tuberkulose der betennelsesprosessene rammer vev og organer i urogenitalsystemet, dvs. urinveiene og kjønnsorganene.

På verdensbasis regner man med at urogenital tuberkulose utgjør 15 % av samtlige tilfeller av tuberkulose. Langtkommen urogenital tuberkulose eksisterer ikke lenger i Norge. Tuberkulosen er imidlertid ikke utryddet, og fortsatt ser man nyoppdagede tilfeller. Det er mulig at man vil se flere nye tilfeller i årene fremover. Tuberkelbasillene, som til dels er resistente (upåvirkelige) mot vanlige medikamenter, har ført til en sterk økning av sykdommen i andre land, f.eks. Russland. Med stor reisevirksomhet vil smittsomme sykdommer lettere kunne føres over landegrensene.

Urogenital tuberkulose skyldes blodbåren infeksjon fra et tuberkuløst fokus et annet sted i kroppen, vanligvis lungene. Sykdommen i urogenitalsystemet er således sekundær til lungetuberkulosen. Undertiden vil lungeaffeksjonen være helbredet, og sykdommen i urinveiene og kjønnsorganene vil prege sykdomsbildet. Selve lungeinfeksjonen kan ha funnet sted mange år tidligere.

Symptomene er som ved andre infeksjoner i disse organene. Det er imidlertid sjelden at pasienten har feber. Tuberkulose i urinblæren vil kunne gi et sykdomsbilde som ved blærekatarr med hyppig og smertefull vannlating, eventuelt med blodig urin. Tuberkuløs bitestikkelbetennelse gir som oftest et mer akutt preg med feber og akutte betennelsessymptomer. Tuberkuløs affeksjon av nyrene forløper lenge uten symptomer og diagnostiseres som regel ved at man utfører røntgenundersøkelse.

Behandlingen er som ved lungetuberkulose med antituberkuløs kjemoterapi. Kirurgi kan være aktuelt for å korrigere trange partier. Imidlertid er langtkommen urogenital tuberkulose i dag en svært sjelden tilstand i Norge.

Følgende organer kan rammes:

Når tuberkelbasillene infiserer nyrene, varierer sykdomsforløpet mye, avhengig av bakterienes virulens (sykdomsfremkallende evne) og organismens motstandskraft.

Det vil dannes tuberkler (knuter av betennelsesvev), som kan leges og omdannes til arraktig bindevev. Smelter flere tuberkler sammen, kan de danne en kaverne (hulrom) med destruksjon av nyrevev. Ofte fører den tuberkuløse prosessen til destruksjon av papillene (se nyre).

Under tilhelingsprosessen vil det felles ut kalk, og røntgenbildene vil vise karakteristiske forkalkninger.

Tilhelingsprosessen er karakterisert ved bindevevsutvikling og arrdannelse. I nyrene gir det seg til kjenne med skrumping av nyrebekkenets calyces (entall calyx). Det utvikles stenoser (tranghet) i calyces, og det disponerer for nyreabscesser og tiltagende svinn av nyrevev. Ofte utvikles det også et trangt parti på overgangen mellom nyrebekken og urinleder.

Sykdom i urinlederen fører til trange partier med vanskeliggjort urinpassasje, såkalt ureterstriktur.

Tuberkulose kan også lokaliseres til urinblæren. I uttalte tilfeller kan pasientene få skrumpblære. Den tuberkuløse prosessen gjør blæreveggen stiv og uelastisk. Blærekapasiteten reduseres slik at pasienten må tømme urinblæren svært ofte. En tuberkuløs skrumpblære behandles kirurgisk ved at man tar et stykke av tarmen og syr på blæren, slik at blærekapasiteten øker.

Urinrøret kan også bli angrepet av sykdommen med utvikling av alvorlig forsnevring (urethrastriktur), slik at blæretømming blir vanskeliggjort.

Mens tuberkulose vanligvis er en kronisk sykdom, vil infeksjon i bitestiklene (tuberkuløs epididymitt) som regel gi et mer akutt sykdomsbilde med hevelse, smerter og feber.

Tuberkulose i andre organer, slik som prostata og testikler, er svært sjelden. Nyrer og bitestikler er de organene som rammes hyppigst.

Foreslå endring

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.