testiklene

Testiklene er nærmest eggformede, 4–5 centimeter lange og veier 15–25 gram hver hos voksne, fertile menn. Størrelsen avtar noe med alderen. På overflaten har testiklene en forholdsvis tykk, blåhvit bindevevskapsel (tunica albuginea). Denne går et lite stykke inn i testikkelen fra baksiden.

Testiklene starter sin utvikling i femte fosteruke. De utvikles fra mesoderm. Testiklene blir utviklet på bak mot ryggen, inni bukhulen, ved siden av det som skal bli til nyrene.

Etter hvert som fosteret vokser, synker testiklene ned mot lysken langs et bindevevsbånd (gubernaculum testis) fra nedre testikkelpol. Mot åttende fostermåned glir testiklene gjennom lyskekanalen, ut av bukhulen, og ned i pungen. Derved trekker de en del av bukhinnen (peritoneum) med seg som en streng (processus vaginalis peritonei). Denne strengen blir avsnøret og legger seg som et dobbelt, ømfintlig lag (tunica vaginalis testis) rundt hver testikkel.

Testiklene får sin blodforsyning fra den lange arteria testicularis, som går av fra aorta descedens i høyde med nyrene. Den betydelige lengden skyldes arteriens forbindelse med testikkelen gjennom hele nedsenkningen.

Fra den omkringliggende kapselen går det drag av bindevev innover i testikkelen som danner skillevegger (septum testis) og som deler kjertelen inn i cirka 300 «smålapper» (lobuli). Lappene inneholder oppkveilede sædrør (tubuli seminiferi contorti). Her dannes sædcellene. Sædrørene er bare 0,1–0,2 millimeter i diameter, men er så sterkt slynget at den totale lengden av dem i hver testikkel kan bli flere hundre meter. Hos fosteret begynner sædrørene som cellestrenger. De inneholder stamceller til sædcellene og spesielle støtteceller, sertoliceller. Mellom sædrørene ligger Leydig-cellene som produserer hormonet testosteron.

Testiklene danner hele tiden nye sædceller. De lagres i bitestiklene og sædlederne, hvor de kan leve i flere måneder uten å miste sin befruktningsevne. Her gjennomgår de en modningsprosess som gjør at de kan bevege seg. I de kvinnelige kjønnsveiene går sædcellene til grunne i løpet av 1–3 døgn.

Sæden består, i tillegg til sædceller, av sekreter fra bitestikler, sædledere, sædblærer, prostata og Cowpers kjertler, som ligger ved penisroten. Sædblærenes sekret inneholder blant annet store mengder fruktose, som tjener som næring for spermatozoene, og dessuten prostaglandiner, som er av betydning for tømmingen av sædblæren. Prostata kontraherer seg samtidig med sædlederne og skiller ut et tynt, melkeaktig sekret. Dette er svakt basisk og bidrar til å nøytralisere det sure sekretet i skjeden, som ellers ville hemme spermatozoenes bevegelser. Sædblærens sekret utgjør cirka 60 prosent og prostatasekretet cirka 20 prosent av sæden. Resten er basisk slim fra Cowpers kjertler, og dessuten spermatozoene, som normalt finnes i et antall av opptil 120 millioner per milliliter sæd. Sæduttømmingen (ejakulasjonen) kommer i gang når urinrøret i prostata spiles ut av sæden. Dermed utløses en refleks som får urinrørets og perineums muskulatur til å trekke seg sammen rytmisk.

