huden

Huden. Sammenføyningen mellom epidermis (overhuden) og dermis (lærhuden) er karakterisert av gjensidige furer og forhøyninger. Dette gir god kontakt og bedre feste mellom disse delene av huden, og det gir større kontaktflate, som gir bedre utveksling av næringsstoffer og avfallsstoffer.

Av /KF-arkiv ※.

Artikkelstart

Huden er kroppens ytre overflate og største organ. Huden er høyt spesialisert og avansert. Den avgrenser kroppen mot det ytre miljøet og er viktig for opprettholdelse av likevekten i kroppens indre miljø. Den er også et viktig sanse- og kommunikasjonsorgan, og har noe ulik oppbygning i de ulike områdene på kroppen. I huden er det spesialiserte deler, som for eksempel hudens sansereseptorer, samt hudorganene hår, negler og hudkjertler.

Faktaboks

Også kjent som

latin: cutis, gresk: derma

Hudens overflate hos en voksen person er cirka 1,6 kvadratmeter og den veier om lag tre kilo. Ved kroppsåpningene (munnen, neseborene, urinrøret, skjedeinngangen og endetarmsåpningen) går huden kontinuerlig over i slimhinne.

Huden har flere funksjoner:

  • den beskytter det underliggende vevet mot skader av mekanisk, temperaturmessig eller kjemisk art,
  • den beskytter kroppen mot væsketap,
  • den regulerer kroppstemperaturen ved hjelp av blodkarene og svettekjertlenes utsondring og fordampningen på huden,
  • den er et varslende sanseorgan som oppfatter skadelig mekanisk og termisk påvirkning samt smerte av forskjellige årsaker,
  • den kan til en viss grad overbringe kommunikasjon i form av rødme, blekhet eller svette.

Hudens oppbygning

Huden er bygget opp av tre lag:

  • overhuden (epidermis)
  • lærhuden (corium, dermis)
  • underhuden (subcutis eller hypodermis)

Som en integrert del av disse lagene finnes det dessuten kjertelstrukturer (for talg og svette), blodkar, nervefibrer og spesialiserte føleorganer. Hår og negler er utviklet fra spesialiserte overhudsceller.

Overhuden

Overhuden (epidermis) er det ytterste laget av huden, og utgjør cirka en tidel av hudens totale tykkelse. Tykkelsen varierer normalt fra 0,3 til 1,5 millimeter. Overhuden består av et forhornet flerlaget plateepitel (stratum corneum), der cellene ligger klebet tett inntil hverandre. Mer enn 90 prosent av cellene er overhudsceller (keratinocytter). Overhuden fornyer seg kontinuerlig ved at de nederste cellene, basalcellene, som er overhudens «moderceller», stadig deler seg og derved skyver de eldre cellene opp-/utover. Mens cellene skyves utover, gjennomgår de en modning som i hovedsak innebærer at de produserer keratin, slik at de til slutt blir helt fylt av dette proteinet.

I øvre del av overhuden skjer det en programmert celledød (apoptose) som fører til at cellekjernene og andre cellestrukturer i overhudscellene blir borte. Overhudscellene omdannes til mangekantede flak som henger tett i hverandre og danner en slitesterk overflate. Overflaten slites stadig av og erstattes av et nytt hornlag i en kontinuerlig prosess som sikrer at overflaten alltid er ny og slitesterk. Dette kalles forhorningsprosessen. Overhuden fornyes fullstendig i løpet av tre til fire uker.

Lag

Overhuden kan deles inn i forskjellige lag som avspeiler de ulike stadiene i denne prosessen. Basalcellelaget (stratum basale) er det nederste cellelaget. Det neste laget kalles tornecellelaget (stratum spinosum), som henspiller på at cellene her har spisse, torneaktige utstikkere som er festestrukturer mellom cellene. Over dette laget ligger kornlaget (stratum granulosum), som består av to til tre cellelag der celleinnholdet er kornet. Kornene inneholder keratohyalin, som er et forstadium til keratin. Det ytterste laget kalles hornlaget (stratum corneum) og består av de forhornede overhudscellene.

Pigmentceller

Spredt mellom keratinocyttene i basallaget ligger pigmentceller (melanocytter), som produserer det svart-brune fargestoffet (pigmentet) melanin. Melaninet samles i små korn (melanosomer), som ved hjelp av melanocyttenes utløpere overføres til keratinocyttene. I keratinocyttene legger pigmentet seg som en paraply over cellekjernene og beskytter arvestoffet i cellekjernen mot skader fra ultrafiolett stråling fra for eksempel sollys.

