trombose

Økende alder, røyking, diabetes mellitus, overvekt, dårlig kosthold, høyt blodtrykk og høyt kolesterol er risikofaktorer for utviklingen av arterielle tromboser.

Hos personer med høy risikoprofil eller kjent karsykdom er forebygging (profylakse) viktig. Røykeslutt er av stor betydning og høyt kolesterol behandles med statiner. Det er vanlig å gi blodplatehemmere for å redusere risikoen for dannelse av tromber.

Tilleggssykdommer øker risiko for trombose og det er viktig å behandle høyt blodtrykk og diabetes mellitus.

Dersom man har utviklet en arteriell trombe som gir symptomer eller skade vil behandlingen og prognosen i stor grad være avhengig av hvor tromben sitter:

• ved hjerteinfarkt er det i dag vanlig å gjøre PCI
• ved hjerneinfarkt eller trombose i arteriene i bena kan man gi fibrinolytisk behandling og eventuelt også fiske ut tromben eller embolien.

Utfallet er avhengig av hvor raskt man kommer til behandling og hvor vellykket behandlingen er. Ved hjerneinfarkt (hjerneslag) vil celler dø raskere og forårsake større funksjonstap enn sammenlignet med for eksempel trombose i bena.

Venøs tromboembolisme har ofte flere årsaker og det er vanlig å dele årsaksforholdene inn i tre kategorier:

• endotelial dysfunksjon eller skade
• hemodynamiske forandringer som stase, for eksempel ved immobilitet etter kirurgi
• trombofili

Trombofili betyr økt risiko for trombose og kan ha en rekke årsaker, både ervervede og medfødte. De vanligste ervervede årsakene er aktiv kreftsykdom, graviditet, overvekt, antifosfolipidsyndrom (en autoimmun sykdom). Medfødte årsaker inkluderer blant annet mangel på antitrombin III, protein C eller protein S.

Det er vanlig å gi antikoagulasjonsbehandling i form av lavmolekylært heparin til pasienter som er innlagt i sykehus. Dette er spesielt viktig for pasienter som gjennomgår kirurgiske inngrep da både immobilitet og kirurgi øker risikoen for venøs tromboembolisme. Støttestrømper kan også være aktuelt, spesielt etter kirurgi.

Ved dyp venetrombose i benet er det vanlig at man utvikler hevelse, rødhet og det påvirkede området blir varmt å ta på. Tilstanden kan være vanskelig å skille fra infeksjon eller andre sykdommer fra muskel- og skjelettsystemet.

Ved undersøkelse i sykehus er det vanlig å måle d-dimer. Dersom denne er forhøyet undersøkes gjerne venene med ultralyd eller venografi.

Ved lungeembolisme er de vanligste symptomene tungpust og brystsmerter og eventuelt også symptomer på dyp venetrombose. Diagnosen stilles ved CT angiografi.

Behandling av venøs tromboembolisme kan deles inn i to hovedgrupper:

• behandling som tar sikte på å løse opp tromben
• behandling som har til hensikt å forhindre at tromben vokser eller avgir embolier

Trombolyse, også kalt fibrinolytisk behandling, gjøres ved at et middel sprøytes inn i og løser opp blodproppen. Behandlingen har god effekt, men tilbys ikke ved alle sykehus.

Tradisjonelt behandles venøs tromboembolisme med antikoagulasjonsbehandling. Målet med behandlingen er da å stabilisere tromben slik at den ikke øker i størrelse eller avgir embolus. Det finnes en rekke forskjellige legemidler som kan benyttes, inkludert heparin eller lavmolekylært heparin. Lavmolekylært heparin må gis i sprøyteform, men kan erstattes av warfarin. Ulempen med warfarin er at man må regelmessig måle effekten og justere doseringen. Nyere legemidler, såkalte direktevirkende antikoagulantia (DOAK), krever ikke samme oppfølging.

Lungeembolisme har ubehandlet en ikke ubetydelig dødelighet, men prognosen er god både ved lungeembolisme og dyp venetrombose ved tidlig diagnose og behandling. Posttrombotisk syndrom er relativt vanlig etter dyp venetrombose, men har lavere forekomst etter trombolytisk behandling.