atrieflimmer

Artikkelstart

Atrieflimmer er en av de vanligste forstyrrelsene av hjerterytmen. Tilstanden skyldes ukontrollerte elektriske utladninger i hjertets forkamre (atriene).

Faktaboks

Uttale
ˈatrieflimmer
Etymologi
av latin atrium, ‘forgård’
Også kjent som
forkammerflimmer

Ved atrieflimmer er det om lag 350–600 utladninger per minutt. Impulsene overledes uregelmessig fra forkamrene via atrioventrikulærknuten til hovedkamrene, vanligvis 60–200 overledninger per minutt. Dette fører til uregelmessig puls.

Atrieflimmer opptrer ofte anfallsvis, men blir senere gjerne permanent.

Forekomst

Man regner med at cirka én av hundre i Norge, det vil si rundt 45 000 individer, har atrieflimmer. Tilstanden er relativt sjelden før 50-årsalderen, men øker med alderen. Cirka én av ti av befolkningen over 80 år har atrieflimmer.

Årsak

Atrieflimmer skyldes i om lag 60 prosent av tilfellene en annen sykdom som koronarsykdom, hjerteklaffefeil, forhøyet stoffskifte eller hjertesvikt, for eksempel på grunn av høyt blodtrykk.

Komplikasjoner

En alvorlig komplikasjon til atrieflimmer er tendensen til blodproppdannelse i venstre forkammer. Små biter av slike blodpropper kan løsne og føres med blodstrømmen til viktige arterier, for eksempel i hjernen og der forårsake hjerneslag. Omtrent en tredel av alle hjerneslag skyldes blodpropp fra hjertet, hovedsakelig som komplikasjon av atrieflimmer.

Symptomer

Et vanlig symptom på atrieflimmer er ubehag i form av hjertebank. Det kan oppleves som at hjertet slår uregelmessig, for kraftig, langsomt eller hurtig. Noen kan også få tung pust (dyspné), brystsmerter, nedsatt fysisk form eller svimmelhet. Dette skyldes at hovedkamrene slår for raskt, og kan derfor forverres særlig ved fysisk anstrengelse når pulsen øker. Atrieflimmer forekommer også uten symptomer.

Diagnose

Tilstanden deles inn etter hvor lenge anfallene varer. Anfall som går over i løpet av én uke og som forsvinner av seg selv, kalles paroksysmal atrieflimmer. Dersom antall anfall øker og varer lenger enn én uke, kalles det persisterende atrieflimmer. Denne typen trenger ofte behandling for å forsvinne. Dersom anfallene vedvarer til tross for behandling, kalles det permanent atrieflimmer.

Diagnosen mistenkes ved uregelmessig puls, og bekreftes ved EKG. Typisk for atrieflimmer på et EKG er fravær av P-bølger, en uregelmessig grunnlinje og varierende overledning av de elektriske impulsene. Ved kortvarige anfall kan det være vanskelig å stille diagnosen med én enkelt EKG-måling da registreringen må bli foretatt under anfallet. EKG-overvåkning med et lite, bærbart apparat over lengre tid, ofte 24 timer, kan da brukes for å måle hjerterytmen.

Behandling

Behandlingen av pasienter med atrieflimmer fokuserer på tre forhold ved tilstanden.

Forebygging av hjerneslag

Behandlingen går ut på å redusere risiko for utvikling av blodlevring i hjertet, da dette kan gi blodpropper, eller også kalt tromboembolier, i kroppens organer. Ved atrieflimmer vurderes risikoen ut fra pasientens helsetilstand, alder og kjønn, og estimeres ved bruk av egne skjema der omfanget av risikofaktorer brukes for å ta avgjørelser om form for behandling. Det benyttes ulike medikamenter som hindrer blodet i å levre seg, såkalte antikoagulantia. Vanligst brukte medikamenter er direktevirkende antikoagulantia (DOAK). Deretter kommer warfarin og injeksjonsbehandling med lavmolekylære hepariner. Bruk av slike medikamenter må alltid vurderes opp mot den blødningsfaren medikamentene utsetter pasienten for.

Konvertering

Målet er å gjenvinne og opprettholde normal hjerterytme (sinusrytme). Dette er målet for behandling av pasienter med nyoppstått atrieflimmer, med begrensede anfall og hos pasienter med uttalte plager av tilstanden. Vanligste form for konverteringsbehandling er likestrømssjokk med pasienten i lett narkose, såkalt elektrokonvertering. Denne metoden gir ofte omslag til normalrytme, men kan ikke forebygge nye anfall. Medikamenter som flekainid eller amiodaron kan hos egnede pasienter gi omslag til normalrytme, såkalt medikamentell konvertering. Disse medikamentene kan også brukes som langtidsbehandling for å forebygge nye anfall. Kateterbasert ablasjon, det vil si målrettet varme- eller kuldedestruksjon av hjertemuskelvev i hjertets forkamre, tilbys egnede pasienter med atrieflimmer ved flere hjerteavdelinger.

Frekvenskontroll

Med frekvenskontroll er målet å holde hjertets pumpefrekvens, det vil si hjertekamrenes pumpefrekvens, innenfor akseptabelt nivå og helst ikke overstigende 110 hjerteslag i minuttet i hvile. Denne strategien velges hos pasienter med persisterende atrieflimmer der rytmekontroll ikke er oppnåelig. Hensikten med frekvenskontroll er å redusere pasientens symptomer og å forebygge hjertesvikt. Medikamentell frekvensreduksjon gis i form av betablokkere eller kalsiumantagonister. Digoksin og amiodaron benyttes sjeldnere, som regel kun ved alvorlig hjertesvikt. Hos noen få pasienter kan behandling med pacemaker etter forutgående ablasjon med destruksjon av deler av hjertets elektriske ledningssystem (atrioventrikulærknuten) være en siste utvei til akseptabel frekvenskontroll.

Prognose

Risikoen for død av hjerte- og karsykdommer er 1,5 til 2 ganger høyere hos pasienter med atrieflimmer uavhengig av pasientens øvrige helse. Antall dødsfall ved atrieflimmer forårsaket av hjerneslag på grunn av tromboemboli kan reduseres i betydelig grad ved antikoagulasjonsbehandling.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg