heparin

Heparin er en sammensatt sukkerart (mukopolysakkarid) som dannes av mastceller i bindevev. Heparin har en fysiologisk oppgave i organismen ved at det hindrer at blod koagulerer.

Faktaboks

Uttale
heparˈin
Etymologi
av gresk hepar, ‘lever’

Heparin brukes i medisinen som et legemiddel for å hindre blodproppdannelse, blant annet i forbindelse med operasjoner og i den akutte fase, for eksempel ved hjerteinfarkt. Ved enkelte blodprøver settes heparin til blodet for å hindre at det koagulerer. Ved heparinbehandling må stoffet gis som injeksjoner.

Heparin virker umiddelbart ved å danne kompleks med den fysiologiske koagulasjonshemmeren antitrombin. Antitrombinets antikoagulerende evne økes derved hundre til tusen ganger. Ved eventuell overdosering kan man gi protamin, et stoff som binder seg til heparin og nøytraliserer det.

Heparin ble oppdaget i 1916 av amerikanerne William Henry Howell (1860–1945) og Jay McLean (1890–1957).

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg