Fosterutviklingen begynner med befruktningen – sammensmeltingen av en eggcelle og en sædcelle. Det modne egget løsner fra eggstokken omkring menstruasjonsperiodens 14. dag og fanges opp av egglederen, som transporterer det langsomt frem mot livmoren.

Egget kan bare befruktes i ca. 24 timer, og når befruktning finner sted, skjer det nesten alltid mens egget ennå befinner seg i egglederens øverste tredel.

Sæden inneholder et enzym (hyaluronidase), som kan bryte ned eggets cellevegg. Men så snart en sædcelle har trengt inn, foregår det en kjemisk strukturendring i veggen, slik at den blir ugjennomtrengelig for andre sædceller. Den befruktende sædcellen mister halen, og det er bare hodet (cellekjernen) som fortsetter gjennom cytoplasmaet mot eggcellens kjerne.

Denne kjernen gjennomfører samtidig sin andre og siste modningsdeling. (Den første reduksjonsdelingen skjer under modningen av egg- og sædcelle.) Sædcelle og eggcelle inneholder hver et sett arveanlegg, fra henholdsvis faren og moren, fordelt på 23 kromosomer. Når de forenes, danner de en befruktet eggcelle, en zygote, med 46 kromosomer, som normalt for menneskeceller.

Fosterutviklingen varer gjennomsnittlig i 38 uker eller 266 dager, og den kan deles i tre perioder:

  • Kimperioden omfatter de første to uker,
  • embryonalperioden 3.–8. uke og
  • føtalperioden 9.–38. uke.

Ved beregning av det omtrentlige fødselstidspunkt går man ut fra siste menstruasjons første dag og teller 40 uker (ca. 9 kalendermåneder) frem, slik at svangerskapets varighet blir ca. 280 dager. Da unnfangelsen som nevnt først inntreffer 14–18 dager etter menstruasjonens begynnelse, er fosteret altså bare 14 dager gammelt ved utgangen av første svangerskapsmåned, vel 6 uker ved utgangen av andre måned osv.

Mens eggcellen beveger seg videre gjennom egglederen, foregår det delinger av zygoten innenfor den opprinnelige eggcellens kapsel. Disse delingene resulterer i stadig mindre celler.

Når celleklumpen når frem til livmoren 4–5 dager etter befruktningen, har den stadig samme omfang som det ubefruktede egget (diameteren er knapt 0,1 mm). Under mikroskopet ligner klumpen med sine mange små celler et morbær (lat. morula), og dette stadiet av utviklingen kalles derfor morulastadiet.

Morulaen opptar næring fra sekretet i livmorens hulrom, og delingene fortsetter. Etter hvert utskilles det væske mellom cellene, slik at den kompakte celleklumpen omdannes til en blære, en blastocyst eller en kimblære, med en indre cellemasse som ligger i den ene enden av blærens væskefylte hulrom (delingshulen, blastocele eller blastula), og en vegg som består av et enkelt lag små celler.

Den indre cellemassen betegnes embryoblasten (embryonalknuten, kimskiven). Av denne utvikles det egentlige fosteranlegget (embryoet), den indre fosterhinnen (amnion) og navlesnoren.

Blæreveggen betegnes trofoblasten (av gr. trofe, 'ernæring'), fordi den skal sørge for kimens ernæring og bidra til dannelse av morkaken (placenta). Den utvikler seg til den ytre fosterhinnen (chorion).

Seks–sju dager etter befruktningen blir blastocysten hengende i livmorslimhinnen og festes etter hvert bedre og dypere. Den teller nå mange hundre celler og er ca. 0,2 mm i diameter. Trofoblastcellene utskiller enzymer som bryter ned slimhinnen, og blastocysten forsvinner til slutt helt i slimhinnens bindevev. Denne innleiringen i slimhinnen kalles implantasjonen (eller nidasjonen).

