det fibrinolytiske system

Det fibrinolytiske system, enzymsystem som har evne til å bryte ned visse proteiner, spesielt fibrin, som er grunnsubstansen i blodpropp. I blodet fungerer systemet i balanse med blodets koagulasjonssystem og bidrar til å løse opp dannet fibrin og derved hindre blodproppdannelse. Økt fibrinolyse kan gi blødningstendens.

Systemet er virksomt også utenfor blodbanen, der det bidrar til ulike fysiologiske og patofysiologiske prosesser som eggløsning, sædcellens inntrengning i eggcellen, det befruktede eggets implantasjon i livmorslimhinnen, betennelsesreaksjoner og cellevandring, blant annet i forbindelse med vekst av kreftsvulster. 

Det fibrinolytiske system består av et inaktivt proenzym, plasminogen, som produseres i leveren. Dette proenzymet kan aktiveres til det aktive enzymet plasmin av ulike ativatorer som vevsaktivator (tissue plasminogen activator, t-PA) og urokinase. Ved fibrinolytisk behandling blir fibrinolytisk aktivator, f.eks. streptokinase (dannet av streptokokker i kultur), eller t-PA tilført direkte i blodet. Vevsaktivator antas å spille størst rolle i det sirkulerende blodet, mens urokinase har størst betydning utenfor blodbanen. Det aktive enzymet plasmin kan spalte ulike proteiner, f.eks. fibrin, til nedbrytningsprodukter som kan påvises i blodprøver som tegn på fibrinolytisk aktivitet.

Systemet har også hemmere av plasminogenaktivatorene og av plasmin (antiplasmin). Den viktigste av de førstnevnte, plasminogenaktivator-inhibitor-1 (PAI-1), vil kunne hindre nedbrytningen av fibrin, og et forhøyet nivå er en risikofaktor for blodproppdannelse, f.eks. ved hjerteinfarkt.

Både vevsaktivator og hemmeren PAI-1 dannes i åreveggens endotelcellelag, og vil derfor kunne virke lokalt der det måtte trenges i blodlevringsmekanismen. I tillegg produseres PAI-1 i fettvev og bidrar til økt tendens til blodpropp hos fete individer.

Økt aktivitet i det fibrinolytiske system vil kunne bidra til blødningstendens, mens nedsatt aktivitet vil kunne føre til blodproppdannelse.