Testikkelens hormoner dannes av Leydig-cellene, som ligger i vevet mellom sædrørene. Det viktigste mannlige kjønnshormonet er testosteron. Hormonproduksjonen begynner allerede i 7. fosteruke. Da utvikles de første Leydig-cellene i kjønnskjertelanlegget under innflytelse av et hormon (choriongonadotropin) fra morkaken (placenta). Testosteron styrer deretter kjønnsorganenes utforming i mannlig retning og herunder testiklenes vandring ned til pungen. Ved mangel på testosteron, eller dersom cellene er ufølsomme for hormonet, utvikles i stedet kvinnelige kjønnskarakterer. Få uker etter fødselen opphører testosteronproduksjonen nesten helt, og den kommer først i gang igjen når puberteten inntrer. Deretter stiger den kraftig til et maksimum ved 20-årsalderen, for så å falle igjen, først langsomt, etter hvert (fra 40–50-årsalderen) mer markert, men den opphører aldri helt.

Under puberteten stimulerer testosteron veksten av kjønnsorganene og utviklingen av de mannlige sekundære kjønnskarakterer: muskulaturen vokser, knoklene blir tyngre, strupehodet forstørres, slik at stemmen blir dypere. Videre blir huden og underhuden tykkere, og både pigmentavleiringen i huden og produksjonen av talg fra talgkjertlene i huden øker. I tillegg kommer skjeggvekst og en mer utbredt hårvekst på kroppen. (Også den typiske mannlige skalletheten er en virkning av testosteron, men den er dessuten under påvirkning av arvelige faktorer.)

Testosteron fremkaller disse endringene ved å stimulere cellene til å produsere bestemte proteiner som er karakteristiske for dem. Hormonet trenger gjennom cellenes overflatemembran, og det kobles i cytoplasmaet til et bestemt bindestoff. Dette stoffet transporterer hormonet inn til cellekjernen, som regulerer cellens funksjon og styrer proteinproduksjonen.

Testiklenes virksomhet reguleres av to hormoner fra hypofysens forlapp: det follikkelstimulerende hormonet (forkortet FSH) og det luteiniserende hormonet (forkortet LH). Det er de samme hormonene som regulerer eggstokkenes virksomhet hos kvinnen, og de har fått sine navn etter den virkningen de har på eggstokkene. Produksjonen av de to hypofysehormonene reguleres av et hormon fra hypothalamus, som er en del av mellomhjernen. Dermed kan sentralnervesystemet via hypothalamus påvirke kjønnskjertlenes funksjon. Hormonene fra hypothalamus og hypofyse virker stimulerende på testiklene, mens testikkelhormonene på sin side virker hemmende på hypothalamus-hypofysesystemet når de har en viss konsentrasjon i blodet. På denne måten blir kjønnskjertlenes aktivitet holdt på et konstant nivå via en innebygd reguleringsprosess.

De to hypofysehormonene har forskjellige virkninger. LH stimulerer Leydig-cellene til å produsere testosteron, og testosteron regulerer seg selv ved å hemme hypothalamus, i mindre grad også hypofysen. FSH setter spermatogenesen i gang og stimulerer Sertolicellene til å produsere et protein som binder testosteron, og dette er en forutsetning for at spermatocyttene skal kunne utvikle seg til spermatozoer. Spermatogenesen reguleres også av et hormon, inhibin, som produseres av sertolicellene, og som hemmer syntesen og utskillelsen av FSH ved å påvirke hypofysen og i mindre grad hypothalamus.

Testiklene er fullt funksjonsdyktige hos gutter. Når de likevel bare produserer ytterst små mengder testosteron, skyldes det at hypothalamus i barndommen er svært følsom overfor den hemmende virkningen av hormonet. Frem mot puberteten blir hypothalamus av ukjente årsaker stadig mindre påvirkelig av testosteron. Dermed stimuleres testiklene til å øke produksjonen, inntil hormonkonsentrasjonen i blodet har nådd det nivået som er nødvendig for at kjønnsmodningen inntrer.

Da testiklene er viktige sæd- og hormonproduserende organer, som både styrer utviklingen av mannens kjønnskarakter, samt er en betingelse for befruktningen, vil sykdom i dette organet kunne få stor betydning. Se hydrocele, lyskebrokk, testikkelbetennelse, testikkelkreft, testistorsjon, varikocele.

• bitestikkel
• kjønnsorganene