Solbeskyttelse, beskyttelse mot de ultrafiolette solstrålene (UV-lys) som påvirker huden og kan gi skader i huden (se solskader).

Fra naturens side er det flere forhold som gjør at skadevirkningene av UV-lys reduseres. De to viktigste faktorer er hudens pigment, melanin, og den beskyttelse som ligger i overhudens flerlagede cellelag med forhornede celler ytterst.

Melanin absorberer UV-lys, og beskytter spesielt hudcellenes kjerner ved at pigmentkornene (melanosomene) er plassert som en paraply over cellekjernene (se huden). Ved soling vil pigmenteringen øke, og derved graden av beskyttelse.

Hornlaget har også en sterkt filtrerende virkning på UV-lys. Ved soling vil tykkelsen av dette laget øke. Naturlig bruning kombinert med den solinduserte fortykkelsen av overhuden kan gi en økt toleranse for UV-lys på ca. 30 ganger, svarende til solfaktor 30 (se nedenfor).

Til tross for melaninets og hornlagets beskyttende virkning vil en del UV-lys trenge ned til de levende hudcellene og kunne forårsake skader. Den skadelige effekten av dette reduseres av enzymsystemer som deaktiverer frie radikaler, som oppstår som følge av UV-bestråling, og som kan forårsake skader i DNA. De skader som likevel oppstår i DNA vil for en stor del repareres av enzymsystemer som identifiserer slike skader, klipper ut den skadede biten av DNA-kjeden og produserer en rettet kopi.

Solbrenthet er en viktig del av den naturlige beskyttelsen mot UV-lys, fordi denne reaksjonen påvirker atferden, i retning av å unngå så sterk soleksponering at denne reaksjonen oppstår. Solbrenthet (se solforbrenning) kan på denne måten oppfattes som hudens egen «varsellampe» for overeksponering av UV-lys.

Endelig kan det nevnes at menneskets oppreiste gange, kombinert med hår på hodet, gir relativt liten eksposisjon for UV-lys, spesielt hvis solen står i senit.

Til tross for de omtalte naturlige beskyttelsessystemer er det mange mennesker som utvikler solskader, og problemene har vært økende i de siste generasjonene. Dette kan tilskrives et motepreget ønske om å være brun, samt gode muligheter for soleksposisjon, på grunn av mer fritid, bedret økonomi og billige flyreiser til solrike reisemål. I tillegg er bruken av solarier (se solarium) blitt utbredt.

Den beste form for solbeskyttelse er å unngå overdreven soleksposisjon. Enkle tiltak er å unngå å ligge i solen i tiden 10–14 når UV-bestrålingen er sterkest. Hatt med skygge og solbriller som filtrerer bort UV-lys, gir god beskyttelse i ansiktet; brillene kan også redusere sjansen for utvikling av grå stær (katarakt).

Solbeskyttende midler er krem, lotion, oppløsning e.l. som inneholder kjemiske forbindelser som kan absorbere deler av det ultrafiolette lyset i større eller mindre grad, eller forbindelser som reflekterer UV-lys ved sine fysikalske egenskaper. Stoffene har ulike egenskaper når det gjelder grad av beskyttelse og hvilke bølgelengder de beskytter mot, se solkrem.

De viktigste stoffene er estere av para-aminobenzosyre (f.eks. Padimate-A og Padimate-O), cinnamater, benzofenoner, og dibenzoylmetaner. Stoffene har ulike egenskaper i forhold til hvilke bølgelengder de beskytter mot. Noen stoffer i de to sistnevnte gruppene gir god beskyttelse mot UVA. De fleste preparater som er i handel inneholder flere stoffer, slik at de gir beskyttelse mot både UVA og UVB.

De mest brukte stoffene i denne gruppen er sinkoksid, titaniumdioksid og talkum. Disse er effektive, men synes på huden, og er derfor kosmetisk sett lite akseptable.

Solfaktor (eng. sun protecting factor, forkortet SPF) er et tall som angir graden av beskyttelse mot UVB. Uten solbeskyttelse vil en person bli solbrent etter en bestemt tid med en bestemt stråledose. Hvis vedkommende bruker en solkrem med faktor 10, vil det kreves 10 ganger så lang tids bestråling (dvs. soling) før han/hun blir solbrent.

Fordi forbrenningen skyldes UVB, gir tallet informasjon om graden av beskyttelse mot UVB, men sier intet om eventuell beskyttelse mot UVA. De fleste solkremer som ble brukt inntil for noen få år siden, gav ingen beskyttelse mot UVA i det hele tatt. Alle solkremene som er på markedet i dag, gir også beskyttelse mot UVA. Men beskyttelsen mot UVA er i de fleste preparater dårligere enn mot UVB. Dessuten er det vanskeligere å måle graden av beskyttelse mot UVA, slik at det foreløpig ikke er noen ensartet angivelse for dette, analogt til solfaktor for UVB-beskyttelse.

Betegnelsen «Australsk standard» betyr at minst 90 % av UVA-strålene filtreres bort.

I dyreforsøk er det vist at solkremer reduserer sjansen for utvikling av hudkreft av typen plateepitelkarsinom. Derimot er det ikke bevist at det reduserer sjansen for utvikling av malignt melanom (pigmentcellekreft), som er den farligste formen for hudkreft, og som har vist en meget sterk økning de siste 30 årene. Det er til og med blitt hevdet at solkremer kan øke sjansen for denne type hudkreft, fordi solkremer gjør det mulig for folk å oppholde seg mye lenger i solen enn hva de kunne ha gjort uten solkrem. På grunn av relativt dårligere beskyttelse mot UVA enn UVB, vil UVA-dosen som huden utsettes for, kunne bli vesentlig større enn hva den ville ha blitt uten bruk av solkrem. Hudens «varsellampe» (evnen til å bli rød) blir så å si skrudd av.

Den kliniske konsekvens av disse spørsmålene er ikke avklart. En ting som imidlertid er klart, er at høye doser av UVA gir tidlig aldring av huden, med utvikling av rynker og pigmentforstyrrelser.

Den beste forebygging er trolig å benytte solkremer ved sterk soleksposisjon, men unngå vesentlig større eksposisjon enn man ville gjort uten solkrem. Det er svært viktig at barn beskyttes mot sol. Uforsiktighet med sol i barndommen kan trolig ha betydning for utvikling av hudkreft senere i livet.

Foreslå endring

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.