Hver melanocytt forsyner om lag 40 keratinocytter med melanin. Melanosomene er normalt runde, men personer med rødt hår og fregner har stavformede melanosomer. Denne egenskapen er arvelig, og arvegangen er autosomal dominant. Personer med mørk hud har ikke flere pigmentceller enn personer med lys hud, men pigmentproduksjonen er større hos mørkhudede.

Behåring

Hår (pili) er tråder av keratin som finnes over alt på huden, med unntak av håndflatene og fotsålene og de ytre delene av kjønnsorganene. Håret har hos menneskene mistet noe av sin opprinnelige betydning, som varmebeskyttelse og følesensor. Vi skiller mellom pigmenterte terminalhår og føtale lanugohår som forsvinner etter fødselen.

Hårfolliklene står gjerne på skrå i forhold til hudoverflaten, men kan rettes opp ved ørsmå muskler (musculi arrectores pilorum) som er festet basalt til follikkelen. Muskelkontraksjonen styres autonomt og kan få håret til å rette seg opp ved temperaturmessig eller emosjonell påvirkning («gåsehud»).

Immunceller

Langerhansceller er en annen type celler som finnes i nedre del av overhuden. Denne celletypen er en viktig del av hudens immunforsvar ved at den har lange «fangarmer» (dendritter) som plukker opp fremmede stoffer som trenger inn i huden. De fremmede stoffene (antigenene) blir bearbeidet og deretter presentert for en type hvite blodceller kalt lymfocytter, som eventuelt kan igangsette en betennelse. Langerhanscellene er hudens antigenpresenterende celler.

Blodforsyning

Det er ikke blodkar i overhuden. Utveksling av oksygen, næringsstoffer og avfallsstoffer skjer ved diffusjon fra blodkarene i øvre del av den underliggende lærhuden. Overhudens avgrensing mot lærhuden utgjøres av basalmembranen.

Lærhuden

Lærhuden (dermis) utgjør mesteparten av hudens volum og gir den strekkbarhet eller tøyelighet og styrke. Den varierer i tykkelse på ulike hudområder fra 1,5 til 4 millimeter.

Lærhuden deles gjerne i to lag: den øvre delen kalles papillærlaget (stratum papillare), og består av et litt løsere vev enn den nedre delen, som kalles retikulærlaget (stratum reticulare). Papillærlaget har en overflate som er formet som totter (papiller), som gjør at kontaktflaten mellom lærhuden og overhuden blir betydelig større og fastere enn om den hadde vært flat.

Fibre

Lærhuden består av bindevev som er bygd opp av fibre, grunnsubstans og ulike celletyper. Fibrene deles inn i kollagene fibre og elastiske fibre. De produseres av fibroblaster, som er bindevevsceller som ligger spredt mellom fibrene, særlig i den dypere delen.

De kollagene fibrene er ordnet i et flettverk som gir huden styrke og strekkfasthet. De er ordnet slik at huden i ethvert område kan strekkes mer i én retning enn i en annen. Vanligvis vil derfor et stikk i huden ikke etterlate et hull, men en spalte. Spaltlinjene går i forskjellig retning i de enkelte delene av hudoverflaten, noe som er av stor betydning ved eksempelvis plastikkirurgi for å unngå skjemmende arr.

De elastiske fibrene gir huden strekkbarhet (elastisitet).

I tillegg til fibroblaster finnes det makrofager og mastceller, som begge er knyttet til hudens immunforsvar.

Blod- og nerveforsyning

Lærhuden er rikt forsynt med blodkar som er organisert i et overflatisk og et dypereliggende nettverk med tverrgående karforbindelser (anastomoser). Ved å omgå kapillarnettet vil hastigheten i blodstrømmen øke, noe som får betydning for temperaturreguleringen.

Det er rikelig med nerveender og sanseceller (følelegemer), særlig i den øvre del av lærhuden. Huden i ansiktet, på hendene, føttene, kjønnsorganene og brystvortene er mer følsom enn huden i andre deler av kroppen, og inneholder også spesialiserte følelegemer. Denne følsomheten må sees i relasjon til hudens embryonale utvikling, idet den ytre overflaten dannes fra det ektodermale kimlag, slik som nervesystemet. De underliggende delene av huden er av mesodermalt opphav.

Hudkjertler

Lærhuden har to typer kjertler: talgkjertler (glandulae sebaceae) og svettekjertler (glandulae sudoriferae). Begge disse kjertelstrukturene dannes av spesialiserte overhudsceller som vokser ned i huden i løpet av fosterlivet.

