Testikkel.

Testikkel. Skjematisk fremstilling av testiklenes blodtilførsel. Legg merke til at blodkarene utgår fra hovedpulsåren i høyde med nyrene.

Av /KF-arkiv ※.
Testikkel.

Testikkel. Tverrsnitt gjennom et av sædrørene (tubuli seminiferi) i testikkelen. Figuren viser dannelse og utvikling av sædceller. I den ytre (perifere) delen foregår spermiogenesen. Det første stadiet av mannlige kjønnsceller, spermatogonier, er nærmest kubiske. De modnes og differensieres til spermatocytter og spermatider, inntil de mot sentrum av sædrøret får sin karakteristiske form som spermatozoer.

Av /NTB Scanpix ※.
Testikkel.

Testikkel. Skjematisk fremstilt snitt gjennom testikkelen og bitestikkelen.

Av /KF-arkiv ※.

Testiklene er de mannlige kjønnskjertlene som produserer og lagrer sædceller (spermier). Menn har to testikler. De produserer det mannlige kjønnshormonet testosteron.

Faktaboks

Uttale
testˈikkel
Etymologi
av latin testis, ‘vitne’ (det vil si om mannens kjønn)
Også kjent som
testis testiculus

Oppbygning

Testiklene er nærmest eggformede, 4–5 centimeter lange og veier 15–25 gram hver hos voksne, fertile menn. Størrelsen avtar noe med alderen. På overflaten har testiklene en forholdsvis tykk, blåhvit bindevevskapsel (tunica albuginea). Denne går et lite stykke inn i testikkelen fra baksiden.

Pungen

Testiklene ligger i en hudpose kalt pungen eller scrotum. Pungen inneholder mye glatt muskulatur og befinner seg under underlivsbeina. Pungen er delt i en venstre og en høyre halvdel av en skillevegg (septum). I hver halvdel henger testiklene i de såkalte sædstrengene og er omgitt av en tynn hinne (tunica vaginalis communis). Denne hinnen kler også innsiden av pungen. Venstre sædstreng er litt lengre enn den høyre, og derfor henger vanligvis den venstre testikkelen lavest.

Bitestiklene og utløpskanalene for sæden

Hver testikkel er forbundet med en bitestikkel. Dette organet er avlangt og strekker seg fra testikkelens øvre pol og ned langs baksiden. Den øverste delen av bitestikkelen kalles «hodet». Dette «hodet» består av sterkt slyngede og tett sammenpakkede utførselskanaler for sæden. Utførselskanalene blir forent til ett rør som også er kraftig slynget, og som i utrettet tilstand er cirka fem meter langt. Dette røret (ductus epididymidis) utgjør «kroppen» på bitestikkelen og går via en «hale» over i sædlederen.

Sædlederen (ductus/vas deferens) er et rør på om lag 40 centimeter og har en vegg som inneholder tre lag med glatt muskulatur. Sædlederen ligger sammen med testikkelens nerver, blod- og lymfekar i sædstrengen (funiculus spermaticus). Denne går fra pungen gjennom lyskekanalen og til bukhulen. Her gjør sædlederen en bue og går til baksiden av urinblæren, der den går sammen med utførselsgangen fra sædblærene (vesiculae seminales). Dette forende røret kalles sædkanalen (ductus ejaculatorius), og det går gjennom prostata og munner ut i urinrøret.

Utvikling

Testiklene starter sin utvikling i femte fosteruke. De utvikles fra mesoderm. Testiklene blir utviklet bak mot ryggen, inni bukhulen, ved siden av det som skal bli til nyrene.

Etter hvert som fosteret vokser, synker testiklene ned mot lysken langs et bindevevsbånd (gubernaculum testis) fra nedre testikkelpol. Mot åttende fostermåned glir testiklene gjennom lyskekanalen, ut av bukhulen, og ned i pungen. Derved trekker de en del av bukhinnen (peritoneum) med seg som en streng (processus vaginalis peritonei). Denne strengen blir avsnøret og legger seg som et dobbelt, ømfintlig lag (tunica vaginalis testis) rundt hver testikkel.

Mangelfull nedsenkning

Noen ganger kan det forekomme at én testikkel eller begge testiklene blir liggende i eller ovenfor lyskekanalen. Dette kalles kryptorkisme.

Ved nedsenkningen (descensus testis) i pungen trekkes også deler av bukmuskulaturen med. Hver testikkel er derfor kledd med følgende lag, utenfra og innover:

  1. hud med glatt muskulatur og bindevev (tunica dartos)
  2. bindevev (fascia spermatica externa), som er en fortsettelse av den ytre bukfascien
  3. bindevev (fascia cremasterica), med spredte drag av parallell, tverrstripet muskulatur (musculus cremaster). Disse er fortsettelser av bukveggens muskulatur (musculus transversus abdominis eller/og musculus obliquus internus abdominis),
  4. fascia spermatica interna, som er en fortsettelse av den indre bukfascien (fascia transversalis),
  5. tunica vaginalis

Blod- og nerveforsyning

Testiklene får sin blodforsyning fra den lange arteria testicularis, som går av fra aorta descedens i høyde med nyrene. Den betydelige lengden skyldes arteriens forbindelse med testikkelen gjennom hele nedsenkningen.