Trofoblastcellene formerer seg livlig og danner et ytre lag av celler som flyter sammen til ett cytoplasma med mange kjerner. Fra dette laget, syncytiotrofoblasten, avgis et hormon (choriongonadotropin) som går over i blodet til moren og stimulerer eggstokkens produksjon av østrogen og progesteron.

Disse to hormonene gjør livmorens slimhinne i stand til å ta imot det befruktede egget. De samme hormoner har også til oppgave å forhindre at ny menstruasjon inntrer, noe som ville ha fått det befruktede egget til å løsne. Dessuten ville grobunnen bli ødelagt. Den ventede menstruasjon uteblir altså. Det hender av og til normalt at det kommer en liten blødning trass i at befruktning har funnet sted, uten at dette behøver å bety noe som helst.

Syncytiotrofoblasten lager celletråder som er med på å feste blastocysten i livmorslimhinnen, og de vokser også inn i veggene til de små blodårene i slimhinnen. På den måten dannes en mengde blodfylte hulrom. Samtidig bekles trofoblasten innvendig med et lag bindevev og utvikler seg til den ytre fosterhinne. Bindevevet, som etter hvert forsynes med blodkar, vokser også ut i syncytiotrofoblastens celletråder, som kalles chorionvilli eller choriontotter.

Choriontottene dekker først hele overflaten, men forsvinner siden nesten eller helt fra den delen av chorion som hvelver seg ut mot livmorens hulrom. Til gjengjeld blir de tallrike og sterkt forgrenede på det partiet som vender innover i slimhinnen. Her utgjør de den delen av morkaken som dannes av fosteret. Livmorvev vokser inn i mellomrommene mellom dem, og choriontottene blir omgitt av morens blod, som strømmer ut av slimhinnens små arterier og ledes bort gjennom dens vener.

Utvekslingen av oksygen og karbondioksid, nærings- og avfallsstoffer mellom morens og fosterets blod i morkaken skjer gjennom tre vevslag (trofoblast, bindevev og fosterkapillærenes vegg), og det er ingen direkte forbindelse mellom morens og fosterets kretsløp.

Morkaken ferdigdannes først i løpet av 4. graviditetsmåned. Sammen utgjør morkaken og fosteret en funksjonsenhet som kalles den føtoplacentare enhet

Samtidig som blastocysten trenger inn i slimhinnen, fortsetter celledelingen i den indre cellemassen. Den flates av til en nesten sirkelrund skive, kimskiven. Man kan nå skille mellom to cellelag: et lag av høye, sylindriske celler, som kalles det ytre kimblad eller ektodermen, og under det et lag av små, flate celler som kalles det indre kimblad eller entodermen.

Ca. to uker etter befruktningen dannes det mellomste kimbladet, mesodermen. Mesodermen bygges opp av celler fra det ytre kimblad. Disse vandrer inn mot kimskivens midtlinje og nedover for å bre seg ut mellom ytre og indre kimblad (se nedenfor).

Av de tre kimbladene utvikles alle fosterets organsystemer. Hvert kimblad yter sitt ganske bestemte bidrag, men i de fleste organene inngår elementer fra mer enn ett kimblad. Spesielt bidrar mesodermen, som danner bindevevet, til alle organene (unntatt øyets linse). I den følgende oversikten er de enkelte organene anført under det kimbladet som danner det funksjonelle vev (dvs. det vevet som utfører organets egentlige (spesifikke) funksjoner), til forskjell fra organets støtte- og bindevev.

Fra ektodermen dannes for eksempel huden med hår, negler, svette- og talgkjertler, øyets linse og netthinne, tannemaljen, det ytre øre og deler av det indre øre, sentralnervesystemet (hjerne og ryggmarg), det autonome nervesystem, de perifere nerver, binyremargen og hypofysen.

Fra mesodermen dannes f.eks. virvelsøylen og det øvrige skjelett, musklene, alt bindevev, hjertet, karsystemet og blodet, nyrene, kjønnsorganene, men ikke skjeden.

