Prostata, kjertel hos mannen som ligger dypt i bekkenhulen bak symfysen (underlivsbenas forbindelsesbrusk) like under blærehalsen, og omslutter første del av urinrøret. Blærehalsen er betegnelsen på overgangen mellom blære og urinrør. Urinrøret munner inn i blæren gjennom blærehalsen. Prostata ligger like foran endetarmen, og er bare skilt fra tarmen av et tynt bindevevsdrag. Derfor kan den lett undersøkes av legen ved rektaleksplorasjon (se nedenfor). Den er omgitt av en tett, fibrøs bindevevskapsel. Prostatas konsistens er normalt meget jevn, og den består av mange små kjertler.

Kjertelens utvikling styres av testiklenes hormoner og lokale vekstfaktorer som er under hormonell kontroll, og prostata forblir inntil puberteten ganske liten. I motsetning til nesten alle andre organer skrumper prostata ikke inn med årene, men kan vokse seg større hos de fleste menn. Hos yngre voksne menn veier den 15–20 gram og har form og størrelse som en kastanje. Hos middelaldrende og eldre menn veier kjertelen ca. 30–40 gram og er 3–4 cm lang og 3,5–5 cm bred, men kan hos enkelte bli betydelig større enn dette.

Man skiller mellom to kjertelgrupper: en indre og en ytre. Den indre gruppen omfatter ca. 20 små, enkle kjertler som ligger omkring urinrøret (periuretralt). Dette området av kjertelen kalles for «overgangssonen». Godartet forstørrelse av prostata, prostatahyperplasi, som hos eldre menn kan volde vannlatningsbesvær, skyldes en abnorm vekst av disse periuretrale kjertlene og deres bindevev. Den ytre kjertelgruppen («periferisonen») omfatter 20–30 større, forgrenede kjertler som særlig finnes i den bakerste delen av prostata. Disse kjertlene kalles også de egentlige prostatakjertler (glandulae prostaticae), og det er fra disse de aller fleste kreftsvulster i prostata utgår. De to kjertelgruppene er atskilt av et smalt, fibrøst bindevevslag. Kjertlenes utførselsganger (ductuli prostatici) munner ut i bakveggen av urinrøret med så fine åpninger at de bare så vidt kan sees med det blotte øye.

De to sædkanalene (ductus ejaculatorii) går også gjennom prostatakjertelen. De dannes av sædlederen (ductus deferens) og utførselsgangen fra sædblæren (vesicula seminalis), som ligger rett ovenfor og bak prostata. De to sædkanalene munner også ut i bakveggen av urinrøret nedad i kjertelen.

Prostatasekretet er en melkeaktig, tyntflytende væske som gir sæden dens karakteristiske lukt. Etter kjønnsmodningen skilles sekretet ut i mengder på 0,5–2 ml per dag, avhengig av testiklenes hormonproduksjon. Under ejakulasjon (sæduttømming) avgis sekretet i en mengde som svarer til ca. 30 % av ejakulatet. Resten (ca. 70 %) kommer fra sædblæren. Sekretet er svakt surt (pH 6,6), og det nøytraliserer derfor det sterkt sure sekretet i skjeden. Dette er av betydning for sædcellenes bevegelighet.

Den viktigste undersøkelse av prostata er rektaleksplorasjon. Legen undersøker med en behansket peke- eller langfinger i pasientens endetarm (rektum) bakflaten av prostata. På denne måten vurderes organets størrelse og konsistens og eventuelle kreftsuspekte områder i kjertelen og kjertelens avgrensing mot de omliggende strukturer. Ved å massere fra perifere områder av kjertelens bakflate og inn mot midten, såkalt prostatamassasje, kan det presses ut sekret i urinrøret. Dette kan undersøkes mikroskopisk og dyrkes på bakterier.