De innerveres sympatisk og parasympatisk gjennom plexus testicularis (fra plexus renalis og plexus aorticus abdominalis)

Mikroskopisk oppbygning

Fra den omkringliggende kapselen går det drag av bindevev innover i testikkelen som danner skillevegger (septum testis) og som deler kjertelen inn i cirka 300 «smålapper» (lobuli). Lappene inneholder oppkveilede sædrør (tubuli seminiferi contorti). Her dannes sædcellene. Sædrørene er bare 0,1–0,2 millimeter i diameter, men er så sterkt slynget at den totale lengden av dem i hver testikkel kan bli flere hundre meter. Hos fosteret begynner sædrørene som cellestrenger. De inneholder stamceller til sædcellene og spesielle støtteceller, sertoliceller. Mellom sædrørene ligger Leydig-cellene som produserer hormonet testosteron.

Produksjon av sædceller

Cellestrengene omdannes til sædrør omkring syvårsalderen. Produksjonen av sædceller (spermatogenese) begynner likevel ikke før i puberteten mellom alderen 9 og 13 år, når kjønnsmodningen begynner. Under produksjonen av sædceller kommer de unge kjønnscellene i kontakt med de store sertolicellene, og de får sin næring via cytoplasmaet i disse cellene. Sertolicellene begynner å vokse samtidig med at spermatogenesen kommer i gang. De ligger på den membranen som omgir sædrøret, men de rager helt opp til det sentrale hulrommet i sædrøret gjennom de mange lagene av kjønnsceller på forskjellige utviklingstrinn. Hele forløpet, fra den primære spermatogonie blir dannet og til de ferdige sædcellene går ut i sædrøret, tar 80-85 døgn.

Sædcellene er svært små celler, cirka 0,02 millimeter lange. De har bare som funksjon å frakte mannens arvestoff til eggcellen og befrukte denne. Sædcellene har en hale som den kan «svømme» med.

Når sædcellene blir avgitt til sædrørene, kan de fortsatt ikke bevege seg. Rørene er imidlertid omgitt av glatte muskelceller, som trekker seg sammen rytmisk og pumper sædcellene videre gjennom utførselsgangene i testiklene. De slyngete sædrørene blir samlet til korte, rette rør i testikkelens skillevegg. Der danner de et komplisert flettverk. Dette såkalte testikkelnettet tømmer seg i 10–15 tynne kanaler (ductuli efferentes), som er forsynt med flimmerhår. Disse transporterer sædcellene ut av testikkelen til bitestikkelen (epididymis).

Funksjon

Testiklene danner hele tiden nye sædceller. De lagres i bitestiklene og sædlederne, hvor de kan leve i flere måneder uten å miste sin befruktningsevne. Her gjennomgår de en modningsprosess som gjør at de kan bevege seg. I de kvinnelige kjønnsveiene går sædcellene til grunne i løpet av 1–3 døgn.

Sæden består, i tillegg til sædceller, av sekreter fra bitestikler, sædledere, sædblærer, prostata og Cowpers kjertler, som ligger ved penisroten. Sædblærenes sekret inneholder blant annet store mengder fruktose, som tjener som næring for spermatozoene, og dessuten prostaglandiner, som er av betydning for tømmingen av sædblæren. Prostata kontraherer seg samtidig med sædlederne og skiller ut et tynt, melkeaktig sekret. Dette er svakt basisk og bidrar til å nøytralisere det sure sekretet i skjeden, som ellers ville hemme spermatozoenes bevegelser. Sædblærens sekret utgjør cirka 60 prosent og prostatasekretet cirka 20 prosent av sæden. Resten er basisk slim fra Cowpers kjertler, og dessuten spermatozoene, som normalt finnes i et antall av opptil 120 millioner per milliliter sæd. Sæduttømmingen (ejakulasjonen) kommer i gang når urinrøret i prostata spiles ut av sæden. Dermed utløses en refleks som får urinrørets og perineums muskulatur til å trekke seg sammen rytmisk.

