hudkreft

Hudkreft. Illustrasjon som anskueliggjør hudkreft forårsaket av sollys. Kreftcellene (blå) sprer seg gjennom overhuden (rød) og underhuden/dermis (lysegul). Typen hudkreft vist på denne tegningen er malignt melanom, en type hudkreft forårsaket av svulster av pigmenter som produserer celler i overhuden. Malignt melanom starter i føflekker, som et resultat av mutasjoner fremkalt av ultrafiolett stråling i sollys. Hvis det ikke behandles raskt, kan det være dødbringende. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Av /NTB Scanpix ※.

Hudkreft er ondartet svulst i huden. De tre vanligste formene for hudkreft er basalcellekarsinom, plateepitelkarsinom og malignt melanom (føflekkreft). Disse tre krefttypene er sterkt assosiert med soleksponering: Enten total dose gjennom livet eller antall og alvorlighetsgrad på solforbrenninger. Basalcellekarsinom er den vanligste typen, men malignt melanom er vanligere hos den yngre del av befolkningen (20-50år). I tillegg finnes sjeldne kreftformer som utgår fra hudens kjertelstrukturer.

Faktaboks

Også kjent som
cancer cutis

Basalcellekarsinom

Nodulært basalcelle-karsinom. Velavgrenset tumor uten ulcerasjon. Klikk for større bilde.

Klassisk basalcellekarsinom (Ulcus rhodens). Lesjonen er vollformet med «perlemorsrand».

Basalcellekarsinom er den vanligste av alle former for kreft. Svulsten utgår fra basalcellene i overhuden (epidermis).

Årsak

Årsaken til denne kreftformen er ukjent, men sol, særlig kortbølget ultrafiolett lys (UV-B), kan medvirke til utviklingen av svulsten. Basalcellekarsinomer opptrer derfor hyppigst på de stedene av kroppen som utsettes for mest sol, som for eksempel ansiktet og øvre deler av overkroppen. Arv kan ha en viss betydning. Det er også vist at eksponering for arsenikk kan føre til utvikling av basalcellekarsinom etter flere tiår.

Symptomer

Basalcellekarsinom vises oftest som en liten hudfarget knute med litt hevet rand og en skorpe eller et sår i midten. Den kan også vise seg som en rød, litt sår flekk, som gradvis øker i størrelse i løpet av flere år. Andre ganger opptrer svulsten som en fortykkelse i huden.

Diagnose

Diagnosen bygger på klinisk undersøkelse og hudbiopsi.

Behandling

Behandlingen avhenger av svulstens størrelse, lokalisasjon og pasientens alder. Følgende behandlingsformer er aktuelle: Kirurgisk fjerning, fotodynamisk behandling, skraping, frysing med flytende nitrogen, røntgenbehandling og laserbehandling.

Lokalavansert eller metastatisk basalcellecarcinom kan behandles med stoffer som hemmer spesifikke intracellulære signalveier som er viktige for celledifferensiering, såkalte hedgehog-hemmere (for eksempel vismodegib).

Prognose

Kurvene viser hvor stor sjanse det er for at pasienter med basalcellekarsinom og plateepitelkarsinom lever 5 år etter at de har fått diagnosen.

Prognosen er utmerket. Det er i praksis ingen dødelighet knyttet til denne kreftformen. Grunnen er at den mangler evnen til å spre seg til andre steder i kroppen ved å danne metastaser. Likevel må den som regel behandles fordi den ellers vil vokse og kan skade det omkringliggende vevet. Hos eldre personer der svulsten ikke gir plager eller kan forventes å skape problemer, er behandling ikke nødvendig.

Plateepitelkarsinom

Plateepitelkarsinom. Mer infiltrerende enn basalcellekarsinom. Ofte med sårdannelse og uten vollformet rand.

Plateepitelkarsinom er en annen krefttype som utgår fra overhudens epitelceller. Denne krefttypen har klar sammenheng med totaldosen av solbestråling (kumulativ stråledose). Plateepitelkarsinom finnes derfor hyppigst hos utearbeidende og på hudområder som utsettes for mest sollys, det vil si på ører, i pannen, over kinnbena og på nesen. Andre årsaker til denne kreftformen er kronisk betennelse eller kroniske sår i huden, kraftig røntgenbestråling og langvarig kontakt med visse kjemiske stoffer, for eksempel tjærestoffer.

Symptomer

Aldersspesifikk forekomst av plateepitelkarsinom i hud, Norge, 2011–2015.
Onkolex/Kreftregisteret.
Forekomst av plateepitelkarsinom i Norge, 1956-2015
Onkolex/Kreftregisteret.

Svulsten kan begynne som en tørr, flassende flekk, som etter hvert blir mer hissig. Ubehandlet utvikler den seg til et sår, eventuelt med knuter av svulstvev.

Diagnose

Diagnosen bygger på klinisk undersøkelse og hudbiopsi.

Behandling

Behandlingen er kirurgisk fjerning.

Prognose

Prognosen er i tidlige stadier god, men ubehandlet kan svulsten spre seg til andre organer og kan da være dødelig. Tendensen til spredning er mindre i solskadete hudområder.

