det fibrinolytiske system

Det fibrinolytiske systemet består av et inaktivt proenzym, plasminogen, som produseres i leveren. Dette proenzymet kan aktiveres til det aktive enzymet plasmin av ulike ativatorer som vevsaktivator (tissue plasminogen activator, t-PA) og urokinase.

Fibrinolyse kan også brukes som behandling. Da blir fibrinolytisk aktivator, for eksempel streptokinase (dannet av streptokokker i kultur), eller t-PA tilført direkte i blodet. Vevsaktivator antas å spille størst rolle i det sirkulerende blodet, mens urokinase har størst betydning utenfor blodbanen. Det aktive enzymet plasmin kan spalte ulike proteiner, for eksempel fibrin, til nedbrytningsprodukter som kan påvises i blodprøver som tegn på fibrinolytisk aktivitet.

Systemet har også hemmere av plasminogenaktivatorene og av plasmin (antiplasmin). Den viktigste av de førstnevnte, plasminogenaktivator-inhibitor-1 (PAI-1), vil kunne hindre nedbrytningen av fibrin, og et forhøyet nivå er en risikofaktor for blodproppdannelse, for eksempel ved hjerteinfarkt.

Både vevsaktivator og hemmeren PAI-1 dannes i åreveggens endotelcellelag, og vil derfor kunne virke lokalt der det måtte trenges i blodlevringsmekanismen. I tillegg produseres PAI-1 i fettvev og bidrar til økt tendens til blodpropp hos fete individer.

Økt aktivitet i det fibrinolytiske system vil kunne bidra til blødningstendens, mens nedsatt aktivitet vil kunne føre til blodproppdannelse.

• koagulasjon – blod
• fibrinolyse