Testikkelens hormoner dannes av Leydig-cellene, som ligger i vevet mellom sædrørene. Det viktigste mannlige kjønnshormonet er testosteron. Hormonproduksjonen begynner allerede i 7. fosteruke. Da utvikles de første Leydig-cellene i kjønnskjertelanlegget under innflytelse av et hormon (choriongonadotropin) fra morkaken (placenta). Testosteron styrer deretter kjønnsorganenes utforming i mannlig retning og herunder testiklenes vandring ned til pungen. Ved mangel på testosteron, eller dersom cellene er ufølsomme for hormonet, utvikles i stedet kvinnelige kjønnskarakterer. Få uker etter fødselen opphører testosteronproduksjonen nesten helt, og den kommer først i gang igjen når puberteten inntrer. Deretter stiger den kraftig til et maksimum ved 20-årsalderen, for så å falle igjen, først langsomt, etter hvert (fra 40–50-årsalderen) mer markert, men den opphører aldri helt.

Under puberteten stimulerer testosteron veksten av kjønnsorganene og utviklingen av de mannlige sekundære kjønnskarakterer: muskulaturen vokser, knoklene blir tyngre, strupehodet forstørres, slik at stemmen blir dypere. Videre blir huden og underhuden tykkere, og både pigmentavleiringen i huden og produksjonen av talg fra talgkjertlene i huden øker. I tillegg kommer skjeggvekst og en mer utbredt hårvekst på kroppen. (Også den typiske mannlige skalletheten er en virkning av testosteron, men den er dessuten under påvirkning av arvelige faktorer.)

Testosteron fremkaller disse endringene ved å stimulere cellene til å produsere bestemte proteiner som er karakteristiske for dem. Hormonet trenger gjennom cellenes overflatemembran, og det kobles i cytoplasmaet til et bestemt bindestoff. Dette stoffet transporterer hormonet inn til cellekjernen, som regulerer cellens funksjon og styrer proteinproduksjonen.

Testiklenes virksomhet reguleres av to hormoner fra hypofysens forlapp: det follikkelstimulerende hormonet (forkortet FSH) og det luteiniserende hormonet (forkortet LH). Det er de samme hormonene som regulerer eggstokkenes virksomhet hos kvinnen, og de har fått sine navn etter den virkningen de har på eggstokkene. Produksjonen av de to hypofysehormonene reguleres av et hormon fra hypothalamus, som er en del av mellomhjernen. Dermed kan sentralnervesystemet via hypothalamus påvirke kjønnskjertlenes funksjon. Hormonene fra hypothalamus og hypofyse virker stimulerende på testiklene, mens testikkelhormonene på sin side virker hemmende på hypothalamus-hypofysesystemet når de har en viss konsentrasjon i blodet. På denne måten blir kjønnskjertlenes aktivitet holdt på et konstant nivå via en innebygd reguleringsprosess.

De to hypofysehormonene har forskjellige virkninger. LH stimulerer Leydig-cellene til å produsere testosteron, og testosteron regulerer seg selv ved å hemme hypothalamus, i mindre grad også hypofysen. FSH setter spermatogenesen i gang og stimulerer Sertolicellene til å produsere et protein som binder testosteron, og dette er en forutsetning for at spermatocyttene skal kunne utvikle seg til spermatozoer. Spermatogenesen reguleres også av et hormon, inhibin, som produseres av sertolicellene, og som hemmer syntesen og utskillelsen av FSH ved å påvirke hypofysen og i mindre grad hypothalamus.

Testiklene er fullt funksjonsdyktige hos gutter. Når de likevel bare produserer ytterst små mengder testosteron, skyldes det at hypothalamus i barndommen er svært følsom overfor den hemmende virkningen av hormonet. Frem mot puberteten blir hypothalamus av ukjente årsaker stadig mindre påvirkelig av testosteron. Dermed stimuleres testiklene til å øke produksjonen, inntil hormonkonsentrasjonen i blodet har nådd det nivået som er nødvendig for at kjønnsmodningen inntrer.

Sykdommer

Da testiklene er viktige sæd- og hormonproduserende organer, som både styrer utviklingen av mannens kjønnskarakter, samt er en betingelse for befruktningen, vil sykdom i dette organet kunne få stor betydning. Se hydrocele, lyskebrokk, testikkelbetennelse, testikkelkreft, testistorsjon, varikocele.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer (2)

skrev Gunnar Jahr

Artikkelens bilde viser en omskjært penis, for å illustrere anatomien. Dette blir ukorrekt på i allefall to måter: 1)Medisinsk sett er ikke et kirurgisk endret organ "anatomisk". Her fremstilles snarere et operasjonssequele. 2)Indikasjoner for omskjæring slik bildet illustrerer eksisterer knapt, og de fysisk og psykisk uheldige og irreversible følgene av inngrepet er ikke forenlig med god medisinsk praksis. Bildet bidrar til å normalisere mala praxis, og er følgelig etisk uakseptabelt.

svarte Per Holck

Hei. Takk for kommentar som jeg videresender til redaktøren. Hilsen Per Holck

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg