solbeskyttelse

Solbeskyttelse er beskyttelse mot de ultrafiolette solstrålene (UV-stråler) som påvirker huden og kan gi solskader.

Naturlige systemer

Fra naturens side er det flere forhold som gjør at skadevirkningene av UV-stråler reduseres. De to viktigste faktorer er hudens fargestoff, melanin, og den beskyttelse som ligger i overhudens flerlagede cellelag med forhornede celler ytterst.

Melanin

Melanin absorberer UV-stråler, og beskytter spesielt hudcellenes kjerner ved at pigmentkornene (melanosomene) er plassert som en paraply over cellekjernene . Ved soling vil pigmenteringen øke, og derved graden av beskyttelse.

Hornlaget

Hornlaget har også en sterkt filtrerende virkning på UV-stråler. Ved soling vil tykkelsen av dette laget øke. Naturlig bruning kombinert med fortykkelsen av overhuden på grunn av solen kan gi en økt toleranse for UV-stråler på ca. 30 ganger, svarende til solfaktor 30.

Enzymatisk beskyttelse

Til tross for melaninets og hornlagets beskyttende virkning vil en del UV-stråler trenge ned til de levende hudcellene og kunne forårsake skader. Den skadelige effekten av dette reduseres av enzymsystemer som deaktiverer frie radikaler, som oppstår som følge av UV-bestråling, og som kan forårsake skader i DNA. De skadene som likevel oppstår i DNA vil for en stor del repareres av enzymsystemer som identifiserer slike skader, klipper ut den skadede biten av DNA-kjeden og produserer en rettet kopi.

Solbrenthet

Solbrenthet er en viktig del av den naturlige beskyttelsen mot UV-stråler, fordi denne reaksjonen påvirker atferden, i retning av å unngå så sterk soleksponering at denne reaksjonen oppstår. Solbrenthet kan på denne måten oppfattes som hudens egen «varsellampe» for overeksponering av UV-stråler.

Endelig kan det nevnes at menneskets oppreiste gange, kombinert med hår på hodet, gir relativt liten eksposisjon for UV-stråler, spesielt hvis solen står i senit.

Til tross for de omtalte naturlige beskyttelsessystemer er det mange mennesker som utvikler solskader. Dette kan tilskrives et motepreget ønske om å være brun, samt gode muligheter for soleksposisjon, på grunn av mer fritid, bedret økonomi og billige flyreiser til solrike reisemål. I tillegg er bruken av solarier blitt utbredt.

Solbeskyttende midler

Den beste form for solbeskyttelse er å unngå overdreven soleksposisjon. Enkle tiltak er å unngå å ligge i solen i tiden 10–14 når UV-bestrålingen er sterkest. Hatt med skygge og solbriller som filtrerer bort UV-stråler, gir god beskyttelse i ansiktet; brillene kan også redusere sjansen for utvikling av grå stær.

Solbeskyttende midler er solkrem, lotion, oppløsning eller lignende som inneholder forbindelser som kan absorbere deler av den ultrafiolette strålingen i større eller mindre grad, eller forbindelser som reflekterer UV-stråler ved sine fysikalske egenskaper. Stoffene har ulike egenskaper når det gjelder grad av beskyttelse og hvilke bølgelengder de beskytter mot.

Absorberende midler

De viktigste stoffene blant de absorberende midlene er estere av para-aminobenzosyre (for eksempel Padimate-A og Padimate-O), cinnamater, benzofenoner, og dibenzoylmetaner. Stoffene har ulike egenskaper avhengig av hvilke bølgelengder de beskytter mot. Noen stoffer i de to sistnevnte gruppene gir god beskyttelse mot UVA. De fleste preparater som er i handel inneholder flere stoffer, slik at de gir beskyttelse mot både UVA og UVB.

Reflekterende midler

De mest brukte stoffene i denne gruppen er sinkoksid, titaniumdioksid og talkum. Disse er effektive, men synes på huden, og er derfor kosmetisk sett lite akseptable.

Solfaktor

Solfaktor er et tall som angir graden av beskyttelse mot UVB. Uten solbeskyttelse vil en person bli solbrent etter en bestemt tid med en bestemt stråledose. Hvis vedkommende bruker en solkrem med faktor 10, vil det kreves 10 ganger så lang tids bestråling (det vil si soling) før hen blir solbrent.

Fordi forbrenningen skyldes UVB, gir tallet informasjon om graden av beskyttelse mot UVB, men sier intet om eventuell beskyttelse mot UVA. Alle solkremene som er på markedet i dag, gir også beskyttelse mot UVA. Men beskyttelsen mot UVA er i de fleste preparater dårligere enn mot UVB. Dessuten er det vanskeligere å måle graden av beskyttelse mot UVA, slik at det foreløpig ikke er noen ensartet angivelse for dette, tilsvarende solfaktor for UVB-beskyttelse.

Betegnelsen «Australsk standard» betyr at minst 90 prosent av UVA-strålene filtreres bort.

Kreft

I dyreforsøk er det vist at solkremer reduserer sjansen for utvikling av hudkreft av typen plateepitelkarsinom. Derimot er det ikke bevist at det reduserer sjansen for utvikling av føflekkreft, som er den farligste formen for hudkreft, og som har vist en meget sterk økning siden 1950-årene. Det er til og med blitt hevdet at solkremer kan øke sjansen for denne type hudkreft, fordi solkremer gjør det mulig for folk å oppholde seg mye lenger i solen enn hva de kunne ha gjort uten solkrem. På grunn av relativt dårligere beskyttelse mot UVA enn UVB, vil UVA-dosen som huden utsettes for, kunne bli vesentlig større enn hva den ville ha blitt uten bruk av solkrem. Hudens «varsellampe», det vil si evnen til å bli rød, blir så å si skrudd av.

Den beste forebygging er trolig å benytte solkremer ved sterk soleksposisjon, men unngå vesentlig større eksposisjon enn man ville gjort uten solkrem. Det er svært viktig at barn beskyttes mot sol. Uforsiktighet med sol i barndommen kan trolig ha betydning for utvikling av hudkreft senere i livet.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg