Trombose er dannelse av en blodpropp, trombe, i en blodåre eller i hjertet. Normalt skal blodet bare koagulere for å hindre blødning når en blodåre brister (se hemostase). Trombose er en uhensiktsmessig aktivering av hemostasen. Når dette foregår i arteriesystemet, er det vanligvis blodplatene som forårsaker blodproppen. På venesiden er selve koagulasjonssystemet av størst betydning. En trombose vil kunne påvirke blodgjennomstrømningen i blodåren. Dersom blodgjennomstrømningen blir påvirket i stor grad kan det føre til celleskader og celledød.

Faktaboks

Uttale
trombˈose
Etymologi
av trombo-, ‘klump’, -osis, ‘tilstand’

Arterielle tromber

En arteriell trombe oppstår i et område hvor blodåreveggen er skadet, for eksempel av aterosklerose. Dette får blodplater til å feste seg til veggen og hope seg opp.

Tromber kan også oppstå i hjertet, oftest som konsekvens av atrieflimmer, hjerteinfarkt eller sykdom i hjerteklaffene. Det kan løsne biter fra tromben, såkalte emboli, som følger blodstrømmen videre og eventuelt setter seg fast. Dette kan føre til stor skade. Hjerteinfarkt og hjerneslag er alvorlige og dødelige tilstander som kan være forårsaket av trombe eller embolus.

Risikofaktorer

Økende alder, røyking, diabetes mellitus, overvekt, dårlig kosthold, høyt blodtrykk og høyt kolesterol er risikofaktorer for utviklingen av arterielle tromboser.

Behandling

Hos personer med høy risikoprofil eller kjent karsykdom er forebygging (profylakse) viktig. Røykeslutt er av stor betydning og høyt kolesterol behandles med statiner. Det er vanlig å gi blodplatehemmere for å redusere risikoen for dannelse av tromber.

Tilleggssykdommer øker risiko for trombose og det er viktig å behandle høyt blodtrykk og diabetes mellitus.

Dersom man har utviklet en arteriell trombe som gir symptomer eller skade vil behandlingen og prognosen i stor grad være avhengig av hvor tromben sitter:

Utfallet er avhengig av hvor raskt man kommer til behandling og hvor vellykket behandlingen er. Ved hjerneinfarkt (hjerneslag) vil celler dø raskere og forårsake større funksjonstap enn sammenlignet med for eksempel trombose i bena.

Venøse tromber

Venøse tromber oppstår som oftest i de dype venene i bena eller bekkenet, også kalt dyp venetrombose (DVT). Trombosen kan avgi embolier til lungene (lungeembolisme), en alvorlig tilstand som kan være dødelig. Tilstanden kalles nå gjerne 'venøs tromboembolisme'.

En trombe i en overfladisk vene kalles tromboflebitt (av latin for 'trombe' og 'blodårebetennelse'). En tromboflebitt vil som oftest være selvbegrensende og vil kun i spesielle tilfeller kunne gi venøs tromboembolisme.

Risikofaktorer

Venøs tromboembolisme har ofte flere årsaker og det er vanlig å dele årsaksforholdene inn i tre kategorier:

Trombofili betyr økt risiko for trombose og kan ha en rekke årsaker, både ervervede og medfødte. De vanligste ervervede årsakene er aktiv kreftsykdom, graviditet, overvekt, antifosfolipidsyndrom (en autoimmun sykdom). Medfødte årsaker inkluderer blant annet mangel på antitrombin III, protein C eller protein S.

Det er vanlig å gi antikoagulasjonsbehandling i form av lavmolekylært heparin til pasienter som er innlagt i sykehus. Dette er spesielt viktig for pasienter som gjennomgår kirurgiske inngrep da både immobilitet og kirurgi øker risikoen for venøs tromboembolisme. Støttestrømper kan også være aktuelt, spesielt etter kirurgi.

Symptomer og diagnose

Ved dyp venetrombose i benet er det vanlig at man utvikler hevelse, rødhet og det påvirkede området blir varmt å ta på. Tilstanden kan være vanskelig å skille fra infeksjon eller andre sykdommer fra muskel- og skjelettsystemet.

Ved undersøkelse i sykehus er det vanlig å måle d-dimer. Dersom denne er forhøyet undersøkes gjerne venene med ultralyd eller venografi.

Ved lungeembolisme er de vanligste symptomene tungpust og brystsmerter og eventuelt også symptomer på dyp venetrombose. Diagnosen stilles ved CT angiografi.

Behandling

Behandling av venøs tromboembolisme kan deles inn i to hovedgrupper:

  • behandling som tar sikte på å løse opp tromben
  • behandling som har til hensikt å forhindre at tromben vokser eller avgir embolier

Trombolyse, også kalt fibrinolytisk behandling, gjøres ved at et middel sprøytes inn i og løser opp blodproppen. Behandlingen har god effekt, men tilbys ikke ved alle sykehus.

Tradisjonelt behandles venøs tromboembolisme med antikoagulasjonsbehandling. Målet med behandlingen er da å stabilisere tromben slik at den ikke øker i størrelse eller avgir embolus. Det finnes en rekke forskjellige legemidler som kan benyttes, inkludert heparin eller lavmolekylært heparin. Lavmolekylært heparin må gis i sprøyteform, men kan erstattes av warfarin. Ulempen med warfarin er at man må regelmessig måle effekten og justere doseringen. Nyere legemidler, såkalte direktevirkende antikoagulantia (DOAK), krever ikke samme oppfølging.

Lungeembolisme har ubehandlet en ikke ubetydelig dødelighet, men prognosen er god både ved lungeembolisme og dyp venetrombose ved tidlig diagnose og behandling. Posttrombotisk syndrom er relativt vanlig etter dyp venetrombose, men har lavere forekomst etter trombolytisk behandling.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg