PCB

PCB isolerer godt mot elektrisitet og varme, og forandres ikke selv ved temperaturer på flere hundre grader. Derfor ble disse stoffene tidligere brukt til isolasjon i transformatorer og annet elektroteknisk utstyr, i hydrauliske væsker og som betongtilsats (mørtel i bygningsmaterialer).

Brann i transformatorer med PCB kan føre til utslipp av helseskadelige gasser som følge av varmespalting av PCB. Ny bruk av PCB ble forbudt i Norge i 1980. Bruk og avfallshåndtering av PCB er nå underlagt strenge restriksjoner i de fleste land.

I likhet med DDT brytes PCB meget langsomt ned i naturen, og de samles opp i fettvev i levende organismer. PCB oppkonsentreres i næringskjeden og kan overføres til neste generasjon via opplagsnæring i egg, via livmor til foster og via morsmelk. PCB har blitt funnet hos sjøfugl og pattedyr i polarområdene, og slike indikatorer følges nøye opp av det internasjonale samfunn.

PCB er blitt spredt til miljøet ved at produkter og materialer som inneholder PCB, har blitt kastet eller behandlet på måter som gir utslipp til miljøet. Det tilføres også naturen gjennom langtransportert forurensning som spres via luft- og havstrømmer.

PCB har en rekke potensielt skadelige effekter på kroppen. Den akutte giftigheten er stor for mange havlevende organismer, mens den er relativt lav for pattedyr. Selv i små konsentrasjoner har PCB kroniske giftvirkninger både for organismer i vann og på land. PCB-holdige oljer opphopes i fettvev og kan gi virkninger som ligner det kvinnelige kjønnshormonet østrogen (se hormonhermere). Det kan derved skade reproduksjonen både hos mennesker, andre pattedyr og fisk.

Har en gravid kvinne inntatt mye PCB, kan barnet være forgiftet allerede ved fødselen. Det kan ha lav fødselsvekt, gulaktig misfarging av huden og sannsynligvis foreligger det også risiko for misdannelser og fosterdød. PCB overføres også til barnet gjennom morsmelken.

PCB hoper seg opp i leveren og kan føre til leverskade. Det foreligger også mistanke om økt risiko for leverkreft og ondartet føflekkreft i huden uten at dette er sikkert bekreftet.

Hudforandringer er vanlig ved langvarig påvirkning av PCB og viser seg som kviser i ansiktet, kalt klorakne. Dette kan i uttalte tilfeller følges av brunlig misfarging av huden og hevelser, samt synsforstyrrelser og en brennende følelse i øyeregionen.

De alvorligste dokumenterte forgiftningene opptrådte i Japan i 1960-årene som følge av bruk av PCB-forurenset risolje.

I sterkt forurensede områder er det enkelte matsorter som bør unngås, for eksempel feit fisk, og særlig leveren. Det finnes forhøyede nivåer i norske farvann av PCB i fisk (for eksempel røye og torsk), spesielt i forbindelse med steder for industriutslipp, men forurensninger antas også å komme med havstrømmene. Risikoen for skade på grunn av PCB i Norge ansees som liten, men hensyn må tas spesielt i enkelte yrker som arbeider med elektriske transformatorer som fortsatt kan inneholde PCB.

Selv om det er bekymring over tendensen til økning i PCB i fettvev, er fare for skadevirkninger på mennesker hovedsakelig til stede ved akutte uhell. Miljøvernmyndighetene i Norge har laget en handlingsplan for å redusere ny tilførsel av PCB.

En gruppe stoffer som er i nær slekt med PCB, polybromerte bifenyler (PBB), var årsak til en av 1970-årenes større forurensningsulykker. I Michigan i USA ble noen kuer fôret med PBB fra en sekk som ved slurv fra fabrikantens side var blitt merket som kraftfôr. Kadavrene kunne verken brennes eller graves ned på stedet fordi risikoen for spredning av giften var for stor. Jorden på den gården der ulykken skjedde, kunne ikke brukes på mange år.

• forgiftning
• toksikologi