idrettsskade

Førstehjelpen har som mål å stanse blødninger og dempe den inflammatoriske reaksjon slik at den begrenses til selve skadestedet. Ved enhver akutt idrettsskade oppstår en skade av vev som medfører større eller mindre blødninger inne i vevet. Vevsskaden og blødningen forårsaker en betennelsesreaksjon i vevet. Betennelsen er kroppens reparasjonsprosess, men fordi den fører til hevelse (på grunn av blødningen og innsiving av vevsvæske), smerter, rødhet, varme og nedsatt funksjon, vil den i mange tilfeller representere et problem for den skadete utøveren.

Førstehjelpen er viktig de første 48–72 timer, og den gjøres ved en behandling som på engelsk har fått kodeordet PRICE.

P står for beskyttelse (protection). Det skadete stedet må beskyttes mot ytterligere skade, og det er spesielt viktig de første 48 timer. Grunnen er at i denne perioden vil det fortsatt kunne sivblø inne i det skadde vevet.

R står for ro (rest). Skadestedet skal holdes i ro. Begrunnelsen er den samme som oppgitt under beskyttelse.

I står for nedkjøling (ice). Nedkjøling virker først og fremst smertedempende. Ved å redusere temperaturen på skadestedet vil også blødningen bli mindre. Man kan bruke knust is, kjølepakninger eller kjølespray til dette. Man bør kjøle ned i hvert fall de første 4–8 timer, eller så lenge det gjør vondt. Dette kan gjøres ved at man kjøler ned 20–30 minutter hver 3. til 4. time.

C står for kompresjon (compression). Man legger en trykkbandasje rundt skadestedet. Den må ikke legges så stramt at man struper sirkulasjonen. Kompresjon er det viktigste tiltaket for å stoppe blødningen og på den måten redusere betennelsen. Kompresjonen bør opprettholdes de første 48–72 timer.

E står for hevning (elevation). Det skadede stedet skal holdes høyt (over hjertehøyde). Blodtrykket blir da lavere på skadestedet, og man minsker blødningen.

Det er viktig at førstehjelpen settes i gang så raskt som mulig. Ofte vil det være riktig å starte nedkjøling og anlegge kompresjon umiddelbart – endog før man har en sikker diagnose. Man må bare sikre seg at skaden ikke er så alvorlig at utøveren umiddelbart bør sendes til sykehus. Man har da tid til å vente på effekten av førstehjelpen før man forsøker å stille en eksakt diagnose. God førstehjelp etter disse prinsippene bidrar dertil til at det ofte blir lettere å stille en eksakt diagnose (bl.a. fordi det er mindre hevelse).

I noen tilfeller vil betennelsesreaksjonen være så kraftig at man må benytte betennelsesdempende midler (se betennelsesdempende legemidler) i tillegg til førstehjelpen. De må kun benyttes i samråd med lege, og skal benyttes i kort tid (3–5 dager).

Behandlingen utover førstehjelpen vil variere med hva slags skade det dreier seg om. Generelt er det viktig å være aktiv selv under behandlingen. Arrvevet blir sterkere dersom det utsettes for forsiktig belastning, og den skadete utøveren skal derfor i så stor utstrekning som mulig fortsatt trene, men under smertegrensen.

På dette stadiet, det vil si etter de første 72 timer, benyttes varme, helst som forbehandling til øvelser. Det er også viktig at utøveren opprettholder de funksjoner som ikke er skadet. Det betyr ofte at han må trene på en annen måte enn vanlig (såkalt substitusjonstrening). En utøver med en akutt ankelforstuing kan f.eks. kanskje ikke løpe, men kan svømme, sykle eller løpe i vann og på den måten vedlikeholde kondisjonen. En skadet utøver kan i tillegg selvsagt utføre den del av treningen som ikke innebefatter bruk av den skadede kroppsdelen; f.eks. trene overkroppen dersom kneet er skadet.

For idrettsutøverne er det ofte ikke nok at den skadede kroppsdelen er blitt bra igjen. I tillegg til å ha oppnådd full styrke og bevegelse må de trene seg opp til atter å tåle påkjenningene i sin spesielle idrett. Denne siste delen av rehabiliteringen, som ofte kalles den idrettsspesifikke delen, er avgjørende for at utøveren skal unngå en ny skade. Han må dessuten, før han deltar i konkurranser, testes i konkurranselignende situasjoner.