Adrenerge reseptorer, reseptorer for adrenalin og noradrenalin. Undersøkelser av adrenerge reseptorer har vært grunnleggende for forståelsen av hvordan hormoner og neurotransmittere regulerer cellefunksjoner. Reseptor-begrepet er fundamentalt for den naturvitenskapelige oppfatning av legemidlers virkningsmekanismer. Se også farmakodynamikk.

Omkring 1950 klassifiserte den amerikanske farmakologen R. Ahlquist adrenerge reseptorer i to typer; alfa (α) og beta (β). Denne klassifiseringen var basert på forskjeller i følsomhet for adrenalin, noradrenalin og syntetiske adrenerge stoffer. Senere fant man flere subtyper. Viktigst er alfa-1 (i blodårer, formidler karkontraksjon), alfa-2 (i nerveceller, hemmer frisetting av noradrenalin), beta-1 (i hjertet, øker hjertets frekvens og kontraksjonskraft) og beta-2 (i luftveier, medierer relaksasjon av bronkier). Alfa-2, beta-1 og beta-2 er beslektet når det gjelder cellulær virkningsmekanisme, alle disse er koblet til enzymet adenylsyklase via inhibitoriske eller stimulerende G-proteiner og virker ved å hemme eller stimulere syntesen av signalmolekylet syklisk AMP (cAMP). Alfa-1-reseptorer derimot, er koblet til enzymet fosfolipase C, og virker ved å stimulere dannelsen av signalmolekylene DAG (diacylglycerol) og IP-3 (inositol-fosfat).

Molekylærbiologiske metoder har avslørt at det finnes enda flere subtyper av adrenerge reseptorer enn de man vanligvis forholder seg til i medisinen.

Foreslå endring

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.