Fra entodermen dannes for eksempel fordøyelseskanalen og dens kjertler, leveren, bukspyttkjertelen, thymus (brisselen), skjold- og biskjoldbruskkjertlene, luftrøret og lungene, skjeden, urinlederne og det meste av urinblæren.

Dannelsen av den ytre fosterhinnen er omtalt ovenfor. Den indre fosterhinne, amnion eller vannhinnen, anlegges i begynnelsen av 2. uke, mens kimskiven ennå bare består av to kimblad. Øverst i ektodermen åpnes et hulrom, amnionhulen. Etter hvert som kimskiven forlenges, krummes og foldes til det rørformede embryoet, følger amnionhulen med, så den kommer til å omslutte hele embryoet. Dens vegg, amnion, bekles utvendig med et lag mesoderm (bindevev), som vokser ut fra det mellomste kimbladet og forener seg med den mesodermen som utgjør chorions indre lag. Amnionhulen fylles med væske og når etter hvert ut til chorion, og de to hinnene vokser sammen til en dobbeltvegget membran. Og etter hvert som fosteret fyller ut hele livmorens hulrom, vokser denne membranen sammen med livmorslimhinnen overalt, slik at det fra slutten av 12. uke bare er ett hulrom, amnionhulen, i livmoren.

I den væskefylte amnionhulen er fosteret beskyttet mot trykk og støt, og det kan bevege seg fritt, da det bare er forbundet med chorion ved navlesnoren. Under fødselen trenger amnion først frem i fødselsveien og brister som regel, slik at en del av amnionvæsken (fostervannet) tømmes ut. I sjeldne tilfeller kommer barnet til verden helt eller delvis dekket av fosterhinnene, og det sies da å være født «med seiershette».

Samtidig som amnionhulen dannes, åpnes et annet hulrom i det indre kimblad. Dette hulrommet kalles den sekundære plommesekken eller bare plommesekken (den primære plommesekken er eggcellens næringsinnhold). Også plommesekken bekles utvendig med mesoderm, slik at hele embryoanlegget er innhyllet i et bindevev som forbinder det med chorion.

Hos fugle- og krypdyrfostre er plommesekken rik på plomme og er et uunnværlig næringsorgan, men hos mennesket og andre pattedyr har den særlig betydning som blod- og blodkardannende organ. Den er fylt med væske og er i 4. uke langt større enn embryoet. Når amnionhulen utvides, klemmes den sammen og blir flatere, særlig på midten. Den øverste delen inngår i embryoets tarmanlegg, den nederste skrumper inn til en liten blære (navleblæren), og den trange forbindelsen mellom dem, plommesekkgangen, blir på denne måten en del av navlesnoren.

Navlesnoren dannes av den stilken av mesoderm som forbinder kimskivens bakerste ende med chorion. Ut i denne stilken vokser i 2. uke et rør av entoderm. Dette kalles allantois. Røret utvikler seg hos eggleggende dyrs fostre til et åndings- og ekskresjonsorgan.

Hos pattedyrene får det bare betydning fordi det i den omgivende mesodermen dannes blodkar som forsyner chorion og choriontottene. Allantoiskarene kommer på den måten til å etablere forbindelsen mellom embryoets kretsløp og morkaken. Under embryoets vekst og krumning blir mesodermstilken med allantois ført over på buksiden, hvor den smelter sammen med plommesekkgangen til navlesnoren.

Ved utgangen av 2. uke er blastocysten forankret i livmorens slimhinne, fosterhinner og morkake er under dannelse, og kimskiven med to kimblad er forbundet med chorion med en vevsbro som skal utvikle seg til navlesnoren. I den følgende perioden, embryonalperioden, anlegges fosterets organsystemer ved en komplisert serie av vekstprosesser.

