prostata

Den viktigste undersøkelse av prostata er rektaleksplorasjon. Legen undersøker bakflaten av prostata med en peke- eller langfinger i pasientens endetarm (rektum). På denne måten vurderes organets størrelse og konsistens og eventuelle kreftsuspekte områder i kjertelen og kjertelens avgrensing mot de omliggende strukturene. Ved å massere fra perifere områder av kjertelens bakflate og inn mot midten, såkalt prostatamassasje, kan det presses ut sekret i urinrøret. Dette kan undersøkes mikroskopisk og man kan undersøke det for bakterier gjennom dyrkning.

Man kan også ta vevsprøve av prostata for mikroskopisk undersøkelse. Dette gjøres gjerne hvis endetarmsundersøkelsen gir mistanke om kreft som skal behandles, eller hvis blodprøven PSA er forhøyet. Man kan med en spesiell nål få ut en sylinderformet vevsbit som er 10–20 millimeter lang og cirka én millimeter bred. Dette kalles biopsi og er ganske utbredt i Norge.

Det er vanlig å ta prøver fra flere områder av kjertelen ved hver prøvetaking. Biopsi gjøres nesten alltid under veiledning av ultralyd, og gjentatte prøvetakinger kan være nødvendig ved mistanke om kreft. Det lille stikket i endetarmen gir lite ubehag, og alvorlige komplikasjoner er sjeldne. Forebyggende gir man alltid antibiotika ved biopsitaking for å redusere risikoen for infeksjon.

Prostata kan også undersøkes med ultralydapparat (TRUS, transrektal ultralydundersøkelse). Man fører da en spesiell ultralydsonde inn i endetarmen og får avtegnet prostata både på tvers og langs, og enkelte apparater kan gi et tredimensjonalt bilde av kjertelen. Undersøkelsen er av verdi spesielt i utredning av kreftsykdommer i prostata. I dag vil nær sagt all prostatabiopsering skje under ultralydveiledning.

Ultralydundersøkelsen i seg selv kan ikke stille noen sikker kreftdiagnose, og er enda mindre pålitelig til å si at kreft ikke foreligger. Derimot er ultralyd helt nødvendig som et «sikteapparat» for å ta vevsprøvene fra de stedene i prostata der sannsynligheten for å finne kreft er størst (ytre sonen). Sannsynligheten for at en biopsi da er representativ, blir langt større. Ultralydbildet kan også være til hjelp for å vurdere om en kreftsvulst vokser gjennom prostatas naturlige avgrensning. Ved ultralydundersøkelse er det også mulig å angi prostatas størrelse i kubikkcentimeter svært korrekt, og det kan ha betydning for eksempel for valg av operasjonsmetode for godartet prostataforstørrelse (BPH).

Siden prostatatilstander ofte gir vannlatingsproblemer, vil det som regel være nødvendig å undersøke pasientens vannlatingsmønster. En enkelt undersøkelse heter flowmetri. Pasienten later da vannet i et bestemt apparat som registrerer hvor mange milliliter urin som tømmes per sekund. Flowapparatet er utstyrt med en skriver som tegner selve flowkurven, som er ganske karakteristisk for en prostatapasient. Det er også viktig å vite om pasienten tømmer blæren fullstendig eller om det foreligger resturin. Resturin undersøkes med ultralyd (blærescanner). Hvis man rett etter toalettbesøket plasserer et ultralydhode på magen like ovenfor symfysen, vil man lett registrere om det finnes resturin, og eventuelt også hvor mye.

Det kan ved prostatasykdommer også være aktuelt med cystoskopi, som vil si at man fører et instrument inn i urinrøret slik at man direkte kan se urinrør, prostata og urinblære.

En vanlig urinundersøkelse utføres rutinemessig hos pasienter med vannlatingsproblemer, for å se etter infeksjon og eventuelt blod. Enkelte blodprøver gjøres også rutinemessig. Det er således aktuelt å ta nyrefunksjonsprøver, som for eksempel kreatinin, for å se om nyrefunksjonen er normal.

Mens man tidligere undersøkte et spesielt enzym (sure fosfataser) hos pasienter med kreftsvulst i prostata, er denne undersøkelsesmetoden i dag nærmest forlatt. Grunnen til det er at man har fått en ny prøve, nemlig PSA (prostataspesifikt antigen). Dette antigenet vil som regel være forhøyet ved kreftsykdom i prostata, men kan også være noe forhøyet ved godartet sykdom og faktisk også uten at sykdom foreligger. Derfor fraråder man å måle PSA uten at det foreligger en klinisk mistanke om prostatakreft. Dette for å unngå overdiagnostikk. Måling av PSA har også en praktisk betydning, spesielt når man kontrollerer behandlingseffekt ved prostatakreft. Normale eller synkende PSA-verdier er gunstig, mens stigende PSA vil være uttrykk for sykdomsaktivitet.