atrieflimmer

Reduksjon av risiko for utvikling av blodlevring i hjertet som kan gi blodpropper, eller også kalt tromboembolier, i kroppens organer. Ved atrieflimmer vurderes risikoen ut fra pasientens helsetilstand, alder og kjønn, og estimeres ved bruk av egne skjema der omfanget av risikofaktorer brukes som beslutningsstøtte. Til forebygging av tromboembolier fra hjertet benyttes medikamenter som hindrer blodet i å levres, såkalte antikoagulantia. Vanligst brukte medikamenter er direkte virkende perorale antikoagulantia, forkortet DOAK. Dernest kommer warfarin og injeksjonsbehandling med lavmolekylære hepariner. Bruk av slike medikamenter må alltid vurderes opp mot den blødningsfaren medikamentene ved sin virkemåte utsetter pasienten for.

Målet er å gjenvinne og opprettholde normal hjerterytme (sinusrytme). Dette er målet for behandling av pasienter med nylig debut av atrieflimmer, begrensede anfall og hos de med uttalte plager av tilstanden. Vanligste behandling er likestrømssjokk med pasienten i lett narkose, såkalt elektrokonvertering. Denne metoden gir ofte omslag til normalrytme, men kan ikke forebygge nye anfall. Medikamenter som flekainid eller amiadarone kan hos egnede pasienter gi omslag til normalrytme, såkalt medikamentell konvertering. Disse medikamentene kan også brukes som langtidsbehandling i hensikt å forebygge nye anfall. Kateterbasert ablasjon , det vil si målrettet varme- eller kuldedestruksjon av hjertemuskelvev i hjertets forkamre, tilbys egnede pasienter med atrieflimmer i økende omfang ved flere hjertelaboratorier.

Med frekvenskontroll er målet å holde hjertets pumpefrekvens, det vil i si hjertekamrenes pumpefrekvens, innenfor akseptabelt nivå og helst ikke overstige 110 hjerteslag i minuttet i hvile. Denne strategien velges hos pasienter med vedvarende atrieflimmer der rytmekontroll ikke er oppnåelig. Hensikten med frekvenskontroll er å redusere pasientens symptomer og å forebygge hjertesvikt. Medikamentell frekvensreduksjon gies i form av betablokkere eller kalsiumantagonister. Digoksin og amiadarone benyttes sjeldnere, som regel kun ved alvorlig hjertesvikt. Hos noen få pasienter kan behandling med pacemaker etter forutgående destruksjon av deler av hjertets elektriske ledningssystem (atrioventrikulærknuten) være en siste utvei til akseptabel frekvenskontroll.