I meget grove trekk fører disse vekstprosessene til at kimskiven forlenges, krummes på langs og foldes på tvers, slik at embryoet får form som et krumt rør. Ved foldingen kommer de tre kimbladene til å danne tre rør utenom hverandre: et hudrør av ektoderm, et kroppshulerør av mesoderm og innerst et tarmrør av entoderm. I ektodermen dannes ytterligere et fjerde rør, nevralrøret, som utvikler seg til nervesystemet. Ut fra disse rørene formes organene ved celleopphopninger og cellevandringer som resulterer i foldninger, utposninger, innbuktninger, sammenvoksninger, forgreninger, hulromdannelse med mer.

Veksten styres av genene, av det sett arveanlegg som helt fra eggcellens første deling bestandig blir gitt videre til alle nye cellegenerasjoner. I genene rommes i en kjemisk kode instrukser for hele utviklingen (se DNA) og også instrukser for hvilke gener som skal fungere til forskjellige tider og under gitte omstendigheter.

Den befruktede eggcellen er totipotent, det vil si at den kan danne en helhet, et fullstendig individ. Også de to cellene som oppstår ved den første delingen, er totipotente. Hvis de atskilles, kan de utvikle seg til to fullstendige og identiske individer (eneggede tvillinger). Men totipotensen går tapt ved de neste delingene, og de følgende cellegenerasjonene spesialiseres mer og mer, slik at de bare kan danne bestemte vev og organer. Hvordan dette går til, er ikke klarlagt, men eksperimenter har vist at visse vev på visse trinn kontrollerer utviklingen i sine omgivelser og virker som organisasjonssentre. Fenomenet kalles induksjon og er formodentlig av kjemisk karakter, slik at stoffer som utskilles fra organisasjonssentrene, påvirker enzymdannelsen og dermed veksten i nabovev, men de vekstkontrollerende stoffene er ikke identifisert. Som eksempler på induksjon, som er omtalt i det følgende, kan nevnes dannelsen av sentralnervesystemet og av øyets linse.

Embryoets organsystemer anlegges i hovedtrekkene i løpet av 3. og 4. uke. Ved begynnelsen av 3. uke har kimskiven endret form og er nå nærmest pæreformet. Den er ca. 1 mm lang. I den smale (bakerste) enden sees en mørk stripe, primitivstripen, som markerer lengdeaksen, og foran den en fordypning, primitivgruven. Det er i dette området at celler fra ektodermen vandrer ned og forover for å danne det mellomste kimbladet. Prosessen kalles gastrulasjon eller gastrulastadiget (av gr. gaster, 'mage'), fordi den hos lavere dyr fører til at blærefosteret (blastocysten) omdannes til et krukkefoster, en gastrula med et hulrom som kalles urtarmen.

Mesodermen begynner som en bruskaktig streng, notokorden eller ryggstrengen, og brer seg siden til begge sider mellom ektoderm og entoderm. Ryggstrengen fungerer hos lavere virveldyr som en ryggrad, men hos høyere virveldyr og altså også hos mennesket tilbakedannes den og erstattes av virvelsøylen. Rester av den finnes i virvelsøylens bruskskiver.

Umiddelbart over ryggstrengen fortykkes ektodermen til den såkalte nevralplaten. Kantene til denne platen foldes opp i slutten av 3. uke og vokser sammen til et rør, nevralrøret, som er begynnelsen til sentralnervesystemet. I transplantasjonsforsøk med dyreembryoer har man vist at man ved å flytte ryggstrengen kan få dannet et nevralrør hvor som helst i ektodermen, og at man ved å fjerne den kan sette utviklingen i ektodermen i stå. Ryggstrengen er altså et organisasjonssenter som ved induksjon styrer veksten i det omgivende vev.

Det meste av nevralrøret blir til ryggmargen, og dets utvidede forende danner hjerneblæren, som i 4. uke deles først i tre, siden i fem blærer, den fremtidige hjernens hovedavsnitt. Nevralrøret avsnøres og overvokses av ektoderm, som skal danne huden og dens organer.

