hormonfremkalt betennelse i talgkjertlene. Akne er en meget vanlig tilstand, spesielt i puberteten og i tenårene, men den kan vedvare mange år etter dette. Akne finnes ikke hos barn før de er kommet i puberteten. Unntaket er barn i de første levemånedene, som kan få akne fordi talgkjertlene da er mer aktive enn senere i barnealder.

Årsaken til akne er en kombinasjon av flere faktorer, hvorav økt talgproduksjon står sentralt. Økt talgproduksjon skyldes et samspill mellom talgkjertlene og en stimulering av androgener (mannlige kjønnshormoner). Hormoner som kan omdannes til androgener, lokalt i talgkjertlene, finnes også hos kvinner. Feilen er vanligvis ikke at det er for mye androgener, men at et antatt arvelig anlegg fører til at talgkjertlene svarer særlig sterkt på hormonstimuleringen.

Første trinn i utviklingen av akne er dannelsen av en forhornet innsnevring eller «propp» i talgkjertelens åpning, en såkalt mikrokomedon. Dette fører til en opphopning av talg og keratinocytter (se huden). Tilstoppede utførselsganger (komedoner) kan sees som svarte punkter (hudormer) eller som små forhøyninger i huden. Betennelsen i talgkjertlene skyldes at normale hudbakterier trenger ned i talgkjertlene og bryter ned talgen, og at nedbrytningsprodukter fra denne prosessen kommer ut i vevet rundt talgkjertelen. Nedbrytningsproduktene aktiverer immunapparatet. På denne måten oppstår det en betennelse, eventuelt med dannelse av puss som kan tømme seg på hudens overflate.

I enkelte tilfeller kan akne utløses, eller forsterkes, av sol, såkalt Mallorca-akne eller sommerakne. Akne kan også utløses av fete ansiktskremer (kosmetikkakne), av kontakt med hydrokarboner (dette kan en for eksempel se på lårene til asfaltarbeidere), eller ved bruk av visse medikamenter som kortison (steroidakne) eller antiepileptika som barbiturater eller hydantoiner.

Noen undersøkelser har vist at kostholdet kan ha betydning. For eksempel er det mulig at stort inntak av melkeprodukter kan forsterke tendensen til akne. Noen studier har også indikert at matvarer med lav glykemisk indeks kan ha gunstig effekt på akne.

Akne skyldes ikke urenslighet og er ikke smittsomt, verken fra person til person eller fra hudområde til hudområde. Stress og mistrivsel synes å kunne forverre akne hos noen pasienter.

Det finnes flere kliniske varianter av akne. Akne vulgaris er den vanligste formen og består av komedoner og røde knuter med og uten pussdannelse i huden. Kvisene er vanligvis begrenset til ansiktet og den øvre delen av brystet og ryggen, som er det området som har den største talgproduksjonen.

Komedonakne er også vanlig. Denne formen for akne består av tallrike komedoner og lite betennelsesforandringer.

Akne conglobata og akne cystica er alvorlige former for akne, der det dannes store, dyptliggende og sammenflytende betennelsesforandringer i ansiktet og/eller på brystet og ryggen. Det kan tømme seg mye puss (dette pusset er sterilt). I tillegg kan det oppstå sår og skorper, som kan føre til betydelige arrdannelser når de heles.

Behandlingen av akne har tre innfallsvinkler: 1) å redusere bakterieantallet på huden, 2) å åpne porene i talgkjertlene, og 3) å redusere talgproduksjonen. Behandlingen kan enten skje ved påføring av preparater på huden (lokalbehandling) eller ved bruk av tabletter (systemisk behandling).

De stoffene som er mest brukt til lokalbehandling, er kremer eller løsninger som inneholder ulike stoffer som reduserer bakterieantallet på huden. A-vitaminsyre kan få porene til å åpne seg. Effekten av denne behandlingen kommer først etter 6–8 ukers behandling. Ofte vil det være nyttig å kombinere flere preparater i lokalbehandlingen. Hvis man ikke oppnår en tilfredsstillende effekt med lokalbehandling, kan det være aktuelt å bruke systemisk behandling i tillegg.

Ved denne behandlingsformen er det bredspektret antibiotika, først og fremst tetracykliner, som er mest brukt. Disse preparatene har i de fleste tilfellene en god effekt på akne. Behandlingen virker ved at den reduserer bakterieantallet på huden og i talgkjertlene. Effekten av behandlingen er begrenset til den tiden den brukes. Behandlingen vil derfor ofte strekke seg over flere måneder – i en del tilfeller over flere år.

Talgproduksjonen kan reduseres på to måter: Kvinner kan bruke p-piller med såkalt antiandrogen effekt. Slike p-piller vil etter noen måneders bruk redusere talgproduksjonen, og dette vil kunne gi mindre tendens til akne. Det andre prinsippet for å redusere talgproduksjonen er bruk av isotretinoin, som er et A-vitaminlignende stoff. Stoffet inntas som kapsler, og behandlingen strekker seg over noen måneder. I løpet av denne tiden reduseres talgproduksjonen til et minimum, og aknetendensen vil i de fleste tilfellene opphøre helt. Virkningen varer i opptil et par år etter at behandlingen er avsluttet. Isotretinoin har en del bivirkninger. Stoffet skader blant annet fosterutviklingen hvis det tas av gravide kvinner, og det er dessuten kostbart. Fordi isotretinoin har disse bivirkningene, er isotretinoinbehandling bare aktuell for aknepasienter som ikke responderer tilfredsstillende på annen behandling.

Aktuell forskning fokuserer på samspillet mellom androgener og talgkjertlene, som skjer via en reseptor. Målet er å finne frem til medikamenter som på en spesifikk og effektiv måte kan hemme androgenenes effekt på talgkjertlene.

Foreslå endring

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.