Trombose, dannelse av en blodpropp (trombe) i en blodåre eller i hjertet. Normalt skal blodet bare koagulere (størkne, levre seg) for å hindre blødning når et blodåre brister (se hemostase). Så lenge blodet strømmer gjennom uskadde kar kledd av et friskt endotelcellelag, vil blodlevring ikke starte opp. Friske endotelceller frastøter blodplatene som ellers vil kunne starte en blodlevring, og har i tillegg koagulasjonshemmende egenskaper. Dersom det imidlertid oppstår en veggskade et sted, vil blodplatene klebe til det blottede bindevevet i karveggen og klumpe seg sammen til en propp i «hullet». Samtidig aktiveres koagulasjonssystemet slik at det blir utfelt et nett av klebrige fibrintråder i proppen. Fibrintrådene fanger opp blodplater og andre blodceller i sine masker og trekker seg til slutt sammen, slik at det blir dannet et solid koagel. Trombose er en uhensiktsmessig hemostaseaktivering, oftest på basis av sykelig forandret/skadet årevegg. Når dette foregår i arteriesystemet, spiller vanligvis blodplatene en vesentlig rolle. På venesiden er selve koagulasjonssystemet av størst betydning.

En arteriell trombe oppstår i et område der karveggen er skadd, for eksempel av aterosklerose, slik at blodplater kan feste seg til veggen og hope seg opp lagvis. Dermed blir det dannet en flat fortykkelse, en såkalt hvit trombe. (Betegnelsen kommer av at blodplatene er hvite). Etter hvert blir det utfelt et nett av fibrintråder, som fanger opp hvite blodceller i sine masker. Hvis blodstrømmen dessuten er tilstrekkelig langsom, blir også røde blodceller hengende fast i stort antall, slik at en hvit trombe blir omdannet til en rød trombe. Mange arterielle tromber er bygd opp av skiftende hvite og røde lag. Endelig kan den hvite tromben utvikle en «rød hale». Dette skjer når den hvite tromben vokser seg så stor at den lukker blodkaret, slik at også røde blodceller hopes opp på grunn av langsom blodstrøm.

De venøse trombene består nesten utelukkende av fibrin og røde blodceller og er derfor røde tromber. De blir i overveiende grad dannet i venene i bekkenet og leggene. Den viktigste årsaken til denne trombedannelsen er redusert blodgjennomstrømming i karene, ofte med tillegg av lave nivåer av koagulasjonshemmere. Mest utsatt for venetrombose er langvarig sengeliggende pasienter eller personer som av andre grunner blir tvunget til immobilisering. Blodet i venene blir pumpet frem mot hjertet av det skiftende trykket i muskulaturen. Dersom musklene ikke blir brukt, reduseres hastigheten på blodstrømmen, eventuelt helt ned mot null. Dermed kan koagulasjonsprosessene forløpe uforstyrret. Blant andre viktige årsaker til stuvning i venene i bena kan nevnes graviditet, operasjoner i bukhulen og hjertesvikt. Skader i karveggen ser ikke ut til å spille en særlig stor rolle for at det skal oppstå venøse tromber, men det er nær sammenheng mellom betennelsesforandringer i veneveggen og trombose. Venetromber blir dannet som utstøpninger av blodkarene med koagulert blod. I de dype venene i bena kan de bli meget store og nå helt opp i bekkenvenene. Dersom en stor vene blir helt lukket av en trombe, kan det bli sterk hevelse av hele benet, smerter og ømhet, ofte ledsaget av feber og sykdomsfølelse. Den alvorligste risikoen ved venetromber er faren for at tromben eller en del av den blir ført med blodstrømmen som en vandrende blodpropp (en embolus). Risikoen er ikke så stor ved tromber i overfladiske betente vener, for disse trombene sitter som regel godt fast. De store trombene i de dype venene er imidlertid ofte svakt forankret til karveggen og kan lettere rive seg løs. En slik embolus kan via høyre hjertehalvdel nå frem til lungene og der kile seg fast i en arterie, slik at lungen eller en del av den mister sin blodforsyning (se også embolisme).

Blodets evne til å koagulere, og dermed tendensen til trombedannelse, varierer betydelig. Blodet kan være mer eller mindre cellerikt og tyktflytende. Antallet av blodplater kan være større eller mindre. Også hemoglobinkonsentrasjonen spiller en rolle, fordi en abnormt forhøyet hemoglobinkonsentrasjon disponerer for trombedannelse (jf. farene ved såkalt bloddoping, se doping). Forholdet mellom de koaguleringsfremmende og koaguleringshemmende stoffene i blodet og karveggen kan være forskjøvet i den ene eller andre retningen (se koagulasjon).

De vanligste arvelige årsakene til venøs trombose er nedsatt mengde av koagulasjonshemmere.

Trombose er hovedårsak til vanlige livstruende sykdommer som hjerteinfarkt, hjerneslag og lungeembolisme, og trombose i de dype vener i bekken og underekstremiteter er en hyppig komplikasjon etter kirurgiske inngrep.

For å motvirke trombedannelse brukes det en rekke stoffer som enten reduserer blodplatenes tendens til å klumpe seg sammen (acetylsalisylsyre) eller som griper inn i koaguleringsmekanismen på forskjellig vis (heparin, dikumarolpreparater som warfarin). Elastiske støttebind eller elastikkstrømper, som motvirker blodstuvning (stase) i leggene, har vist seg å ha stor forebyggende verdi. Den mest effektive forebyggingen er imidlertid pasientens egne bevegelser. Derfor sørger man på sykehuset for å holde operasjonspasienter oppegående så lenge som mulig før operasjonen, og for å få dem på bena igjen så snart som mulig etter operasjonen. I de tilfellene hvor pasienten ikke kan komme seg opp, er passiv og aktiv sengegymnastikk, særlig bevegelser av ankler og knær, av største betydning. Tromber som allerede er dannet, kan forsøksvis behandles med trombolytiske midler. Slik blodproppsbehandling bør startes opp på sykehuset.

Foreslå endring

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.