Mesodermen langs det midterste partiet av ryggstrengen deles opp av tverrfurer som gir embryoets ryggside et segmentert utseende. Vevsblokkene som er dannet på den måten, kalles urvirvler eller somitter. Deres antall øker etter hvert til ca. 42 par, og man kan i denne perioden anslå embryoets alder etter antall somitter. Av somittene utvikles akseskjelettet (ryggvirvler og ribben) og ryggmuskulaturen. De bidrar også til dannelse av det embryonale bindevev (mesenkymet), som underhud, brusk- og benvev utvikles av, og som for øvrig utfyller alle hulrom i og mellom organene.

På begge sider avsnøres et belte av mesoderm (den nefrogene streng), som senere på en meget komplisert måte danner nyrene og kjønnsorganene. Mesodermens sideplater foldes nedover til kroppshulen, som omslutter de indre organsystemer.

De første blodkarene oppstår allerede i 2. uke i celleansamlinger (blodøyer) i plommesekkens mesoderm. Like etterpå utvikles lignende blodøyer i mesodermen til allantois, i amnion og i selve embryoet. Noen celler i blodøyene blir til blodceller, og andre forenes til blodkar. Hjertet anlegges i begynnelsen av 3. uke som to atskilte rør på hver sin side av ryggstrengen og langt foran hjerneanlegget. Ved embryoets krumning og foldning i løpet av 3. uke føres de to hjerteanleggene ned på sin blivende plass og forenes til ett rør. Røret vokser fort i lengden og foldes til en S-formet slynge. Deretter nedbrytes rørets vegger, hvor foldene ligger an mot hverandre, og i det indre dannes nye skillevegger, slik at det oppstår et fireroms hulorgan. Hjertet begynner å pulsere i slutten av 3. uke, mens det ennå bare består av ett enkelt rør, og før det er dannet særlig mye blod.

Fordøyelseskanalen anlegges som et rett rør som avsnøres fra den øverste del av plommesekken. Entodermen, som er flatt utbredt over plommesekken, vokser frem foran og bak og bøyer tilbake mot plommesekken i to bukter, som kalles fortarm og baktarm. Ved den fortsatte vekst og tverrfolding forenes de to tarmstykkene til et rør, som sist i 4. uke lukkes omkring plommesekkgangen. I bukten foran, hvor entoderm og ektoderm møtes, dannes i 3. uke en åpning, som blir til munnen. Tarmens bakerste avsnitt, kloakken, deles ved en skillevegg i to hulrom, hvorav det ene, mot buksiden, utvikler seg til blæren. Det andre, mot ryggsiden, blir til endetarmen. Tarmåpningen, anus, dannes først ved utgangen av 8. uke.

Magesekken oppstår som en utvidelse på tarmrøret, som på den måten deles i spiserør, magesekk og tarm. Tarmens kjertler og organer, som leveren, bukspyttkjertelen og noen til, dannes som utposninger fra fordøyelseskanalen. Også lungene er i sin opprinnelse en utposning som avsnøres fra fortarmen.

Begynnelsen til lemmene sees sist i 3. uke som små knopper som består av mesoderm bekledd med ektoderm.

