpen før man forsøker å stille en eksakt diagnose. God førstehjelp etter disse prinsippene bidrar dertil til at det ofte blir lettere å stille en eksakt diagnose (bl.a. fordi det er mindre hevelse).

I noen tilfeller vil betennelsesreaksjonen være så kraftig at man må benytte betennelsesdempende midler (se betennelsesdempende legemidler) i tillegg til førstehjelpen. De må kun benyttes i samråd med lege, og skal benyttes i kort tid (3–5 dager).

2) Videre behandling. Behandlingen utover førstehjelpen vil variere med hva slags skade det dreier seg om. Generelt er det viktig å være aktiv selv under behandlingen. Arrvevet blir sterkere dersom det utsettes for forsiktig belastning, og den skadete utøveren skal derfor i så stor utstrekning som mulig fortsatt trene, men under smertegrensen.

På dette stadiet, dvs. etter de første 72 timer, benyttes varme, helst som forbehandling til øvelser. Det er også viktig at utøveren opprettholder de funksjoner som ikke er skadet. Det betyr ofte at han må trene på en annen måte enn vanlig (såkalt substitusjonstrening). En utøver med en akutt ankelforstuing kan f.eks. kanskje ikke løpe, men kan svømme, sykle eller løpe i vann og på den måten vedlikeholde kondisjonen. En skadet utøver kan i tillegg selvsagt utføre den del av treningen som ikke innebefatter bruk av den skadede kroppsdelen; f.eks. trene overkroppen dersom kneet er skadet.

3) Idrettsspesifikk rehabilitering. For idrettsutøverne er det ofte ikke nok at den skadede kroppsdelen er blitt bra igjen. I tillegg til å ha oppnådd full styrke og bevegelse må de trene seg opp til atter å tåle påkjenningene i sin spesielle idrett. Denne siste delen av rehabiliteringen, som ofte kalles den idrettsspesifikke delen, er avgjørende for at utøveren skal unngå en ny skade. Han må dessuten, før han deltar i konkurranser, testes i konkurranselignende situasjoner.

Belastningsskader skyldes gjentatte, mindre traumer som i seg selv ikke overstiger vevets tålegrense, men gjentatt over tid vil de kunne gjøre dette. Eksempel på dette er tennisalbue, akillestendinose og slimposebetennelse i skulderen. Slike skader sees hyppigst i idretter der det utføres monotont arbeid over lengre tid, som løping, svømming eller stadig gjentatte spenst- og styrkeøvelser.

Det viktigste når man skal behandle en utøver med en belastningsskade, er å identifisere de faktorer som har utløst skaden. Som regel skyldes belastningsskader for rask økning i treningsbelastning over for kort tid. Det kan også være medvirkende faktorer ved utøveren som kalvbenthet, benlengdeforskjeller eller dårlig utviklet muskulatur rundt et ledd. Belastningsskaden kan også skyldes ytre faktorer som hardt underlag, feil type racket eller gale sko. Klimaet, f.eks. med ekstrem varme eller kulde, kan også spille inn. Når utløsende faktor(er) er funnet, må man forsøke å eliminere dem. Gradvis opptrening er også helt avgjørende; hvile alene fører sjelden til at belastningsskader går over (se akillestendinose, eksentrisk trening). I tillegg kan det være nødvendig å behandle smerter og betennelse med medikamenter.

For øvrig vil behandlingen være den samme som under punktene 2 og 3 i omtalen av behandlingen av akutte skader som nevnt ovenfor.

%
Fotball 34
Ski 17
Langrenn 6
Alpin 5
Uspesifisert 3
Snowboard 2
Telemark 1
Håndball 11
Friidrett/jogging 6
Basketball 4
Hockey/bandy 2

Tall fra 1997

%
Hode 12
Skulder/arm 5
Hånd/håndledd 17
Kne 7
Hofte/lår/legg 16
Ankel/fot 35
Andre kroppsdeler 8
%
Hode 9
Skulder/arm 6
Hånd/håndledd 37
Kne 12
Lår/legg 5
Ankel 24
Andre kroppsdeler 7
%
Hode 9
Skulder/arm 11
Hånd/håndledd 20
Kne 11
Lår 2
Legg 15
Ankel/fot 10
Andre kroppsdeler 22

Tall fra 1997

Foreslå endring

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.