Talgkjertlene munner ut i øvre del av hårsekkene. Talgkjertlene stimuleres av mannlige kjønnshormoner (androgener) og er lite aktive før puberteten. Svettekjertlene består av lange rørformede strukturer som ligger som en kveil i underhudsfettet og med utførselsganger på hudens overflate. Tettheten av svettekjertler varierer fra om lag 60 per kvadratcentimeter (cm²) på ryggen til mer enn 600 per cm² i fotsålene. I armhulene og over de ytre kjønnsorganene finnes det spesialiserte svettekjertler, såkalte duftkjertler eller apokrine svettekjertler, som blir aktive først ved puberteten. Svettekjertlenes sure sekret (pH 4,5) hemmer bakteriefloraen på hudoverflaten, og danner derved en 'beskyttelseshinne'.

Hudfarger

Hudens farge kan være svært forskjellig. Den påvirkes ikke bare av melanocyttene, men også av pigmenter fra karoten som vi får i oss gjennom grønnsaker (gulrøtter). Det lagrer seg i overhuden og i fettlaget i underhuden og kan gi huden et rød-gult skjær ved større inntak av karotenholdig mat. Også hemoglobinet i hudens kapillarer kan bidra til det fargepreget som er spesielt for lyse mennesker.

Underhuden

Underhuden (subcutis) består av fett og bindevev. Mengden av fettvev avspeiler personens ernæringstilstand (overvekt, undervekt). Underhuden isolerer mot varmetap. Fettfordelingen påvirkes dessuten av kjønnshormoner, slik at kvinner og menn som regel har ulik fordeling av fettet på kroppen. Hos mannen legger fettet seg i abdominalregionen; hos kvinnen, som gjerne har mer underhudsfett generelt, i brystene, på hoftene og i setepartiet.

Hudens funksjoner

Huden er et høyt spesialisert grensesjikt mellom kroppens indre miljø og omverdenen og har en rekke livsnødvendige oppgaver. Huden har en barrierefunksjon ved å beskytte kroppen mot fysiske, kjemiske og mikrobiologiske skader. Den bidrar til å opprettholde kroppens indre likevekt (homeostase) når det gjelder temperatur og kjemisk miljø. Huden er også et sanseorgan som fanger opp stimuli som påvirker huden, og kan dessuten være kommunikasjonsorgan og kontaktflate med andre mennesker.

Huden er bygd opp av tre lag: overhuden (epidermis), lærhuden (dermis) og underhuden (subcutis). Denne tredimensjonale illustrasjonen viser de viktigste strukturene i huden.

Av /KF-arkiv ※.

Huden som barriere

Beskyttelsesfunksjonen er tredelt: mekanisk, immunologisk og strålingsbeskyttende. Underhudens fettlag tar av for støt og beskytter mot trykk. Lærhudens kollagenfibre gir huden styrke mot overstrekking, mens overhudens hornlag danner et slitesterkt ytre lag. Hornlaget hindrer fremmede stoffer i å trenge inn i huden. Overhudens barrierefunksjon forsterkes av hudens talgproduksjon, som smører og forsegler hornlaget. Hudens normale bakterieflora spalter talgen. Også nedbrytningsproduktene gjør at hudoverflatens miljø blir surt (lav pH-verdi), noe som har en beskyttende effekt mot de fleste mikroorganismer.

Hudens immunologiske aktivitet er en annen viktig side ved barrierefunksjonen. Langerhanscellene utgjør immunforsvaret fremste forsvarslinje overfor fremmede stoffer som trenger seg inn i huden. Cellene fanger opp og bearbeider for eksempel bakterier, og presenterer dem for lymfocyttene. Disse vil tolerere eller forkaste det fremmede stoffet. I det siste tilfellet oppstår en immunreaksjon i huden, for eksempel den betennelsen som utløses av en lokal bakterieinfeksjon. Allergi oppstår når immunsystemet «tar feil» og setter i gang en immunreaksjon mot et stoff som i seg selv ikke er skadelig, som for eksempel nikkel eller gummi. Slike allergier gir kontakteksem, og kalles kontaktallergiske reaksjoner.

