Ménières sykdom, endolymfatisk hydrops (økt væskeinnhold i labyrinten), svimmelhetssyke, sykdom i labyrinten i det indre øret. Sykdommen ytrer seg som anfall av øresus, svimmelhet og nedsatt hørsel. Hørselssvekkelsen øker under anfall og blir etter hvert permanent. Sykdommen begynner vanligvis i 30–40-årsalderen og forekommer like hyppig hos begge kjønn. Hos ca. 85 % av pasientene er bare den ene labyrinten angrepet. Sikre tall når det gjelder sykdommens hyppighet, er ikke kjent.

Årsaken til sykdommen er heller ikke kjent. Det er flere sykdommer i labyrinten og hørenerven (betennelser, svulster) som gir lignende symptomer, men ved Ménières sykdom er det mellom anfallene ingen tegn på irritasjon eller defekt bortsett fra tiltagende tunghørthet. Man kjenner heller ingen faktorer som utløser anfallene, men man antar at stress og særlig mangel på søvn spiller en rolle. Man har imidlertid funnet at det hos pasientene er overtrykk i endolymfen, som er den væsken som omgir sansecellene (hårcellene) i høre- og likevektsorganet. Overtrykket skader etter hvert sansecellene, og det er årsaken til tunghørtheten, som ofte er mest uttalt for lave toner.

Et typisk anfall begynner plutselig, men enkelte pasienter får umiddelbart før anfallet en varme- eller tyngdefornemmelse i den syke siden av hodet. Svimmelheten er en karusellfornemmelse og kan være så sterk at pasienten må legge seg ned for ikke å falle. Ofte opptrer det svettetokter, kvalme, oppkast og av og til en migrenelignende hodepine. Et anfall kan vare i minutter eller timer, i noen tilfeller opptil et par dager. Sykdomsforløpet er i det hele tatt lunefullt, med små og store anfall etter hverandre, og gode og dårlige perioder av varierende lengde, fra få timer til flere år.

I de lettere tilfellene kan symptomene som regel lindres med medisinsk behandling. Man bruker beroligende midler, antihistaminer (sjøsyketabletter) som demper svimmelheten, vanndrivende midler for å nedsette det endolymfatiske trykket og karutvidende midler. Da man ikke vet årsaken til sykdommen med sikkerhet, finnes det heller ikke noe medikament med sikker effekt. I beste fall vil de nevnte medikamentene gi en dempende effekt på det enkelte anfallet og kanskje forhindre den hørselsnedsettelsen av permanent karakter som kommer etter flere anfall.

Hørselstapet ved Ménières sykdom har recruitment, noe som vanskeliggjør tilpasning av høreapparat.

I de mest alvorlige tilfellene, hvor pasienten invalidiseres av sykdommen, kan det bli nødvendig å operere. En rekke forskjellige typer operasjoner har vært forsøkt (destruksjon av labyrinten, overskjæring av balansenerven og drenasje av endolymfen). Slike operasjoner har vært anvendt i meget liten utstrekning i Norge, vesentlig fordi sykdommen uten behandling som regel faller til ro, fordi labyrinten blir ødelagt. Pasienten slipper da svimmelhetsanfallene, men har ofte konstant øresus.

Navn etter den franske legen Prosper Ménière (1799–1862).

Foreslå endring

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.