Heparin, sammensatt sukkerart (mukopolysakkarid) som dannes av spesielle celler (se mastceller) i bindevev. Heparin har en fysiologisk oppgave i organismen ved at det hindrer at blod levrer seg (koagulerer).

Heparin brukes i medisinen for å hindre blodproppdannelse, f.eks. i forbindelse med operasjoner og i den akutte fase, f.eks. ved hjerteinfarkt. Ved enkelte blodprøver settes heparin til blodet for å hindre at det koagulerer. Ved heparinbehandling må stoffet gis som injeksjoner.

Heparin virker umiddelbart ved å danne kompleks med den fysiologiske koagulasjonshemmer antitrombin (antitrombin). Antitrombinets antikoagulerende evne økes derved vesentlig (med en faktor på 102–103). Ved eventuell overdosering kan man gi protamin, et stoff som binder seg til heparin og nøytraliserer det. Se også antikoagulasjonsbehandling.

Heparin ble oppdaget i 1916 av amerikanerne W. H. Howell og H. MacLean.

Foreslå endring

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.