Huden skal også beskytte mot skadelig stråling, spesielt kortbølget ultrafiolett stråling (UV-lys), som kan forårsake skader i cellenes arvemateriale (DNA). Slike skader kan føre til at cellene ikke lenger kan dele seg, og de kan også føre til hudkreft. Hudens pigment, melanin, har en viktig funksjon i forsvaret mot stråling. Melanin produseres av melanocyttene, og pigmentproduksjonen stimuleres av ultrafiolett stråling. Beskyttelsen øker ved at UV-stråling også igangsetter en fortykkelse av overhuden. Motstandsevnen mot UV-stråler forsterkes ved at overhudscellene er utstyrt med reparasjonssystemer som kan rette opp skader i cellekjernenes arvemateriale etter bestråling. Dette systemet finner feil, «klipper ut» den skadede delen av DNA-tråden og lager en ny kopi som erstatning. Det finnes en arvelig sykdom, xeroderma pigmentosum, hvor dette reparasjonssystemet ikke fungerer, og det fører til svært tidlig utvikling av hudkreft.

Homeostase

En normalt fungerende hud er nødvendig for å hindre at væske og salter fra kroppsvæskene tapes. Alle kroppens celler er omgitt av væske. Ved store brannskader er det nettopp forstyrrelser i kroppens væske- og saltbalanse som gjennom fordampning utgjør den største faren for pasientens liv.

Huden spiller en sentral rolle i å opprettholde en konstant kroppstemperatur. Huden er utstyrt med nerver som registrerer temperaturen, såkalte termoreseptorer. Signalene sendes til ryggmargen og videre til temperaturregulerende sentre i hjernen. På bakgrunn av denne informasjonen påvirkes blodgjennomstrømningen i huden og graden av svettesekresjon via det autonome nervesystemet, slik at varmetapet fra huden tilpasses det aktuelle behovet.

Sanseorgan

Huden innerveres av autonome efferente nervefibre (til blodkar, kjertler og hårmuskler). og sensoriske nerver som formidler berøring, temperaturforhold, smerte, trykk og lignende). Den er rikt utstyrt med nerveender som ligger helt ut mot hudoverflaten. Informasjonene fører enten til refleksbetingede reaksjoner, for eksempel at vi trekker til oss armen hvis vi brenner oss på fingeren, eller endret atferd som beskytter mot skade, for eksempel at vi kler på oss når vi fryser. Dette er svært viktige informasjoner for å kunne forsvare kroppen. Blir ikke disse informasjonene registrert, kan det få alvorlige følger: Personer som av ulike årsaker har nerveskader og derved nedsatt følsomhet i huden, får ofte store sår og hudskader. Mange hudsanser har evnen til tilpasning, også kalt adaptasjon. Det innebærer at sanseopplevelsen etter en tid avtar, så å si filtreres bort fra vår bevissthet. Et eksempel er berøring av klærne, som vi etter en tid ikke lenger legger merke til. Dette forhindrer at vi blir «overdøvet» av for mange signaler fra huden.

Hudens mekanoreseptorer er spesielle nerveender som registrerer forskjellige former for berøring (trykk, strekk, vibrasjoner): Merkelceller i epidermis, Ruffini-legemer og Meissners legemer i øvre del av lærhuden, ofte i fingertuppene, mens Vater-Pacinis endelegemer i underhuden finnes særlig i håndflatene og fotsålene.

Huden. Figuren illustrerer det anatomiske grunnlaget for hudfølelsen.

Av /KF-arkiv ※.

Kommunikasjonsorgan

Huden er sentral i samspillet mellom mennesker. Hudens blodgjennomstrømning og kjertelfunksjon kontrolleres av det autonome nervesystemet, som blant annet påvirkes av de delene av hjernen som er knyttet til følelsene. Huden vil derfor påvirkes av menneskets sinnsstemning. Det kommer til uttrykk både ved blodgjennomstrømning og svetting. Eksempelvis kan en pinlig situasjon føre til rødme i ansiktet og på halsen, som skyldes økt blodgjennomstrømning, mens nervøsitet kan føre til klamme hender, som skyldes svetting. Huden har også en sentral rolle i tiltrekningen mellom kjønnene. Utseende, duft og berøring er viktige elementer i dette. Alle dyrearter har signalsystemer som forsterker tiltrekningen mot det annet kjønn, også mennesket har slike signaler. Et eksempel er duftkjertlene i armhuler og i kjønnsområdet, men hos mennesker er de naturlige signalsystemene endret og til dels overdøvet av sosiokulturelle uttrykk som sminke, parfyme, hårfrisyre og klesdrakt.

Huden hos eldre

Med alderen endres hudens kvalitet. Papillene blir mindre markerte, og reduksjonen i elastisiteten gjør at folder i huden ikke flater ut like lett som før. Ansiktet får permanente furer (på tvers av den mimiske muskulaturen), og endringer i bindevevets sammensetning gjør huden hos eldre mennesker tørrere. Melanocyttene går for en stor del til grunne og gjør pigmenteringen ujevn og flekkete i forskjellig grad.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg