Antikoagulasjonsbehandling, medisinsk behandling som reduserer blodets evne til å koagulere (levre seg, størkne). Man benytter behandlingen for å forebygge blodpropp eller for å hindre at en eksisterende blodpropp utvikler seg videre. To hovedprinsipper anvendes:

Et hurtigvirkende, heparin, som må gis som injeksjon og

Et langsomtvirkende, warfarin (Marevan), som egner seg best til langtidsbehandling. Begge de to prinsippene hemmer blodets eget koagulasjonssystem.

Antikoagulasjonsbehandling anvendes mot blodpropp etter operasjoner, skader og alvorlige sykdommer, og hos spesielt disponerte individer. Behandlingen brukes videre hos pasienter med kunstige hjerteventiler og forkammerflimmer (atrieflimmer), og etter hjerteinfarkt og blodpropp, f.eks. i bena eller i lungene.

Overdosering kan føre til blødning, og behandlingen må kontrolleres jevnlig. Warfarinbehandling kontrolleres i Norge med automatiserte koagulasjonstester, der svaret angis som Internasjonal Normalisert Ratio (INR), der økende INR-verdi avspeiler økende antikoagulasjon. Normalverdien uten behandling er 1,0. For effektiv antikoagulasjon må INR være >2,0, i visse tilfeller (f.eks. kunstig hjerteventil) >2,5. Antikoagulantia med mindre blødningsrisiko og mindre behov for kontroll er under utprøving. I 2006 bruker ca. 50 000 pasienter i Norge slik behandling.

Foreslå endring

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.