Malignt melanom

Malignt melanom er en ondartet svulst, som er utgått fra pigmentceller (melanocytter) i huden. Ca. 1/3 av melanomene har sin opprinnelse i pigmentceller i føflekker. De øvrige oppstår i huden, uten relasjon til føflekker.

Man deler de maligne melanomene inn i tre hovedtyper:

  • superfisielt malignt melanom, som til å begynne med vokser overfladisk og er tynt og flatt
  • nodulært malignt melanom, som vokser knuteaktig og mer i dybden,
  • lentigo maligna melanom, utviklet fra lentigo maligna, som er mørkt pigmenterte, overflatiske flekker på sterkt soleksponerte partier (oftest i ansiktet) hos eldre mennesker.

Utbredelse

Det registreres nå cirka 2000 nye tilfeller av malignt melanom i Norge hvert år, og denne krefttypen er en av de hyppigste i aldersgruppen 20–50 år, men er meget sjelden hos barn. Malignt melanom er relativt sett hyppigst på armer og ben (særlig på leggene) hos kvinner og på overkroppen hos menn.

Årsak

Om lag 1/3 av melanomene utvikles i en tidligere erkjent pigmentert føflekk. Individer med mange, store og uryddige føflekker, og personer som har lett for å bli solbrent, har økt risiko. Man kan av og til se arvelig disposisjon med flere tilfeller av malignt melanom hos nære slektninger, og da med økt risiko for å utvikle flere primærsvulster hos samme pasient. I noen slike familier er det påviste genetiske feil som medfører manglende kontroll over celledelingen i visse celler.

Årsaken til utvikling av malignt melanom antas i de fleste tilfeller å være skade indusert av ultrafiolett lys i gener for vekstkontroll i en melanocytt, som etter hvert utvikler seg til kreftcelle. Forekomsten av malignt melanom i Norge har økt betydelig etter 1950. Man tror at solforbrenning er den viktigste årsaken.

Symptomer

Symptomene er at det kommer en svartpigmentert flekk i huden, eller at en tidligere føflekk endrer utseende, gjerne ved at det blir en «flekk i flekken». Den vokser i størrelse horisontalt og etter hvert vertikalt (knutedannelse) og blir blåsvart eller mer ujevnt pigmentert. Svulsten kan også miste pigment og bli blek eller kjøttfarget. Overflaten kan bli flassende eller vise sårdannelse. Avgrensingen mot normal hud blir uregelmessig. Det kan komme tegn til spredning i form av knuter i huden omkring eller i tilgrensende lymfekjertler.

Det hender at man finner spredning (metastase) fra malignt melanom uten at primærsvulsten kan påvises. Spredning skjer vanligvis først til de tilgrensende lymfestasjoner, senere eller eventuelt direkte til hud og/eller til andre organer. Risikoen for at melanom skal gi opphav til spredning (metastaser) og bli farlig for pasienten, er sterkt avhengig av den vertikale tykkelse av primærsvulsten på diagnosetidspunktet.

Diagnose

Diagnosen bygger på klinisk undersøkelse og mikroskopisk analyse av svulsten.

Behandling

Enhver mistenkelig pigmentflekk bør fjernes med fri margin i hud på 2–5 mm og sendes til mikroskopisk undersøkelse. Hvis det foreligger malignt melanom må det utføres mer omfattende kirurgi ned til muskelfascie og med en margin avhengig av hvor dypt primærsvulsten vokste. Ved fjernspredning til hud fjernes også metastasene kirurgisk. Ved spredning til regionale lymfeknuter fjernes alle tilgrensende lymfeknuter, og supplerende strålebehandling kan bli nødvendig. Det er ikke vist at medikamentell tilleggsbehandling etter radikal kirurgi forlenger overlevelsen.

De siste år er det gjort store fremskritt i behandlingen av metastaserende malignt melanom. Såkalte immunsjekkpunkthemmere (PD-1-hemmere) som nivolumab og pembrolizumab har vist seg effektive og er nå førstevalg ved behandling av malignt melanom med spredning. Dersom molekylærpatologisk undersøkelse viser at svulsten inneholder BRAF mutasjon, benyttes såkalte BRAF-hemmere (dabrafenib eller vemurafenib) i andrelinjebehandling. Ved svulster som ikke er BRAF mutert, og dersom pasienten hadde nytte av PD-1-hemmer primært, benyttes ipilimumab i andrelinjebehandling. Metastaser fra malignt melanom er relativt lite påvirkelig av cytostatikabehandling, men noen få pasienter med avansert spredning kan ha nytte av slik medikamentell behandling.

Prognose

Totalt sett helbredes cirka 80 prosent av alle menn og cirka 90 prosent av alle kvinner med malignt melanom. Prognosen er svært avhengig av vertikal tykkelse på primærtumor, lokalisering av primærtumor (best for primærsvulst på ekstremitetene), om det er sårdannelse i svulsten, og om det foreligger spredning. Ved spredning er fem års relativ overlevelse under 20 prosent for menn og litt under 30 prosent for kvinner (2011–2015).

Betydning av tumortykkelse for prognose ved malignt melanom

Tumortykkelse (mm) <0,76 0,76–1,49 1,5–3,0 >3,0
10-års overlevelse 98 % 91 % 75 % 55 %

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg