Adrenerge reseptorer, reseptorer for adrenalin og noradrenalin. Undersøkelser av adrenerge reseptorer har vært grunnleggende for forståelsen av hvordan hormoner og neurotransmittere regulerer cellefunksjoner. Reseptor-begrepet er fundamentalt for den naturvitenskapelige oppfatning av legemidlers virkningsmekanismer. Se også farmakodynamikk.

Omkring 1950 klassifiserte den amerikanske farmakologen R. Ahlquist adrenerge reseptorer i to typer; alfa (α) og beta (β). Denne klassifiseringen var basert på forskjeller i følsomhet for adrenalin, noradrenalin og syntetiske adrenerge stoffer. Senere fant man flere subtyper. Viktigst er alfa-1 (i blodårer, formidler karkontraksjon), alfa-2 (i nerveceller, hemmer frisetting av noradrenalin), beta-1 (i hjertet, øker hjertets frekvens og kontraksjonskraft) og beta-2 (i luftveier, medierer relaksasjon av bronkier). Alfa-2, beta-1 og beta-2 er beslektet når det gjelder cellulær virkningsmekanisme, alle disse er koblet til enzymet adenylsyklase via inhibitoriske eller stimulerende G-proteiner og virker ved å hemme eller stimulere syntesen av signalmolekylet syklisk AMP (cAMP). Alfa-1-reseptorer derimot, er koblet til enzymet fosfolipase C, og virker ved å stimulere dannelsen av signalmolekylene DAG (diacylglycerol) og IP-3 (inositol-fosfat).

Molekylærbiologiske metoder har avslørt at det finnes enda flere subtyper av adrenerge reseptorer enn de man vanligvis forholder seg til i medisinen.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.