I løpet av 3. og 4. uke krummes embryoet så sterkt at hode og halespiss nesten møtes. Halen vokser ut over den fremtidige navlesnoren, som derved kommer over på buksiden. Når halen er lengst, utgjør den ca. 1/5 av hele embryoet. Den tilbakedannes deretter, og i 9. uke forsvinner den helt mellom setemuskulaturen. Over halvparten av embryoets omfang utgjøres på denne tiden av hodet, som rommer hjernen. Denne vokser meget fort. På hodet foran er det på hver side lett fremhvelvet øyeanlegg, og bak, ut for den bakerste hjerneblære, er det en innposning som er begynnelsen til det indre øre. Øynene utvikles fra den forreste hjerneblæren. De vokser ut til sidene som stilkete blærer. Når en øyeblære kommer i kontakt med ektodermen, går den innover, og det foranliggende parti av ektodermen avsnøres og utvikler seg til øyets linse. Deretter vokser ny ektoderm inn over øyet og danner hornhinnens epitel. I den fremtidige hals- og kjeveregion sees fra sist i 3. uke fire innposninger, som hos fiske-embryoet utvikler seg til gjellespalter og gjellebuer. Denne rest fra et tidligere utviklingstrinn bidrar hos menneskefosteret til så forskjellige vev og organer som thymus (brisselen), strupehodet, biskjoldbruskkjertlene, ganemandlene, Eustachius' rør, det ytre øre, øregangen, mellomøret med øreknoklene samt overkjeve og underkjeve.

Ved slutten av embryonalperioden er det 8 uker gamle embryoet, som heretter betegnes fosteret, ca. 36 mm langt fra isse til fot og veier vel 2 gram. Det har rettet seg noe ut og er nå tydelig et lite menneske med hode, hals, kropp og leddelte lemmer med fingrer og tær.

Føtal betyr "det som har med fosteret å gjøre". I denne perioden er organsystemene er anlagt, og perioden frem til fødselen er i det alt vesentlige en vekstperiode hvor det ikke dannes nye strukturer. Det er nå særlig kropp og lemmer som vokser, slik at hodets andel av lengden hos det nyfødte barn blir redusert til en firedel.

Ved utgangen av 3. fostermåned (9.–12. uke) har de fleste knoklene begynt å forbene seg. De ytre kjønnsorganer er allerede fra 9. uke blitt så mye utviklet at man kan skjelne mellom mannlige og kvinnelige fostre. Øyelokkene dannes i 3. måned og vokser sammen over øynene. De åpner seg først igjen i 7. eller 8. måned. I den samme perioden dannes neglene, og de første hårene spirer. I løpet av de neste par månedene dekkes det meste av fosterets kropp av fine ullhår (lanugo). Disse forsvinner igjen innen fødselen.

Den tynne, uforhornete huden er gjennomskinnelig og derfor sterkt rød. Den er også nokså rynket, fordi fettavleiringen i underhuden først begynner i 6.–7. måned, og fosteret forblir magert helt frem til svangerskapets siste uker. I 6. måned dekkes huden av et beskyttende lag av fosterfett, som består av talg og avstøtte hudceller.

Før utgangen av 24. svangerskapsuke er fosteret oftest ikke levedyktig utenfor livmoren, selv om nyfødtmedisinen er i rask utvikling og tidligere fødte fostre noen ganger kan reddes. Fødes fosteret før denne tid, kalles det abort.

Man anslår at kanskje opp mot halvparten av alle graviditeter avsluttes med abort. Svært mange av disse abortene skyldes genetiske feil. Disse kan ha oppstått under dannelsen av kjønnscellene eller da det befruktede egg delte seg, men de kan også være arvelige. De skyldes da feil ved et arveanlegg hos foreldrene eller en kromosomfeil (translokasjon) hos en av foreldrene.

Den mest kritiske periode i fosterutviklingen er de første 8–10 ukene (svangerskapets første tre måneder), da fosterets organsystemer og lemmer anlegges. I denne perioden er fosteret mest følsomt for skadelige påvirkninger utenfra, påvirkninger som forstyrrer cellenes funksjoner og hemmer utviklingen.

Nest etter de genetiske defektene er sykdommer hos moren den viktigste årsak til fosterskader. Det dreier seg særlig om hormonale lidelser (som f.eks. diabetes), infeksjoner (f.eks. syfilis, som imidlertid kan behandles effektivt med penicillin), infeksjoner med protozoer (toksoplasma) og med visse virus (røde hunder, meslinger).

