atrieflimmer

Atrieflimmer, en av de vanligste forstyrrelser av hjerterytmen. Skyldes ukontrollerte elektriske utladninger i hjertets forkamre, 350–600/minutt. Impulsene overledes uregelmessig via atrioventrikulærknuten til hjertekamrene, vanligvis 60–200/minutt, med derav følgende uregelmessig puls. Atrieflimmer opptrer ofte anfallsvis, men blir senere gjerne permanent.

Man regner med at ca. 1 % av befolkningen i Norge, dvs. ca. 45 000 individer, har atrieflimmer. Tilstanden er relativt sjelden før 50-årsalderen, men øker deretter med alderen. Slik har ca. 10 % av befolkningen over 80 år atrieflimmer.

Årsaken til atrieflimmer er hos ca. 60 % annen sykdom som koronarsykdom, hjerteklaffefeil, forhøyet stoffskifte eller hjertesvikt, f.eks. pga. høyt blodtrykk. En alvorlig komplikasjon skyldes tendensen til blodproppdannelse i venstre forkammer. Små biter av slik blodpropp kan løsne og føres med blodstrømmen til viktige arterier, f.eks. i hjernen og der være årsak til hjerneslag (embolia cerebri). Omtrent en tredel av samtlige hjerneslag skyldes blodpropp fra hjertet, hovedsakelig som komplikasjon til atrieflimmer.

Diagnosen mistenkes ved uregelmessig puls, og bekreftes ved EKG.

Behandlingen må ta hensyn til eventuell grunnsykdom. For øvrig benyttes ulike medikamenter for å redusere overledningen til hjertekamrene og derved pulsfrekvensen (digitalis, Ca-kanalblokkere, betablokkere). Visse medikamenter (antiarytmika) kan også bidra til å gjenopprette normal elektrisk aktivitet, såkalt sinusrytme. Medikamenter for slikt formål utprøves stadig, fordi dagens tilbud (flekainid, amiodaron, betablokkere, Ca-kanalblokkere) ikke har tilstrekkelig dokumentert effekt. I de fleste tilfellene vil elektrokonvertering (likestrømssjokk under lett narkose) gi omslag til sinusrytme, men tilbakefallshyppigheten er betydelig, avhengig av årsak og hjertets tilstand for øvrig. Fra ca. år 2000 er såkalt ablasjonsbehandling (se ablasjon) i økende grad blitt tatt i bruk i behandlingen av atrieflimmer. Hos ca. 2/3 av pasientene kan tilstanden helbredes ved radiofrekvensablasjon. Slik behandling ble først tatt i bruk ved svært plagsom anfallsvis atrieflimmer, men er i økende grad også vellykket tatt i bruk ved permanent atrieflimmer. Behovet for slik behandling forventes å bli stort.

Faren for blodproppdannelse og emboli gjør at konvertering av atrieflimmer som har vart mer enn 2–3 døgn, skal forutgås av tilfredsstillende antikoagulasjonsbehandling i minst 2 uker. Slik behandling skal også fortsettes i flere uker etter konvertering av rytmen. Ved permanent atrieflimmer skal antikoagulasjonsbehandling med warfarin (Marevan) prinsipielt fortsettes livet ut dersom pasienten er eldre enn 60 år eller har tilleggssykdommer som f.eks. klaffefeil, hjertemuskelsykdom (kardiomyopati) og forstørrede forkamre.

Prognosen avhenger av den eventuelle grunnsykdommen, men er uten annen alvorlig sykdom relativt god. Atrieflimmer nedsetter hjertets effekt som pumpe i relativt liten grad dersom frekvensen i hjertekamrene ikke er spesielt rask, og mange pasienter lever helt normale dagligliv med atrieflimmer som er under medisinsk kontroll.

• Helsebiblioteket.no: Pasientbrosjyre om atrieflimmer