Hudkreft, ondartet svulst i huden. De tre vanligste formene for hudkreft er basalcellekarsinom, plateepitelkarsinom og malignt melanom. I tillegg finnes sjeldne kreftformer som utgår fra hudens kjertelstrukturer.

Basalcellekarsinom er den vanligste av alle former for kreft. Svulsten utgår fra basalcellene i overhuden (epidermis).

Årsaken til denne kreftformen er ukjent, men sol, særlig kortbølget ultrafiolett lys (UV-B), kan medvirke til utviklingen av svulsten. Basalcellekarsinomer opptrer derfor hyppigst på de stedene av kroppen som utsettes for mest sol, som for eksempel ansiktet og øvre deler av overkroppen. Arv kan ha en viss betydning. Det er også vist at eksponering for arsenikk kan føre til utvikling av basalcellekarsinom etter flere tiår.

Basalcellekarsinom vises oftest som en liten hudfarget knute med litt hevet rand og en skorpe eller et sår i midten. Den kan også vise seg som en rød, litt sår flekk, som gradvis øker i størrelse i løpet av flere år. Andre ganger opptrer svulsten som en fortykkelse i huden.

Diagnosen bygger på klinisk undersøkelse og hudbiopsi.

Behandlingen avhenger av svulstens størrelse, lokalisasjon og pasientens alder. Følgende behandlingsformer er aktuelle: Kirurgisk fjerning, fotodynamisk behandling, skraping, frysing med flytende nitrogen, røntgenbehandling og laserbehandling.

Prognosen er utmerket. Det er i praksis ingen dødelighet knyttet til denne kreftformen. Grunnen er at den mangler evnen til å spre seg til andre steder i kroppen ved å danne metastaser. Likevel må den som regel behandles fordi den ellers vil vokse og kan skade det omkringliggende vevet. Hos eldre personer der svulsten ikke gir plager eller kan forventes å skape problemer, er behandling ikke nødvendig.

Plateepitelkarsinom er en annen krefttype som utgår fra overhudens epitelceller. Denne krefttypen har klar sammenheng med totaldosen av solbestråling (kumulativ stråledose). Plateepitelkarsinom finnes derfor hyppigst hos utearbeidende og på hudområder som utsettes for mest sollys, det vil si på ører, i pannen, over kinnbena og på nesen. Andre årsaker til denne kreftformen er kronisk betennelse eller kroniske sår i huden, kraftig røntgenbestråling og langvarig kontakt med visse kjemiske stoffer, for eksempel tjærestoffer.

Svulsten kan begynne som en tørr, flassende flekk, som etter hvert blir mer hissig. Ubehandlet utvikler den seg til et sår, eventuelt med knuter av svulstvev.

Diagnosen bygger på klinisk undersøkelse og hudbiopsi.

Behandlingen er kirurgisk fjerning.

Prognosen er i tidlige stadier god, men ubehandlet kan svulsten spre seg til andre organer og kan da være dødelig. Tendensen til spredning er mindre i solskadete hudområder.

Malignt melanom er en ondartet svulst, som er utgått fra pigmentceller (melanocytter) i huden. Ca. 1/3-del av melanomene har sin opprinnelse i pigmentceller i føflekker. De øvrige oppstår i huden, uten relasjon til føflekker. Man deler de maligne melanomene inn i tre hovedtyper: Superfisielt malignt melanom, som til å begynne med vokser overfladisk og er tynt og flatt, nodulært malignt melanom, som vokser knuteaktig og mer i dybden, og lentigo maligna melanom, utviklet fra lentigo maligna, som er mørkt pigmenterte, overflatiske flekker på sterkt soleksponerte partier (oftest i ansiktet) hos eldre mennesker.

Det registreres nå ca. 2000 nye tilfeller av malignt melanom i Norge hvert år, og denne krefttypen er en av de hyppigste i aldersgruppen 20–50 år, men er meget sjelden hos barn. Malignt melanom er relativt sett hyppigst på ekstremitetene (særlig på leggene) hos kvinner og på overkroppen hos menn.

Om lag 1/3-del av melanomene utvikles i en tidligere erkjent pigmentert føflekk. Individer med mange, store og uryddige føflekker, og personer som har lett for å bli solbrent, har økt risiko. Man kan av og til se arvelig disposisjon med flere tilfeller av malignt melanom hos nære slektninger, og da med økt risiko for å utvikle flere primærsvulster hos samme pasient. I noen slike familier er det påviste genetiske feil som medfører manglende kontroll over celledelingen i visse celler.

Årsaken til utvikling av malignt melanom antas i de fleste tilfeller å være skade indusert av ultrafiolett lys i gener for vekstkontroll i en melanocytt, som etter hvert utvikler seg til kreftcelle. Forekomsten av malignt melanom i Norge har økt betydelig etter 1950. Man tror at solforbrenning er den viktigste årsaken.

Symptomene er at det kommer en svartpigmentert flekk i huden, eller at en tidligere føflekk endrer utseende, gjerne ved at det blir en «flekk i flekken». Den vokser i størrelse horisontalt og etter hvert vertikalt (knutedannelse) og blir blåsvart eller mer ujevnt pigmentert. Svulsten kan også miste pigment og bli blek eller kjøttfarget. Overflaten kan bli flassende eller vise sårdannelse. Avgrensingen mot normal hud blir uregelmessig. Det kan komme tegn til spredning i form av knuter i huden omkring eller i tilgrensende lymfekjertler.

Det hender at man finner spredning (metastase) fra malignt melanom uten at primærsvulsten kan påvises. Spredning skjer vanligvis først til de tilgrensende lymfestasjoner, senere eller eventuelt direkte til hud og/eller til andre organer. Risikoen for at melanom skal gi opphav til spredning (metastaser) og bli farlig for pasienten, er sterkt avhengig av den vertikale tykkelse av primærsvulsten på diagnosetidspunktet.

Diagnosen bygger på klinisk undersøkelse og mikroskopisk analyse av svulsten.

Enhver mistenkelig pigmentflekk bør fjernes med fri margin i hud på 2-5 mm og sendes til mikroskopisk undersøkelse. Hvis det foreligger malignt melanom må det utføres mer omfattende kirurgi ned til muskelfascie og med en margin avhengig av hvor dypt primærsvulsten vokste. Ved fjernspredning til hud fjernes også metastasene kirurgisk. Ved spredning til regionale lymfeknuter fjernes alle tilgrensende lymfeknuter, og supplerende strålebehandling kan bli nødvendig. Det er ikke vist at medikamentell tilleggsbehandling etter radikal kirurgi forlenger overlevelsen.

De siste år er det gjort store fremskritt i behandlingen av metastaserende malign melanom. Såkalte immunsjekkpunkt hemmere (PD-1 hemmere) som nivolumab og pembrolizumab har viste seg effektive og er nå første valg ved behandling av malign melanom med spredning. Dersom molekylærpatologisk undersøkelse viser at svulsten inneholder BRAF mutasjon, benyttes såkalte BRAF-hemmere (dabrafenib eller vemurafenib) i andre linjes behandling. Ved svulster som ikke er BRAF mutert og dersom pasienten hadde nytte av PD-1 hemmer primært, benyttes ipilimumab i andre linjes behandling. Metastaser fra malignt melanom er relativt lite påvirkelig av cytostatikabehandling. men noen få pasienter med avansert spredning kan ha nytte av slik medikamentell behandling.

Totalt sett helbredes ca. 80 % av alle menn og ca. 90 % av alle kvinner med malignt melanom. Prognosen er svært avhengig av vertikal tykkelse på primærtumor, lokalisering av primærtumor (best for primærsvulst på ekstremitetene), om det er sårdannelse i svulsten, og om det foreligger spredning. Ved spredning er 5-års relativ overlevelse under 20 % for menn og litt under 30 % for kvinner (2011-2015).

Tumortykkelse (mm) <0,76 0,76–1,49 1,5–3,0 >3,0
10-års overlevelse 98 % 91 % 75 % 55 %

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.