Stoffer som er uskadelige for moren, kan skade fosterets utvikling. Et kjent eksempel er thalidomidkatastrofen i begynnelsen av 1960-årene, da mange barn ble født med defekte lemmer fordi deres mødre hadde brukt et tilsynelatende ufarlig beroligende middel, thalidomid. Siden har man konstatert at det er atskillige legemidler som kan forårsake fosterskader. Det er vanskelig å kunne være sikker på at et medikament er helt uskadelig, derfor må man i alminnelighet fraråde gravide å bruke annet enn helt nødvendig medisin og bare i samråd med lege. Gravide bør også unngå å bli utsatt for andre kjemiske stoffer.

Røyking fører til lav fødselsvekt, økt forekomst av for tidlig fødsel og økt dødelighet. Sannsynligvis øker også risikoen for abort og for tidlig løsning av morkaken. Det er også påvist lærevansker hos barn av mødre som røyker mye i svangerskapet. Alkohol går over i fosteret, og barna til gravide alkoholmisbrukere kan bli født med en tilstand som kalles føtalt alkoholsyndrom . Den alvorligste delen av syndromet er hjerneskade, men det forekommer også hjertefeil og nyremisdannelser. Barna er små av vekst. Barn med føtalt alkoholsyndrom har karakteristiske ansiktstrekk med dårlig utviklet midtparti av ansiktet. Narkomane mødre kan føde barn som får alvorlig abstinens og som må gjennom en gradvis avvenning. Se også fostermishandling.

Rhesus-sykdommen, som er en voldsom anemi hos fosteret, var tidligere en hyppig årsak til fosterskader og fosterdød. Men denne sykdommen, som skyldes uforlikelighet mellom morens og fosterets blod, kan nå forebygges og behandles.

Røntgenstråling og annen ioniserende stråling kan forårsake misdannelser ved å skade cellenes kromosomer. Slike skader blir av særlig alvorlig karakter hvis de rammer kjønnscellene, fordi de kan nedarves til kommende generasjoner. Den mengde stråling som skjer i forbindelse med diagnostiske undersøkelser, har ikke vært vist å gi skader.

Endelig skal nevnes at ytre vold praktisk talt aldri forårsaker fosterskader. Livmoren og særlig den væskefylte amnionhulen yter fosteret en særdeles effektiv beskyttelse mot trykk og støt.

Se også ansiktsutvikling, fødsel, graviditet.

Fosterets alder er angitt i svangerskapsuker, dvs. det antall uker som har gått siden siste menstruasjons første dag. Dette er den alminnelige praksis, men i virkeligheten er fosteret et par uker yngre, og det fullbårne fosteret kommer til verden når det er ca. 38 uker gammelt.

Fosterets alder Lengde Vekt
12 uker 9 cm 30 g
16 uker 16 cm 125 g
20 uker 25 cm 300 g
24 uker 30 cm 650 g
28 uker 35 cm 1000 g
32 uker 40 cm 1500 g
36 uker 45 cm 2500 g
40 uker 50 cm 3500 g

Foreslå endring

Kommentarer

12. oktober 2014 skrev Christina Hedemark Topp

Hei.

Vi sitter og prater om befruktning, sædceller og betydningen av hvilken sædcelle som befrukter egget har for den personen vi er i dag.

Dersom en annen sædcelle hadde befruktet egget - ville vi fremdeles vært den personen vi er i dag?

12. oktober 2014 svarte Britt-Ingjerd Nesheim

Hvis en annen sædcelle hadde befruktet egget, ville resultatet ikke vært deg. Det kan være ganske svimlende å tenke på. Kjenner du diktet til Aldous Huxley? : A million million spermatozoa / All of them alive:/ Out of their catachlysm one poor Noah / Dare hope to survive. / And among that billion minus one / Might have chanced to be / Shakespear, another Newton, a new Donne / But the One was Me.

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.