Man kan også ta vevsprøve av prostata for mikroskopisk undersøkelse. Dette gjøres gjerne hvis endetarmsundersøkelsen gir mistanke om kreft som skal behandles, eller hvis blodprøven PSA (se nedenfor) er forhøyet. Man kan med en spesiell nål få ut en sylinderformet vevsbit som er 10–20 mm lang og ca. 1 mm bred. Dette kalles biopsi og er ganske utbredt i Norge. Det er vanlig å ta prøver fra flere områder av kjertelen ved hver prøvetaking. Biopsi gjøres nesten alltid under veiledning av ultralyd (se nedenfor), og gjentatte prøvetakinger kan være nødvendig ved mistanke om kreft. Det lille stikket i endetarmen volder lite ubehag, og alvorlige komplikasjoner er sjeldne. Forebyggende gir man alltid antibiotika ved biopsitaking for å redusere risikoen for infeksjon.

Ultralydundersøkelse er blitt svært vanlig for en rekke tilstander. Prostata kan også undersøkes med ultralydapparat (TRUS). Man fører da en spesiell ultralydsonde inn i endetarmen og får avtegnet prostata både på tvers og langs, og enkelte apparater kan endog gi et tredimensjonalt bilde av kjertelen. Undersøkelsen er av verdi spesielt i utredning av kreftsykdommer i prostata. I dag vil nær sagt all prostatabiopsering skje under ultralydveiledning. Ultralydundersøkelsen i seg selv kan ikke stille noen sikker kreftdiagnose, og er enda mindre pålitelig til å si at kreft ikke foreligger. Derimot er ultralyd helt nødvendig som et «sikteapparat» for å ta vevsprøvene fra de stedene i prostata der sannsynligheten for å finne kreft er størst (ytre sonen). Sannsynligheten for at en biopsi da er representativ, blir langt større. Ultralydbildet kan også være til hjelp for å vurdere om en kreftsvulst vokser gjennom prostatas naturlige avgrensning. Ved ultralydundersøkelse er det også mulig å angi prostatas størrelse i kubikkcm svært korrekt, og det kan ha betydning f.eks. for valg av operasjonsmetode for godartet prostatalidelse (BPH).

Siden prostatalidelser ofte gir vannlatingsproblemer, vil det som regel være nødvendig å undersøke pasientens vannlatingsmønster. En enkelt undersøkelse heter flowmetri. Pasienten later da vannet i et bestemt apparat som registrerer hvor mange milliliter urin som tømmes per sekund. Flowapparatet er utstyrt med en skriver som tegner selve flowkurven, som er ganske karakteristisk for en prostatapasient. Det er også viktig å vite om pasienten tømmer blæren fullstendig eller om det foreligger resturin. I dag undersøker man resturin svært enkelt med ultralyd. Hvis man rett etter toalettbesøket plasserer et ultralydhode på magen like ovenfor symfysen, vil man lett registrere om det er resturin, og eventuelt også hvor mye.

Det kan ved prostatasykdommer også være aktuelt med cystoskopi, dvs. at man fører et instrument inn i urinrøret slik at man direkte kan se urinrør, prostata og urinblære.

En vanlig urinundersøkelse utføres rutinemessig hos pasienter med vannlatingsproblemer, for å se etter infeksjon og eventuelt blod. Enkelte blodprøver gjøres også rutinemessig. Det er således aktuelt å ta nyrefunksjonsprøver (f.eks. kreatinin) for å se om nyrefunksjonen er normal. Mens man tidligere undersøkte et spesielt enzym (sure fosfataser) hos pasienter med kreftsvulst i prostata, er denne undersøkelsesmetoden i dag nærmest forlatt. Grunnen til det er at man har fått en ny prøve, nemlig PSA (prostataspesifikt antigen). Dette antigenet vil som regel være forhøyet ved kreftsykdom i prostata, men kan også være noe forhøyet ved godartet sykdom og faktisk også uten at sykdom foreligger. Måling av PSA har praktisk betydning, spesielt når man kontrollerer behandlingseffekt ved prostatakreft. Normale eller synkende PSA-verdier er gunstig, mens stigende PSA vil være uttrykk for sykdomsaktivitet.

Se også prostatakreft, prostatitt.

Foreslå endring

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.